Hebreerne
Det går nå mot slutten av Paulus’ første fangenskap i Rom og han har skrevet sitt siste brev til folkeslagenes menigheter. Det er da han bestemmer seg for også å skrive et brev til jødene, hebreerne. Noen hevder at dette brevet ikke er skrevet av Paulus, fordi han selv ikke direkte presenterer seg som brevets forfatter.
Han viser likevel med stor glede til Timoteus som nå er løslatt fra sitt fangenskap.
HEB 13,23
Det kan være mange grunner til at Paulus ikke presenterer seg selv som brevets forfatter, bl.a. jødenes forfølgelser av ham. Det kan likevel herske liten tvil om hvem som har skrevet dette brevet, fordi det også inneholder mange opplysninger som går på den jødiske tradisjon og loven, noe som klart definerer Paulus’ bakgrunn som fariseer.
Brevet til hebreerne antas derfor å være skrevet i Rom rundt år 62, mens han ennå satt i fangenskap, og distribuert til menighetene rundt om i Jerusalem og Judea. Det blir regnet som et av Paulus’ hovedbrev.
Etter dette skriver Paulus bare tre brev til, alle til sine to venner og medarbeidere, ett til Titus og to til Timoteus, muligens fra et sted i Makedonia, før han igjen blir fengslet og til slutt henrettet under keiser Nero.
Som nevnt er brevet til hebreerne vinklet med utgangspunkt i jødenes tradisjon. Dermed blir hebreerbrevet en parallell til Matteus’ fremstilling av budskapet om Jesus som Messias, Guds salvede. Også basert på loven forsøker Paulus her med så mange beviser som mulig å forklare til jødene at Jesus var Den salvede som Gud så ofte hadde vist til i Den første pakten. Paulus går grundig gjennom eksempler fra forfedrene og de tidligere trofaste, helt tilbake til Abel.
Jesu opphøyde stilling som himlenes hersker, dommer og overprest etter Melkisedeks ordning blir også grundig belyst.
Kapitlene 8-10 omhandler Guds nye pakt med alle mennesker basert på Jesu gjenløsningsoffer ved sin død for å gjenopprette menneskenes forhold til Gud slik det var før Adams ulydighet. (GJE 3:21)
Før Paulus kommer med sine avsluttende hilsener, formaner han samtlige å holde ut i troen og håpet på Kristus — og aldri gi opp!
‘
Å tro er å ha tillit til den saken en håper på, og å være overbevist om noe en ikke kan se.’
HEB 11,1
Hebreerne
1 kapittel
Han som ble salvet
Han satte seg ved Majestetens høyre hånd
(1,1-3)
1 I tidligere tider talte Gud ved forskjellige anledninger og på forskjellige måter til våre fedre gjennom profetene.
2 Men i disse siste tider taler han gjennom Sønnen som han har satt som arving til alt, og gjennom ham har han også skapt alt helt fra tidenes begynnelse.
3 Han* er et speilbilde på hans** herlighet og væremåte ved sin* person, og han holder alt oppe ved kraften av hans** ord. Etter at han hadde gjort renselse for synd, satte han seg ved Majestetens høyre hånd.
Større enn budbringerne
(1,4-14)
4 Han er blitt mer verdig enn de mange budbringerne, for han har arvet et mer fremstående navn enn dem.
5 For til hvem av budbringerne har Gud noen gang sagt: ‘Du er min Sønn! I dag har jeg født deg?’ Og videre: ‘Jeg skal være en Far for ham, og han skal være en Sønn for meg.’ SAL 2,7 , 2SA 7,14
6 Og senere, når Gud fører Den førstefødte til den bebodde jord, sier han: ‘La alle Guds budbringere ære ham.’ SAL 97,7
7 Om budbringerne sier han: ‘Jeg har skapt mine budbringere som ånder og mine tjenere som flammende ild.’ SAL 104,4
8 Til Sønnen sier han: ‘Din trone er fra Gud i tid og tider, og ditt rikes kongestav skal være en kongestav til rettferdighet.
9 Du har elsket rettferdigheten og hatet lovløsheten. Derfor skal Gud, din Gud, salve deg med gledens olje fremfor dine medarvinger.’
10 Og: ‘Du skal være deres Herre, for du er den som i begynnelsen la verdens grunnvoll. Og himlene er dine henders verk.
11 De skal forgå, men du skal bestå. De skal bli utslitt som gamle kapper!
12 Som utvendige klesplagg skal du rulle dem sammen! Men du er den samme, og dine år skal være uten ende!’
13 For til hvem av budbringerne har han noen gang sagt: ‘Sett deg ved min høyre hånd inntil jeg får lagt dine fiender som skammel under dine føtter?’ SAL 110,1
14 For de er alle tjenende ånder som er utsendt for å hjelpe dem som skal arve redningen.
Hebreerne
2 kapittel
En storartet redning
Med Gud som vitne
(2,1-4)
1 Derfor må vi desto mer gi akt på det vi har hørt, for at vi ikke skal drive bort.
2 For hvis det budskapet som er blitt forkynt av budbringerne, står fast, og hver ugjerning og ulydighet skal få sin rettferdige gjengjeldelse, hvordan kan vi da slippe unna hvis vi avviser en så storartet redning?
3 Dette ble fra begynnelsen gjort kjent av Herren, og det ble senere bekreftet av dem som hørte ham.
4 Gud har i tillegg selv vitnet om dette både gjennom tegn og under, og gjennom et mangfold av kraftfulle gjerninger basert på Den hellige ånds gave etter hans vilje.
Budbringerne er lavere enn de hellige
(2,5-9)
5 For det er ikke under budbringerne han skal legge den kommende bebodde jord, den som vi taler om.
6 Dette er det én som et sted har vitnet om: ‘Hva er et menneske som gjør at du husker det? Eller Menneskesønnen som gjør at du tar deg av ham?
7 En kort tid gjorde du ham mindre enn budbringerne. Så utsmykket du ham med seierskrans, herlighet og ære, og du skal [sette ham over dine henders verk og] legge alt under hans føtter.’
