Romerne
Paulus’ brev til romerne utgjør Paktens 50. bok, skrevet i år 56. Det er uvisst når menigheten i Rom ble opprettet, eller av hvem, men sannsynligheten taler for at den ble opprettet av kristne jøder som hadde opplevd Den hellige ånds utøselse i Jerusalem i år 33. Etter all sannsynlighet skrev Paulus brevet til romerne under oppholdet i Korint mot slutten av sin tredje misjonsreise.
Menigheten bestod av kristne jøder og de fra folkeslagene som var omvendt til kristendommen.
Da Paulus ble ført til Rom som fange, var det medlemmer av denne menigheten som tok imot ham ved Tres Tabernas, Tre Vertshus. (GJE 27:59)
Det er uklart om denne menigheten var den opprinnelige, for i en periode under keiser Klaudius (år 41-54) var jødene forvist fra Rom før de igjen fikk fortsette sin forkynnelse i Romerrikets hovedstad.
Den neste store bølgen av forfølgelse av de kristne kom under keiser Nero (år 55-68), og den overlevde heller ikke Paulus.
Kristendommen ble innført som Romerrikets statsreligion under keiser Konstantin i år 321 v.t. Paulus’ brev til romerne regnes som hans fremste, både hva innhold og litterær fremstilling angår.
Det er først i brevet til romerne den kristne menigheten får full forståelse av redningens grunnsannheter og hele Guds plan for menneskene. Det er her han forklarer Guds forkastelse av jødene som hans utvalgte folk, men ikke som enkeltindivider.
De har ikke lenger noen forrang fremfor de fra folkeslagene blant de kristne menighetene.
‘Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til folkeslagene som skal bære dets frukter,’ i Matteus 21:43. Han fremhever her folkeslagenes velsignelse gjennom jødenes forkastelse, og han understreker at budskapet nå er gjort gyldig både for jøder og de fra folkeslagene.
Paulus avslutter sitt brev til Romerne med å vise til Guds mysterium som nå er åpenbart for menneskene.
Romerne
1 kapittel
Tro og dom
En hilsen fra Paulus
(1,1:1-7)
1 Fra Paulus, en Jesu Kristi slave, kalt til apostel og utvalgt etter Guds budskap.
2 Dette hadde han* på forhånd gitt løfte om gjennom sine profeter i De hellige skrifter.
3 Og det handler om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, han som var av Davids sæd etter kjøttet.
4 Ved Guds kraft ble det bekreftet at han var Guds Sønn da han i ånden ble helliggjort etter sin oppstandelse fra de døde.
5 For gjennom hans nåde har vi fått aposteltjeneste i lydighet og trofasthet i hans navn blant alle folkeslag.
6 Blant dem er også de av dere som er kalt til Jesus Kristus.
7 Til alle dere kjære i Rom som også er kalt til å være hellige: Nåde og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.
Paulus vil besøke Rom
(1,8-15)
8 Først vil jeg takke min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for deres tro blir omtalt over hele verden.
9 Og Gud er mitt vitne, ved det budskapet om hans Sønn som jeg tjener ved min ånd, på at jeg hele tiden har husket på dere, og at jeg alltid tar dere med i mine bønner.
10 Jeg ber om at det på en eller annen måte, kanskje nå snart, vil være mulig etter Guds vilje at jeg kommer til dere.
11 Jeg lengter etter å få se dere for at dere skal ta del i de åndelige gavene til styrke for dere.
12 For da kan vi i fellesskap og gjensidighet trøste hverandre i troen.
13 Og jeg vil ikke at dere skal være uvitende, brødre, om at jeg ofte har hatt til hensikt å besøke dere. Hittil har jeg vært forhindret fra å komme, men jeg kan høste noe frukt blant dere også, slik jeg også har gjort blant resten av folkeslagene.
