Filemon
Brevet til Filemon er Paktens 54. bok og Paulus’ 10. skriv. Paulus skrev det under sitt fangenskap i Rom i år 62 samtidig som han skrev brevet til kolosserne, for også dette skrivet skulle til Kolosse levert av Tykikys, som igjen førte slaven Omesimus tilbake til sin rettmessige eier, Filemon.
Onesimus må etter all sannsynlighet ha benyttet anledningen til å rømme fra sin eier i forbindelse med opprettelsen av menigheten der, for han ble en verdifull hjelper for Paulus.
Paulus sender dette skrivet direkte til Filemon, en medarbeider.
Og dette er et personlig skriv der Paulus til slutt viser at han har håp om å få komme og besøke ham. (FLM 1:22)
Brevet til Filemon er Paktens tredje korteste skriv og består bare av ett eneste kapittel. Bare 2JO og 3JO er kortere enn dette.
Dette korte skrivet til Filemon omtaler ingen av Paktens grunnsannheter, men bare det praktiske som har med tilbakesendelsen av Filemons slave Onesimus å gjøre.
Det kan være av interesse å merke seg Paulus’ nøkterne holdning til slaveri og en slaves plikt til lydighet under sin jordiske herre. Det skulle være helt unødvendig å komme med en oversikt over innholdet i skrivet til Filemon, men den tas med på grunn av helheten — det å ha en total oversikt.
Filemon
1 kapittel
Et personlig skriv
Hilsen
(1,1-3)
1 En hilsen fra Paulus, en fange for Jesus Kristus, og fra Timoteus, til Filemon som er vår kjære medarbeider.
2 Vi hilser også til vår kjære Appia, og til Arkippus, en medsoldat, og til menigheten i hans hus.
3 Nåde og fred fra Gud, vår Far, og fra Herren Jesus Kristus.
I kjærlighet og tro
(1,4-7)
4 Jeg takker alltid Gud for deg og nevner deg alltid i mine bønner.
5 For jeg hører om den kjærlighet og tro som du har til Herren Jesus og alle de hellige.
6 Måtte vårt fellesskap og din tro føre til virksom og korrekt kunnskap og til alt det gode som er av Kristus Jesus.
7 Vi får stor nåde og trøst gjennom din kjærlighet, for din godhet for de hellige fornyer oss, vår bror.
Paulus’ barn Onesimus
(1,8-16)
8 Derfor kunne jeg med stor frimodighet i Kristus ha befalt deg å gjøre din plikt.
9 Men på grunnlag av vår kjærlighet til hverandre, vil jeg heller formane deg til å være lik meg, Paulus, en gammel mann som nå også er en fange for Jesus Kristus.
10 Derfor jeg ber deg på vegne av mitt barn Onesimus som jeg fikk etter at jeg var i lenker.
11 Tidligere var han unyttig, men nå er han blitt til nytte for meg.
12 Men jeg sender ham tilbake til deg, ham som jeg tok imot av min godhet.
13 Jeg skulle gjerne beholdt ham for tjenestens skyld og for det budskapet jeg er i lenker for.
14 Men uten ditt samtykke ville jeg ikke gjøre noe, fordi det gode fra deg skal ikke være påtvunget, men av frivillighet.
15 Muligens vil det at han har vært borte fra deg en tid, medføre at han vender tilbake til deg for godt.
16 Da skal han ikke lenger være en slave, men mer enn en slave — en kjær bror. Og det ikke bare for meg, men i enda større grad for deg, både i kjøttet og i Herren.
Jeg skal betale deg tilbake
(1,17-22)
17 Derfor, hvis du vil ha et fellesskap med meg, så ta imot ham som om han var meg.
18 Og hvis han har gjort noe galt mot deg eller skylder deg noe, så gjør meg skyldig for hans gjeld.
19 Jeg, Paulus, skriver dette for min egen hånd. Jeg skal betale deg tilbake — for ikke å nevne at du til og med skylder meg deg selv.
20 Ja, bror, la meg glede meg med deg i Herren! Forny mitt indre i Herren.
21 Jeg har tillit til at du adlyder meg i det jeg skriver til deg, for jeg vet at du vil gjøre i overkant av det jeg sier.
22 Forresten — gjør klar gjesteværelset til meg. For jeg håper at jeg gjennom deres bønner får den gleden det er å være hos dere.
Hilsener
(1,23-25)
23 Jeg hilser fra Epafras, en medfange i Kristus Jesus.
24 Og fra Markus, Aristarkus og Demas, mine medarbeidere.
25 Vår Herre Jesu Kristi nåde være med deres ånd! Amen.