8 Og når alt skal bli lagt under hans føtter, betyr det at alt skal bli underlagt ham. For ingenting er unntatt som ikke skal bli underlagt ham. Men vi ser at ennå er ikke alt blitt underlagt ham.
9 Men vi ser at Jesus, som ble gjort litt mindre enn budbringerne for å lide døden, nå er blitt utsmykket med seierskrans, herlighet og ære fordi han ved Guds nåde mot oss skulle smake døden for alle.
Jesu hellige brødre
(2,10-18)
10 For det passet ham som alt er av og alt er for, å føre mange sønner inn i herligheten ved å gjennomføre fullkommengjørelsen av Redningens fyrste gjennom lidelser.
11 Både han som helliggjør og de som blir helliggjort er av Den ene som har kalt oss. Derfor skammer han seg ikke over å kalle oss brødre.
12 Han sier: ‘Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre, og blant menighetens medlemmer vil jeg synge dine lovsanger.’ SAL 22,23
13 Videre: ‘Jeg setter min lit til ham.’ Og videre: ‘Se! — de er barn som Jehovah* har gitt meg.’ 2SA 22,3 , JES 8,18
14 Fordi disse barna er av kjøtt og blod, fikk han selv del med dem på samme måte for at han ved sin død skulle utslette dødens hersker — Djevelen!
15 Han skulle frigjøre dem som har fryktet døden og som hele livet hadde vært underlagt dens slaveri.
16 For det var slett ikke budbringerne han ville ta seg av, men han ville ta seg av dem som er av Abrahams sæd.
17 Og derfor måtte han i alt bli lik sine brødre, for at han skulle bli en barmhjertig og trofast øversteprest for Gud som et soningsoffer for folkets synd.
18 Og fordi han selv har lidd og blitt satt på prøve, kan han hjelpe andre som blir satt på prøve.
Hebreerne
3 kapittel
De som ikke vil tro
Alt er Guds skaperverk
(3,1-6)
1 Derfor, hellige brødre og medarvinger til det himmelske kall, rett deres sinn mot den Apostel og Øversteprest som vi bekjenner oss til — Kristus Jesus.
2 Han var trofast mot ham som innsatte ham, slik også Moses var mot hele hans hus.
3 Men han ble funnet verdig til en større herlighet ved at han som har bygget huset, har større ære enn huset.
4 For hvert hus må være bygget av noen, men alt er bygget av Gud.
5 Og Moses var trofast mot hele hans hus og ble en tjener for den vitneforklaringen som skulle bli forkynt.
6 Også Kristus som Sønn er trofast mot hans hus, det huset som også vi får opphold i hvis vi holder ut i frimodighet. Og da kan vi skryte av at vi har stått fast i håpet til enden.
Ved Den hellige ånd
(3,7-11)
7 Ved Den hellige ånd sier han: ‘I dag, hvis noen hører min røst.
8 Forherd ikke deres hjerter som på opprørets dag da de fristet meg i ødemarken.
9 Da deres fedre fristet meg og satte meg på prøve, fikk de se at mine gjerninger var imot dem i førti år.
10 Derfor foraktet jeg den slekten og sa til dem: Dere er alltid på avveier i deres hjerter, fordi dere ikke vil kjenne mine veier.
11 Og jeg sverget i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile!’
I dag, hvis noen hører min røst
(3,12-15)
12 Se til, brødre, at ingen av dere er harde og vantro i deres hjerter, slik at dere avviser Den levende Gud.
13 Men oppmuntre hverandre hver eneste dag, så lenge det heter i dag, for at ikke noen av dere skal bli forherdet av syndens bedrag.
14 For dere skal bli Kristi medarvinger hvis dere fortsetter i den tillit dere hadde fra begynnelsen av og står fast ved ham til enden.
15 Derfor sier han: ‘I dag, hvis noen hører min røst, forherd da ikke deres hjerter slik det skjedde under opprøret.’ SAL 95,7-8
De som ikke kom inn i Guds hvile
(3,16-19)
16 For hvem var de som hadde hørt, men likevel gjorde opprør? Var det ikke nettopp alle som kom ut fra Egypt sammen med Moses?
17 Og hvem foraktet han i førti år? Var det ikke dem som syndet og som falt som kadavre i ødemarken?
18 Og ved hvem andre sverget han: ‘De skal ikke komme inn til min hvile,’ enn ved de ulydige? SAL 95,11
19 Derav ser vi også at de ikke kom inn på grunn av vantro.
Hebreerne
4 kapittel
En tiders hvile
Guds hvile
(4,1-10)
1 Derfor, frykt for at løftet blir tatt bort slik at dere ikke kommer inn til hans hvile, for at ikke noen skal tro at han er kommet til kort.
2 Det budskapet som blir forkynt for oss, er nøyaktig det budskapet som de hørte. Men det var til ingen nytte for dem, fordi det de hørte, ble ikke forbundet med tro.
3 Det er den som tror, som skal komme inn til hans hvile, for han sier: ‘I min vrede har jeg sverget på at de ikke skal komme inn til min hvile.’ Og det selv om verket stod ferdig fra før denne verdens grunnvoll ble lagt. SAL 95,11
4 For et sted har han omtalt den sjuende dagen slik: ‘På den sjuende dagen hvilte Gud fra hele sitt skaperverk.’ 1 Mos 2,2
5 Og dette enda en gang: ‘De skal ikke komme inn til min hvile.’ SAL 95,11
6 Dermed gjenstår også at noen skal komme inn til hans hvile, men de er ikke de samme som budskapet først ble forkynt for, og det på grunn av deres ulydighet.
7 Igjen fastsatte han en dag da han etter så lang tid sa til David: ‘I dag, når dere hører hans røst, forherd da ikke deres hjerter.’ SAL 95,7-8
8 For dersom Josva hadde ført dem inn til den endelige hvilen, hadde han ikke etter dette talt om en annen dag.
9 Derfor gjenstår det da en sabbatshvile for hele Guds folk.
10 For hver den som kommer inn til Guds hvile, skal hvile fra sitt arbeid, slik også Gud hvilte fra sitt.
Ordet — skarpt som et tveegget sverd
(4,11-13)
11 Strev derfor etter å få komme inn til hans hvile, for at ikke noen blant dere selv skal falle slik de andres ulydighet er et eksempel på.