14 Jeg står i gjeld både til grekere og barbarere, både til kloke og uforstandige.
15 På grunn av dette er jeg klar til å forkynne budskapet også i Rom.
Troens budskap
(1,16-17)
16 Jeg skammer meg ikke over budskapet om Kristus, for det er Guds kraft til redning for alle som tror — først for jødene, men også for grekerne.
17 Gjennom dette samme budskapet åpenbarer Gud troens rettferdighet. For det er skrevet: ‘Den rettferdige skal leve i tro.’ HAB 2,4
Dommens budskap
(1,18-32)
18 Guds vrede skal bli åpenbart fra himlene over all ugudelighet ved urettferdige mennesker, de som holder tilbake sannheten gjennom sin urettferdighet.
19 For kunnskapen om Gud er åpen for dem, for Gud har åpenbart den.
20 Det usynlige har fra verdens skapelse blitt gjort synlig og forståelig gjennom Guds guddommelige skapelsesevne og hans tiders kraft. Derfor er de uten unnskyldning.
21 Selv om de kjente Gud, æret de ham ikke som Gud eller takket ham, for deres tanker ble tomme, og deres uforstandige hjerter ble formørket.
22 De gjorde krav på å være kloke, men de ble tåpelige.
23 For de byttet bort den udødelige Guds herlighet med bilder som var laget slik at de lignet dødelige mennesker, og fugler, dyr og krypdyr.
24 Derfor tillot Gud dem å bli overgitt til urenheter etter deres hjerters begjær, slik at de nedverdiget sine legemer med hverandre.
25 Og slik byttet de bort Guds sannhet med løgnen og æret og tjente skapningen i stedet for Skaperen, han som er velsignet i tider. Amen.
26 Derfor tillot Gud dem å bli overgitt til nedverdigende lidenskaper. For selv hunnkjønnet byttet bort en naturlig kjønnsomgang med en som er i strid mot naturen.
27 På samme måten gav hannkjønnet opp sin naturlige kjønnsomgang med de av hunnkjønn, og de brant av begjær etter hverandre, hannkjønn mot hannkjønn. Og gjennom sine skamfulle handlinger overfører de på seg selv de gjengjeldelser som deres villfarelser skal medføre.
28 Og fordi de ikke brydde seg om å ha korrekt kunnskap om Gud, tillot Gud dem bli overgitt til sine fordervede sinn. Og de gjorde det som var usømmelig.
29 De ble fulle av all slags urettferdigheter — seksuell umoral, smålighet, grådighet og ondskap. Og de ble fulle av misunnelse, mordtrang, stridighet, svik, falskhet og sladder.
30 De ble baktalere, gudshatere og voldsmenn. De er arrogante skrythalser, de pønsker ut ondskap, og de er ulydige mot sine foreldre.
31 De er ufølsomme, troløse og hardhjertet. De bryter avtaler og er nådeløse.
32 Slike kjenner Guds dom og vet at de som gjør dette, fortjener døden. Og likevel gjør de det ikke bare selv, men de medvirker også til at andre gjør det.
Romerne
2 kapittel
Liv og lære
Gode gjerninger
(2,1-7)
1 Derfor er det ingen unnskyldning for deg, du menneske, når du dømmer for alt det som ingen skal dømme for! Når du dømmer en annen, dømmer du samtidig deg selv, for det du dømmer andre for, har du selv gjort.
2 Vi vet at Guds dom er av sannheten, og den vil hvile over dem som gjør dette.
3 Tror du da dette, du menneske som dømmer det disse gjør, at du selv skal unnslippe Guds dom?
4 Eller forakter du hans rikdom på godhet, toleranse og tålmodighet og er uvitende om at hans godhet skal føre deg til anger?
5 Men på grunn av din stridighet og ditt uomvendelige hjerte, samler du opp vrede over deg selv til vredens dag da Gud skal åpenbare sin rettferdige dom.