12 For Guds ord er levende og virksomt! Skarpt som et tveegget sverd trenger det inn og avskjærer sjelen fra ånden og ledd fra marg. Det dømmer hjertets tanker og hensikter.
13 Ingenting av skaperverket er skjult for ham, og alt vil bli avdekket og lagt åpent frem for øynene på oss som har hans ord.
Øverstepresten
(4,14-16)
14 Vi har en stor øversteprest som er gått gjennom himlene — Jesus, Guds Sønn — la oss derfor stå fast i vår bekjennelse.
15 For vi har ikke en øversteprest uten evne til å sympatisere med våre svakheter, men én som er satt på prøve på alle måter, slik også vi blir.
Og likevel er han uten synd.
16 Så la oss nærme oss nådens trone med frimodighet for at vi skal få barmhjertighet og finne nåde og hjelp til rett tid.
Hebreerne
5 kapittel
Jesus — tiders prest
Presten Aron ble utpekt av Gud
(5,1-4)
1 Enhver øversteprest blir tatt ut blant mennesker og innsatt av mennesker fremfor Gud for å bære frem gaver og offer for synd.
2 Da kan han vise medfølelse med de ukyndige og villfarne fordi han også selv var underlagt svakhet.
3 Dermed skylder han folket, slik han også skylder seg selv, å bære frem offer for synd.
4 Men ikke noen kan ta til seg denne æren av seg selv. Han må være kalt av Gud slik Aron ble.
Etter Melkisedeks ordning
(5,5-10)
5 Slik æret heller ikke Kristus seg selv ved å bli øversteprest. Men han sa til ham: ‘Du er min sønn. I dag har jeg født deg.’ SAL 2,7
6 Han sier også et annet sted: ‘Du skal være prest i tider etter Melkisedeks ordning.’ SAL 110,4
7 På den tiden da han* var i kjøttet, bar han frem bønner som han* fremførte med sterke rop og tårer til ham** som kunne redde ham* fra døden. Men han* lyttet ikke til hans** engstelser.
8 Selv om han var Sønnen, lærte han lydighet gjennom det han måtte lide.
9 Etter sin fullkommengjørelse ble han en kilde til tiders redning for alle som er lydige.
10 Da ble han kalt av Gud til øversteprest etter Melkisedeks ordning.
Dere trenger melk, ikke fast mat
(5,11-14)
11 Om dette kunne det vært sagt mye, men det blir vanskelig å forklare fordi dere er for sløve til å høre etter.
12 På denne tiden burde dere vært lærere, men dere trenger igjen å bli lært det som er de fremste grunnsannheter i Guds ord.* Og dere trenger melk; ikke fast mat.
13 Alle som bruker melk, er ukyndige i rettferdighetens ord. De er spedbarn.
14 Fast mat er for den som er blitt fullmoden gjennom erfaring og har den dømmekraften han trenger for å skjelne mellom godt og ondt.
Hebreerne
6 kapittel
Tidernes øversteprest
Fra melk til fast mat
(6,1-3)
1 La oss derfor legge til side den mer grunnleggende læren om Kristus og heller fortsette med den mer avsluttende, for at vi ikke skal måtte legge nye fundamenter, slike som anger fra døde gjerninger eller troen på Gud.
2 Det gjelder i tillegg læren om dåpen, håndspåleggelsen, oppstandelsen fra de døde og tidernes dom.
3 Dette skal vi gjøre hvis Gud vil tillate det.
Spott mot Den hellige ånd
(6,4-8)
4 Det er umulig for én som først er blitt opplyst og som har smakt den himmelske gaven ved å få del i Den hellige ånd, å komme tilbake hvis han faller ifra.
5 For han har fått smake Guds ords godhet og kraften fra den tiden som skal komme.
6 For gjennom sitt frafall kan han ikke igjen bli fornyet til anger, for han har på ny staurfestet* Gud Sønn for seg selv, og ved at han staurfester* ham på ny, gjør han ham offentlig til skamme.
7 For den jord som drikker det regnet som faller på den, bærer frem urter som er til nytte for ham som dyrker den, for han tar imot velsignelse fra Gud.
8 Men den jord som bærer frem torner og tistler, er uten verdi. Den nærmer seg fordømmelsen og vil bli oppbrent.
Bli ikke sløve
(6,9-12)
9 Kjære, jeg er overbevist om at dere skal se noe bedre, for dere har redningen — selv om jeg taler på denne måten.
10 For Gud er ikke urettferdig. Han kommer ikke til å overse deres arbeid og strev, eller den kjærlighet dere har vist for hans navn og den tjenesten dere utøver for de hellige.
11 Jeg skulle ønske at hver eneste blant dere ville vise den samme iver og trygghet i håpet frem til enden.
12 Men bli ikke sløve, for dere er etterkommere av dem som gjennom tro og tålmodighet har arvet løftene.
Et løfte til Abraham
(6,13-20)
13 Gud gav løftet til Abraham, og fordi det ikke var noen over ham som han kunne sverge ved, sverget han ved seg selv.
14 Han sa: ‘Sannelig, gjennom mine velsignelser vil jeg gi deg mange etterkommere.’ 1 Mos 22,17
15 Så, etter å ha ventet tålmodig, fikk han løftet innfridd.
16 For menneskene sverger ved noe som er større enn dem, for at eden skal stå fast og dermed gjøre slutt på all motsigelse.
17 Men fordi Gud ville vise noe som var enda større overfor løftets arvinger, og også hvor uforanderlig hans vilje er, bekreftet han den med en ed.
18 Og dette er to* uforanderlige forhold som utelukker at Gud kan lyve! For han har styrke til å trøste dem som søker tilflukt hos ham og som griper det håpet som ligger foran oss.
19 Det* har vi som et anker for sjelen, både trygt og sikkert.
20 Det* strekker seg frem til det innerste bak forhenget dit Jesus gikk foran oss. Han er blitt vår øversteprest i tider etter Melkisedeks ordning.
Hebreerne
7 kapittel
Rettferdighetens konge
Kongen av Salem er lik Fredens Konge
(7,1-3)
1 Denne Melkisedek, kongen av Salem og prest for Den høyeste Gud, kom Abraham i møte da han kom tilbake etter å ha slaktet ned kongene, og han velsignet ham.
2 Til ham gav også Abraham tienden av alt. Hans navn kan for det første oversettes med ‘rettferdighetens konge,’ men også med ‘kongen av Salem’ som er ‘fredens konge.’
3 Han var uten far og uten mor og uten ættetavle. Hans dager var uten begynnelse og hans liv var uten ende. Og han skal være lik Guds Sønn og være prest for alltid.
Abraham innførte tienden
(7,4-10)
4 Se for deg hvor stor han var når selveste patriarken Abraham gav ham en tiende av krigsbyttet!
5 Også Levis sønner, de som fikk prestedømmet, hadde fått bud om å ta imot tienden fra folket, altså fra sine brødre, enda de* er utgått fra Abrahams kjønnslem.
6 Men om han* ikke var av deres* avstamning, fikk han* likevel tienden av Abraham, og han** velsignet ham*** som hadde løftene.
7 Her er det uten motsigelse den lavere som ble velsignet av den høyere.
8 I denne tiden er det mennesker som skal dø, som får tienden, men den gang gikk den til ham som det er vitnet om at han skal leve.
9 Det kan altså sies at når Levi får tienden, så får han tienden på grunn av Abraham.
10 For han* var ikke annet enn del av sin fars** formeringsevne da Melkisedek kom ham*** i møte.
Et nytt presteskap
(7,11-19)
11 Hvis det nå hadde vært mulig å bli fullkommengjort ved det levittiske presteskapet, for gjennom det fikk folket loven, hadde det ikke vært nødvendig å fremstille en ny prest* etter Melkisedeks ordning, og ikke som de sier, ‘etter Arons ordning.’
12 Og når et presteskap blir forandret, må det nødvendigvis også skje en endring av loven.
13 For han som dette handler om, og som det blir talt om, tilhørte en annen stamme, og ingen fra den stammen har tjenestegjort ved alteret.
14 Det er klart at vår Herre fremstod fra Juda, men Moses nevnte aldri den stammen i forbindelse med et presteskap.
15 Dermed blir det i enda større grad gjort tydelig ved at en som er lik Melkisedek står frem som en annen prest.
16 Og dette skjedde ikke etter loven eller etter et kjøttlig bud, men ved et uforgjengelig livs kraft.
17 For han vitner: ‘Du skal være prest i tider etter Melkisedeks ordning.’ SAL 110,4
18 Dermed ble budet opphevet fordi det i seg selv førte til svakhet og unyttighet.
19 For loven førte ingen frem til fullkommengjørelse. Men et større håp ble innført, og gjennom dette håpet kan vi nærme oss Gud.
En bedre pakt
(7,20-28)
20 Og dette skjedde ikke uten ved en ed om en fullkommengjort prest!
21 De som var prester, var blitt det uten ed, men han ble det med en ed. For han sier: ‘Jehovah har sverget og han skal ikke angre: Du skal være prest i tider etter Melkisedeks ordning.’ SAL 110,4
22 På grunn av dette er Jesus blitt garantist for en bedre pakt.
23 Det har vært et stort antall prester, og de har vært forhindret fra å fortsette fordi de døde.
24 Men fordi han skal være i tider, har han et uforgjengelig presteskap.
25 Derfor er han også i stand til å fullende redningen for dem som kommer til Gud ved ham, for han vil alltid være i live til å gå imellom for dem.
26 En slik øversteprest passer for oss — hellig, fri fra ondt, ubesmittet og uten synd — og han er blitt opphøyd til himlene.
27 Han har som øversteprest ikke behov for, dag etter dag, å bære frem offer, først for sine egne synder og deretter for folkets. For det gjorde han én gang for alltid da han ofret seg selv.
28 For loven innsatte mennesker med svakheter som øversteprester, men det edens ord som kom etter loven, har fullkommengjort Sønnen i tider.
Hebreerne
8 kapittel
Den nye pakten
Innsatt som prest i det himmelske
(8,8:1-6)
1 Derfor: Det jeg sier, kan oppsummeres slik: Vi har en slik øversteprest at han har satt seg til høyre for Majestetens trone i himlene.
2 Han gjør tjeneste i Det helligste, det sannhetens telt som HERREN* selv har slått opp, og ikke mennesker.
3 Og enhver øversteprest innsettes for å bære frem gaver og offer. Derfor var det nødvendig at også han måtte ha noe å bære frem.
4 Dersom han hadde vært på jorden, hadde han ikke vært prest, for en prest må bære frem gaver ifølge loven.
5 Slik tjener de som en etterligning og en skygge av det himmelske.
Moses fikk derfor denne befalingen da han skulle sette opp teltet:
‘Se til at du gjør alt etter den modellen jeg viste deg på fjellet!’ 2 Mos 25,40
6 Men nå har han fått en mer høyverdig tjeneste enn deres slik at han er mellommann for en bedre pakt enn dem som fikk loven, for den er grunnlagt på et bedre løfte.
Den nye paktens Øversteprest
(8,7-13)
7 For hvis Den første pakten hadde vært feilfri, hadde det ikke vært rom for å søke en annen.
8 For Gud klandret dem da han sa:
‘Se! — den tiden skal komme, erklærer Jehovah, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og Judas hus.
9 Men den skal ikke være etter den pakten jeg opprettet med deres fedre den dagen jeg tok dem i hånden og førte dem ut fra landet Egypt. Og fordi de ikke ble værende i min pakt, brydde jeg meg ikke om dem, sier Jehovah.
10 Dette er den pakten jeg på den dagen vil inngå med Israels hus, erklærer Jehovah: Jeg vil gi dem min lov i deres sinn og risse den inn i deres hjerter. Og jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk.