6 For: ‘Han skal gi hver enkelt etter sine gjerninger.’ SAL 62,13
7 Til dem som gjennom utholdenhet og gode gjerninger søker herlighet, ære og uforgjengelighet, skal han gi tiders liv.
Onde gjerninger
(2,8-12)
8 Men over enhver som strever seg frem i ulydighet mot sannheten, kommer hans harme og vrede.
9 For det skal komme trengsler og engstelse over alle menneskesjeler som er av den onde — først over jøder, men også over grekere.
10 Men herlighet, ære og fred skal komme over alle som gjør det gode — først over jøder, men også over grekere.
11 For ingen blir favorisert av Gud.
12 Slik skal alle som har syndet uten lov, gå tapt uten lov. Men alle som har syndet under lov, skal bli dømt etter lov.
Guds dom
(2,13-16)
13 Det er ikke lovens hørere som er rettferdige for Gud, for det er lovens gjørere som skal bli rettferdiggjort.
14 Når de av folkeslagene som ikke har hatt loven, av naturen gjør etter loven, da er disse som ikke har hatt loven, en lov i seg selv.
15 Slike som dem viser i gjerning at de har loven skrevet i sine hjerter, for deres samvittighet vitner om deres tanker, de som hver for seg enten anklager dem eller unnskylder dem.
16 For på den dagen skal Gud dømme det som har vært skjult hos menneskene — ved Jesus Kristus og etter hans budskap.
Jødene og loven
(2,17-24)
17 Se! — du som kaller deg jøde! Du hviler på loven og skryter av Gud.
18 Du kjenner hans vilje, og du kan skille mellom høyverdig eller ikke fordi du er opplært i loven.
19 Du har overbevist deg selv om at du er de blindes veileder og et lys for dem som er i mørke.
20 Du oppdrar de tåpelige og underviser småbarn fordi du har omformet din kunnskap til sannhet gjennom loven.
21 Du som er en lærer for andre, lærer du deg selv? Du som forkynner: ‘Du skal ikke stjele,’ stjeler du selv? 2 Mos 20,15 , 5 Mos 5,19
22 Du som sier: ‘Du skal ikke drive hor,’ driver du hor? Du som avskyr avgudsbilder, røver du templer? 2 Mos 20,14 , 5 Mos 5,18
23 Du som skryter av deg ved loven, når du selv bryter loven, forakter du ikke da Gud?
24 ‘Guds navn blir spottet blant de av folkeslagene på grunn av deg.’ Slik står det skrevet. JES 52,2
Sann jøde — den som lovpriser Jehovah
(2,2:25-29)
25 Omskjærelsen er virkelig til nytte hvis du holder loven, men hvis du er en lovbryter, blir din omskjærelse som om du ikke var omskåret.
26 Men hvis en uomskåret holder lovens rettferdighet, vil han ikke da bli å betrakte som omskåret?
27 Vil ikke da en som etter naturen oppfyller loven, dømme den som etter bokstaven er omskåret, men som er en lovbryter?
28 Jøde* er ikke en som er det i det ytre, eller en som er omskåret i det ytre, i kjøttet.
29 Jøde er den som er det i det skjulte etter hjertets omskjærelse, i ånden, ikke etter bokstaven. Da skal han bli lovpriset, ikke av mennesker, men av Gud.
Romerne
3 kapittel
Loven og troen
Om jødenes forhold til Gud
(3,1-8)
1 Hvilken fordel er det da å være jøde, eller hvilken nytte har omskjærelsen?
2 Mye, på alle måter, men først og fremst fordi de ble betrodd ord fra Gud.
3 Men — hva om noen ikke vil tro? Kan da deres manglende tro ta bort Guds trofasthet slik at den blir forgjeves?
4 Det må aldri skje! For Gud er sannhet om alle mennes- SAL 14,1-3
5 Men hvis vår urettferdighet gjør Guds rettferdighet enda klarere, hva skal vi da si? At Gud er urettferdig i sin vrede? For det vil et menneske si.
6 Det kan aldri skje! For hvordan kan Gud da dømme verden?
7 For hvis Guds sannhet blir enda klarere gjennom min løgn, er ikke det til hans ære? Hvorfor skal jeg da dømmes som synder?