11 Da skal ikke en eneste undervise sin neste eller sin bror og si: ‘Kjenn Jehovah!’ for da skal alle vite hvem jeg er, liten som stor.
12 For jeg vil være nådig mot deres urett, og deres synder [og lovbrudd] vil jeg ikke lenger huske!’
13 Ved å kalle den* for ‘ny’ er den første blitt foreldet, og det som er foreldet og gammelt, er i ferd med å bli tatt bort.
Hebreerne
9 kapittel
Kristus — Øverstepresten
Den jordiske hellig dommen
(9,1-6)
1 Den første pakten hadde bestemmelser for gudstjenesten. Og den hadde et jordisk hellig sted.
2 Det ble også satt opp et telt. I det første rommet var lysestaken, bordet og utstillingsbrødene. Det ble kalt Det hellige.
3 Og bak det andre forhenget i teltet var det stedet som ble kalt Det helligste.
4 Det inneholdt det gylne røkelsesalteret, paktens ark som var dekket med gull på hver side, og i den var en gyllen krukke som hadde manna i seg, og Arons stav, som hadde slått knupper, og tavlene med pakten.
5 Og over den stod herlighetens kjeruber som dekket hele soningslokket. — Jeg skal ikke nå si noe i detalj om dette.
Den jordiske prestetjenesten
(9,7-10)
6 Da det var ferdigstilt på denne måten, gikk prestene stadig inn i den fremste delen av teltet for å utøve sin gudstjeneste.
7 Inn i det andre rommet gikk øverstepresten alene en gang i året, men ikke uten blod, for å fremstille seg for sine og folkets villfarelser.
8 Ved Den hellige ånd ble det klart at veien til Det helligste ikke var åpen så lenge det var et stengsel i teltet.
9 Dette var en lignelse frem til den tiden som er nå. Men verken gaver eller offer kunne bli en gudstjeneste til fullkommengjørelse av deres samvittighet.
10 Det var bare et spørsmål om mat og drikke og om forskjellige renselsesritualer av kjøttet frem til tiden for den endelige ordningen.
Kristus ofret seg selv
(9,11-15)
11 Da Kristus fremstod som Øversteprest for de kommende goder, gikk han inn i et mer fullverdig telt som ikke er håndlaget, og som ikke er av dette skaperverket.
12 Og det var ikke ved blodet fra geiter og kalver, men ved sitt eget blod, han kom inn i Det helligste der han ble funnet som en tiders løsepenge.
13 For hvis blod fra okser og geiter, og aske av kviger som ble strødd over de urene, kunne helliggjøre dem og rense dem i kjøttet, hvor mye mer ikke da blodet fra Kristus som gjennom sin tiders ånd fremstilte seg selv som lytefri fremfor Gud?
14 Slik har han renset dere fra dødens gjerninger for at dere skal gjøre tjeneste for Den levende Gud.
15 Dermed er han blitt mellommann for Den nye pakten gjennom den død han måtte lide, den som var en løsepenge for de lovbrudd som skjedde under Den første pakten. Og slik skal de som blir kalt etter løftet, få en tiders arv.
Uten blod ingen tilgivelse
(9,16-22)
16 Der hvor det foreligger et testamente, er det nødvendig at arvelater må dø.
17 For et testamente trer ikke i kraft før noen dør, og det har ingen virkning så lenge han som er arvelater, lever.
18 Derfor ble heller ikke Den første pakten innviet uten blod.
19 Da Moses hadde tilkjennegitt alle budene for hele folket, tok han ifølge loven blodet fra kalver og geiter og blandet det med vann, og med skarlagenfarget ull og isop stenket han det over både skriftrullen og hele folket.
20 Og han sa: ‘Dette er paktens blod, den pakten som Gud har pålagt dere.’ 2 Mos 24,8
21 Så stenket han både teltet og alle karene som ble brukt under tjenesten.
22 For nesten alt skal etter loven renses med blod, for uten blodsutgytelse er det ingen tilgivelse.
Kristi soningsoffer
(9,23-28)
23 Derfor var det nødvendig at det som var en etterligning av det som er i himlene, måtte renses på denne måten, men selv har de himmelske et bedre offer enn dette.
24 For Kristus gikk ikke inn til Det helligste, det som er håndlaget som en etterligning av de virkelige himlene, for han har nå åpenbart seg fremfor Gud.
25 Heller ikke fremstilte han seg selv flere ganger slik øverstepresten måtte gjøre da han hvert år gikk inn i Det helligste med fremmed blod.
26 Da måtte Kristus ha lidt flere ganger fra verdens grunnleggelse. Men nå da det går mot denne tidens avslutning, har han åpenbart seg én gang for alltid og tatt bort synden ved at han ofret seg selv.
27 For det er bestemt slik at mennesket må dø, og deretter er det dom.
28 Men når han, Kristus, fremstiller seg en gang til, blir det ikke for å ta bort synden fra de mange som venter på ham. For når han viser seg for andre gang, er det uten at han tar bort synd, men for å redde.
Hebreerne
10 kapittel
Å bli reddet eller å gå tapt
Blod fra dyr
(10,1-4)
1 Loven var bare en skygge av de kommende goder — ikke et bilde av selve godene. Derfor kan aldri det samme offeret, det som ble fremstilt år etter år, for alltid føre noen til fullkommengjørelse.
2 Hvis loven kunne gjøre det, ville de ikke da ha sluttet å bære dem frem? For ville de ikke da gjennom tjenesten være renset én gang for alltid og ikke lenger ha sine synder på samvittigheten?
3 Men disse er i seg selv en påminnelse om synden år etter år.
4 For det er umulig at blod fra okser og geiter kan ta bort synd.
Jesu blod
(10,5-10)
5 ‘Offer og gaver har di ikke ønsket, men et legeme til gjenløsning.
6 For brennoffer for synd hadde du ingen glede i.’
7 Så sa han: ‘Se! — jeg kommer, slik det står skrevet om meg i skriftrullen når den er rullet ut — for å gjøre din vilje, Gud.’ SAL 40,7-9
8 Først sa han dette: ‘Offer, gaver og brennoffer for synden ville du ikke ha.’ For det hadde du ingen glede i, selv om det ble fremstilt slik i loven.
9 Deretter sa han: ‘Se! — jeg kommer for å gjøre din vilje, Gud.’ Han avvikler det første og opprettet det andre.
10 Og gjennom det ønsket skal vi bli helliggjort ved at Jesu Kristi legeme ble ofret en gang for alltid!
Jesu offer
(10,11-14)
11 Hver prest står dag etter dag frem og gjennomfører sin tjeneste. Og han bærer frem de samme ofrene, selv om de aldri kan ta bort synder.
12 Men etter at han* for alltid hadde båret frem et offer for synd, satte han seg ved Guds høyre hånd.
13 Fra da har han ventet på at hans fiender skal bli lagt som fotskammel under hans føtter. ÅPB 12,7-9
14 For ved ett offer skal han fullkommengjøre og helliggjøre oss for alltid.
Forutsigelser ved Den hellige ånd
(10,15-18)
15 Ved Den hellige ånd ble det også vitnet om dette da det blir forutsagt:
16 ‘Dette er den pakten jeg vil opprette med dem etter de dagene, sier Jehovah. Jeg vil gi dem loven i deres hjerter og risse den inn i deres sinn.
17 Deres synder og deres lovløshet skal jeg ikke lenger huske!’
18 Og der hvor den er tilgitt, trenger ikke noen av disse lenger noe offer for sine synder.
Gjennom forhenget
(10,19-25)
19 Derfor, brødre, har vi frimodighet til å gå inn i Det helligste ved Jesu blod.
20 For en ny vei til livet er blitt innviet for oss gjennom forhenget; det vil si ved hans kjøtt.
21 Vi har en stor prest over Guds hus.
22 La oss nærme oss ham med et oppriktig hjerte, og i tillit til vår tro få våre hjerter renset for vår dårlige samvittighet og våre legemer vasket i rent vann.
23 La oss stå fast i bekjennelsen av vårt håp uten å vakle, for han som gav løftet, er trofast.
24 La oss inspirere hverandre og oppildne til gode gjerninger i kjærlighet.
25 Og la oss ikke unnlate å komme sammen hos hverandre, slik noen av dere har for vane, men trøst hverandre, og det så mye mer ettersom dere ser at tiden nærmer seg.
Guds dom
(10,26-31)
26 Men hvis vi synder med vilje etter at vi har fått korrekt kunnskap om sannheten, da gjenstår det ikke lenger noe offer for synd.
27 For da er det en fryktelig forventning om dom, da han med brennende iver skal fortære dem som står imot.
28 Den som brøt Moses’
29 Hvor mye strengere straff er ikke da han verdt som har tråkket på Guds Sønn og ikke verdsatt paktens blod som vi ble helliget ved. Som uren har han forkastet nådens ånd.
30 Vi vet hvem som sa: ‘Hevnen er min! Jeg skal gjengjelde!’ sier Jehovah. Og: ‘Jehovah skal dømme sitt folk.’ 5 Mos 32,35-36
31 Det er fryktelig å skulle falle i hendene på Den levende Gud!
Guds belønning
(10,32-39)
32 Tenk tilbake på de første dagene etter at dere ble opplyst, hvordan dere holdt ut i mange kamper og lidelser.
33 Det var som et virkelig skuespill både gjennom krenkelser og trengsler, og de som dere delte livssituasjon med, ble behandlet på samme måten.
34 Og dere hadde medlidenhet med meg i mine lenker, og dere godtok med glede at dere ble frarøvet deres eiendommer, fordi dere visste at dere hadde en bedre eiendom i himlene.
35 Kast derfor ikke bort deres opprinnelige frimodighet, for den skal bli rikt belønnet!
36 Men det er nødvendig at dere holder ut og gjør Guds vilje for å motta løftet.
37 For: ‘Ennå en stund til så kommer han, og han skal komme uten å drøye.
38 For den rettferdige skal leve ved tro. Men hvis han trekker seg unna, har min sjel ikke behag i ham.’
39 Men vi trekker oss ikke unna og blir utslettet! For vi tror på sjelens redning.
Hebreerne
11 kapittel
Om troen
Hva er tro
(11,1-3)
1 Å tro er å ha tillit til den saken en håper på, og å være overbevist om noe en ikke kan se.
2 Og ved den* fikk de eldste et godt vitnemål.
3 Ved tro ser vi at denne tiden har sin begynnelse i Guds ord, og at det synlige ble skapt av Den usynlige.
Abels tro
(11,4)
4 Ved tro bar Abel frem et bedre offer for Gud enn det Kain gjorde. Ved det vitnet Gud om at han var rettferdig, og det vitnet Gud om gjennom hans* gave. Og selv om han er død, taler han ennå.
Enoks tro
(11,5-6)
5 Ved tro ble Enok tatt bort for at han ikke skulle se døden. ‘Han ble ikke funnet, for Gud hadde tatt ham bort.’ Men før han ble tatt bort, hadde han fått det vitnemål at han var til behag for Gud. 1 Mos 5,24
6 Uten tro er det umulig å behage ham,* for den som vil komme nær Gud, må tro at han er til, og at han belønner den som oppriktig søker ham. *Gud
Noahs tro
(11,7)
7 Ved tro fikk Noah et guddommelig varsel* om noe han ikke kunne se. Likevel, av gudsfrykt, bygde han en ark til redning for seg og sin familie. Og da verden ble fordømt, ble han arving til den rettferdighet som kommer av tro.
Abrahams tro
(11,8-10)
8 Ved tro ble Abraham kalt til å dra ut fra det stedet der han bodde, for dermed å få en arv fordi han var lydig. Og han dro av sted uten å vite hvor han kom hen.
9 Ved tro bodde han sammen med dem fra Det lovte landet som fremmed. Og han bodde i et telt slik også Isak og Jakob gjorde, hans medarvinger ifølge løftet.
10 Han ventet på den byen* som hadde det fundament som Gud er skaper og grunnlegger av. ÅPB 7,15
Sarahs tro
(11,11-12)
11 Ved tro fikk også Sarah selv kraft til å la seg unnfange av en sæd senere enn det som var vanlig, fordi hun trodde at han som hadde gitt løftet, var trofast.
12 Og dermed fødte også en som var nesten død. Og hennes etterkommere skal i antall bli som stjernene på himlene, og de skal bli talløse som sanden ved havets strand.
De som trodde
(11,13-16)
13 Alle disse døde i troen uten å få løftet innfridd. Men de så det i det fjerne og trodde på det. De hilste det velkommen, for de innså at de var fremmede og utlendinger i landet.
14 De som sier dette, tilkjennegir at de søker et fedreland.
15 Og hvis de hadde husket hvor de kom fra, hadde de hatt anledning til å dra tilbake.
16 Men de strekte seg etter noe bedre; det himmelske som er fra Gud. Derfor skammer han seg ikke over å bli kalt deres Gud ved den byen han forbereder.
Patriarkenes tro
(11,17-22)
17 Ved tro var Abraham i ferd med å ofre Isak. Han som hadde fått løftene, var villig til å ofre sin eneste sønn!
18 Det var om ham det ble sagt: ‘Gjennom Isak skal Sæden* bli kalt.’ 1 Mos 21,12
19 Men han tenkte at Gud også kunne reise opp fra de døde. Og derfor ble han gitt tilbake som en lignelse.
20 Og av tro velsignet Isak Jakob og Esau ved det som skulle komme.
21 Ved tro velsignet Jakob, da han skulle dø, begge Josefs sønner mens han lenet seg mot toppen av staven.
22 Ved tro ved sin avslutning minnet Josef Israels sønner om utvandringen og befalte dem angående sine levninger.
Moses’ tro
(11,23-29)
23 Ved tro gjemte Moses’
24 Ved tro, etter at han var blitt voksen, nektet Moses å si at han var sønn av faraos datter.
25 Han foretrakk heller å måtte lide sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig glede av syndens nytelse.
26 Han tenkte at å nærme seg Kristus var en større rikdom enn Egypts skatter, og han så frem til belønningen.
27 Ved tro dro han ut fra Egypt uten å frykte kongens vrede. Og han holdt ut fordi han så for seg ham som er usynlig.
28 Ved tro utførte han forbigangen og blodspåstrykelsen for at han som ødela de andres førstefødte, ikke skulle røre deres.
29 Ved tro krysset de Rødehavet på tørt land, men da egypterne forsøkte det samme, fikk de en oversvømmelse over seg.
De andre som trodde
(11,30-40)
30 Ved tro falt Jerikos murer etter at de hadde gått rundt dem i sju dager.
31 Ved tro unngikk den prostituerte Rahab å gå til grunne sammen med de vantro da hun tok imot speiderne med fred.
32 Hva mer kan jeg vel si? — Det vil ta for mye tid hvis jeg skulle fortelle om Gideon, Barak, Samson, Jefta og David, eller om Samuel og profetene.
33 For ved tro var det noen som overvant kongeriker, de utøvde rettferdighet, de fikk oppfylt løfter og de lukket gapet på løver.
34 De slokket ildens raseri og unnslapp sverdets egg. De svake ble sterke, de ble tapre i kamp og drev fremmede hærer på flukt.
35 Kvinner fikk sine døde tilbake ved oppstandelse, andre ble torturert, men de tok ikke imot befrielse fordi de ville oppnå en bedre oppstandelse.
36 Andre fikk prøvelser som spott og pisking. Og de ble til og med lagt i lenker og satt i fengsel.
37 De ble steinet, de ble saget i to, og som slakt døde de for sverdet. De gikk rundt i saueskinn og geiteskinn, de var motløse, de var i nød og de ble mishandlet. — Og de som var i verden, var dem ikke verdig!
38 De streifet omkring i ødemarken og i fjellene, og de bodde i huler og jordgrotter.
39 Alle disse fikk vitnemål ved sin tro, men de har ikke fått løftene innfridd.
40 Men Gud har forutsett noe bedre for oss, for uten oss kan de ikke bli fullkommengjort.
Hebreerne
12 kapittel
Gi ikke opp
Rett blikket mot Jesus
(12,1-2)
1 La oss derfor, fordi vi også er omgitt av en stor sky av vitner, legge bort alt som tynger oss — synden som vi så lett lar oss fange opp i — og løpe med utholdenhet mot den kampen vi har foran oss.
2 La oss rette vårt blikk mot Jesus, han som er troens opphavsmannen og fullender. Han så den gleden som var stilt foran ham og holdt ut på stauren.* Han foraktet skammen og satte seg til høyre for Guds trone.
Guds tukt
(12,3-11)
3 Tenk på ham som holdt ut under slik motstand mot syndere — uten at han var det selv — for at ikke noen sjel blant dere skal blir trett og sliten.
4 Ennå har deres motstand ikke ført til blodsutgytelse mens dere har kjempet mot synden.
5 Glem ikke den formaningen der dere blir omtalt som sønner: ‘Mine sønner, forakt ikke Jehovahs tukt, og bli heller ikke motløs når han refser dere.
6 For den som Jehovah har kjær, tukter han, og han svinger pisken over alle de sønnene som blir tatt imot av ham.’
7 Hvis dere holder ut i Guds tukt, skal han fremstille dere som sønner. For hvilken sønn blir ikke tuktet av sin far?
8 For hvis dere ikke er blitt tuktet som alle andre, da er dere ikke medarvinger, men uekte sønner.
9 Videre, vi har hatt fedre i kjøttet som har tuktet oss til respekt. Hvor mye mer skal vi ikke da adlyde vår Far i ånden?
10 En kort tid tuktet de oss etter hva de selv mente, men han tukter oss til vårt eget beste for at vi skal få del i hans hellighet.
11 Ingen tukt er til glede mens det skjer, for den kan være smertefull. Men etterpå gir den fredens frukt til rettferdighet for enhver som tar den til seg.
Guds nåde
(12,12-17)
12 Derfor, strekk ut deres slappe hender og stram opp deres bøyde knær!
13 Gjør stiene rette for deres føtter for at ingen halte skal komme på avveier, men heller bli leget.
14 Søk etter fred i all hellighet! For uten den kan ingen se Herren.
15 Pass på så dere ikke kommer bort fra Guds nåde, for at bitterhetens røtter ikke skal vokse opp og virke til skade, for dermed kan mange bli smittet.
16 Se til at ingen driver utukt eller er uten gudsfrykt som Esau, han som gav bort fødselsretten sin for en matrett.
17 For dere vet hvordan han senere ville ha arvens velsignelse og ble avvist. For han angret ikke, selv om han søkte velsignelsen med tårer.
Fra Sinai til Sion
(12,18-24)
18 Men dere er ikke kommet til et fjell som dere ikke kan ta på, fordi det var som brennende ild, og heller ikke til bekmørke eller til en storm.
19 Dere har ikke hørt lyden av basuner eller ord som de som hørte på, ba om at de heretter ikke måtte bli uttalt.
20 De kunne ikke holde ut det som ble befalt: ‘Om et vilt dyr kommer i berøring med dette fjellet, skal det steines eller skytes med piler!’ 2 Mos 19,12-13
21 Dette synet var så skremmende at Moses sa: ‘Jeg skjelver av frykt!’ 5 Mos 9,19
22 Men dere skal komme til fjellet Sion, Den levende Guds by, den himmelske Jerusalem med ti tusener på ti tusener av budbringere.
23 For dere skal bli en felles forsamling og en menighet av førstefødte, oppskrevet i himlene av Gud, alles Dommer. Deres ånd skal være rettferdig og fullkommengjort.
24 Dere skal komme til Jesus, Mellommannen for Den nye pakten ved hans blodsbestenkelse, den som taler sterkere enn Abels.
Guds kraft
(12,25-29)
25 Se til at dere ikke unnviker ham som taler til dere, for hvis dere holder dere borte fra eller unnviker ham som åpenbarte seg på jorden, hvor mye mer vil dere ikke da vende dere bort fra ham når han er i himlene?
26 Den røsten som den gangen rystet jorden, har nå forkynt og sagt: ‘Enda en gang skal jeg ryste jorden, og ikke bare jorden, men også himlene!’ HAG 2,6
27 Dette ‘enda en gang’ viser til at det som blir rystet, blir endret. For når noe blir rystet, skal det ikke lenger være som det var.
28 La derfor den som skal få et rike som ikke skal rystes, ta vare på nåden gjennom å tjene Gud etter hans behag ved å være ydmyk og gudfryktig.
29 For Gud kan fortære som ild!
Hebreerne
13 kapittel
Til avslutning
Rett livsførsel
(13,1-6)
1 La kjærligheten til brødrene bli bevart.
2 Glem ikke gjestfriheten, for ved den skal noen av dere ta imot fremmede budbringere for ikke å forbli uvitende.
3 Husk dem som er i fengsel som om dere skulle være deres medfanger, og dem som blir mishandlet, som om mishandlingen gjaldt deres eget legeme.
4 Hold ekteskapet i ære og ektesengen ren, for prostituerte og horkarer vil bli dømt av Gud.
5 La deres levemåte være uten kjærlighet til penger. Vær fornøyd med det dere har! For han har sagt: ‘Jeg skal aldri forlate deg, og aldri svikte deg.’ 5 Mos 31,8
6 Derfor kan vi frimodig si: ‘Jehovah er min hjelper. Jeg frykter ikke noe menneske.’ SAL 27,1
Den rette troen
(13,7-19)
7 Husk de lederne som er til stede blant dere, for de som er til stede, taler Guds ord til dere. Følg deres tro og legg merke til utgangen av deres levemåte.
8 For Jesus Kristus er den samme i dag som i går, og i tider.
9 La dere ikke bli ført hit og dit av fremmede læresetninger, for det er godt for dere at dere i deres hjerter står fast i nåden, men uten nytteløse læresetninger om den maten dere har. For det som er nytteløst, fører mot ødeleggelsen.
10 Vi har et alter som de som tjente i teltet, ikke hadde fullmakt til å ete av.
11 For kadaveret av det dyret som fikk sitt blod båret inn i Det helligste av øverstepresten som syndoffer, ble brent utenfor leiren.
12 Derfor måtte også Jesus da han helliget folket med sitt blod, lide utenfor byporten.
13 La oss derfor gå ut til ham utenfor porten og ta del i hans vanære.
14 Dette stedet har ingen varighet for oss, for vi søker den byen som kommer.
15 Derfor, bær alltid frem et offer til ære for Gud, og la frukten av deres lepper være til ære for hans navn.
16 Glem ikke å gjøre godt, og del med andre, for slike offer er til behag for Gud.
17 Adlyd deres ledere og rett dere etter dem, for de våker over deres sjeler. Overlevér ordet med glede. Ikke gjør det med motvilje, for da vil det ikke være til nytte for dere.
18 Vi ber for dere, for vi er overbevist om at dere har god samvittighet og at dere alle ønsker å vende om til det gode.
19 Jeg ber om at dere i enda sterkere grad må gjøre dette for at gjenopprettelsen skal skje enda snarere.
Til avskjed
(13,20-21)
20 Måtte fredens Gud, han som førte Herren Jesus, sauenes store gjeter ved pakten av sitt blod, frem fra de døde, styrke dere i alle gode gjerninger.
21 Gjør hans vilje, og gjør den til behag fremfor ham gjennom Jesus, for herligheten er hans i tid og tider. Amen.
Hilsener
(13,22-25)
22 Jeg ber dere, brødre, om å ta vare på dette oppmuntringens ord som er blitt skrevet med få ord.
23 Dere skal vite, brødre, at Timoteus er løslatt slik at han snart kan komme og besøke dere.
24 Hils alle lederne, og de hellige. De fra Italia hilser dere.
25 Nåde være med dere alle. Amen.