8 Noen som spotter, påstår at vi sier: ‘La oss gjøre det som er ondt, så noe godt kan komme ut av det!’ Og da ville deres fordømmelse av oss vært fortjent.
Ingen ble rettferdiggjort ved loven
(3,9-20)
9 Hva så? Er vi bedre? Ikke på noen måte, for vi har jo allerede anklaget alle, både jøder og grekere, for å være underlagt synden!
10 For det står skrevet: ‘Ingen er rettferdig. Ikke én! SAL 14,3
11 Ingen er forstandig, for ingen søker Gud udelt.
12 Alle har bøyd av, og derfor er de fordervet! Ingen gjør godt — ikke én!’
13 ‘Deres struper er som åpne graver, og deres tale er svikefull.’ Og: ‘Slangegift er under deres lepper.’ SAL 5,10 , SAL 140,4
14 ‘Deres munn er full av fordømmelse og bitterhet.’ SAL 10,7
15 ‘De er raske på foten når de skal spille blod.
16 Ødeleggelse og elendighet følger deres stier.
17 Men veien til fred kjenner de ikke.’ JES 59,7-8
18 ‘Det er ingen gudsfrykt i deres øyne.’ SAL 36,2
19 Men vi vet at lovens innhold gjelder for den som er under loven. For hver munn skal bli lukket, og hele verden skal bli straffskyldig overfor Gud.
20 For ved lovgjerninger er slett ikke noe kjøtt blitt rettferdiggjort. Men gjennom loven kom en fullstendig forståelse av hva synd er.
Rettferdiggjort ved tro
(3,21-26)
21 Nå er Guds rettferdighet blitt åpenbart adskilt fra loven — den som loven og profetiene har vitnet om.
22 Det er Guds rettferdighet ved troen på Kristus, den som er for alle og enhver som tror.
23 Og det er ingen forskjell, for alle har syndet og mangler ære fra Gud.
24 Men vi skal av nåde bli ufortjent rettferdiggjort gjennom Jesu Kristi gjenløsningsoffer.
25 Gud fremstilte ham som et soningsoffer ved troen på hans blod. For han vil vise sin rettferdighet og gi tilgivelse for den synden som Gud i tidligere tider hadde vært overbærende med.
26 Han ville vise sin rettferdighet i den tiden som er nå, ved å rettferdiggjøre alle de rettferdige som tror på Jesus.
Setter troen loven ut av kraft
(3,27-31)
27 Hvor er så mitt skryt? Det er utelukket! Og ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens!
28 For vi fastholder at et menneske blir rettferdiggjort gjennom troen og ikke av lovgjerninger.
29 Eller er Gud bare for jødene? Er han ikke også for dem fra folkeslagene? Jo, han er for folkeslagene også.
30 For vi ser at det er én Gud — han som rettferdiggjør den omskårne gjennom tro og den uomskårne gjennom den samme troen.
31 Blir da loven satt ut av kraft gjennom troens overtakelse? Det kan aldri skje! Det er motsatt. Den bekrefter loven. MAT 5,17
Romerne
4 kapittel
Paulus om Abraham
Abrahams tro
(4,1-8)
1 Hva kan vi si at Abraham, vår far etter kjøttet, har fått?
2 For hvis Abraham var blitt rettferdiggjort gjennom gjerninger, hadde han hatt noe å skryte av fremfor Gud!
3 Men hva sier Skriften? ‘Fordi Abraham trodde på Gud, ble han regnet som rettferdig.’ 1 Mos 15,6
4 For dersom det er et resultat av arbeid, blir det lønn. Og da ville rettferdiggjørelsen ikke blitt regnet som nåde, men som betaling av gjeld.
5 Men den som ikke arbeider og likevel tror på rettferdiggjørelse av den ugudelige gjennom tro, blir regnet som rettferdig.
6 Det samme sier også David når han taler om den velsignelsen det er for et menneske å bli regnet som rettferdig av Gud uten gjerninger:
7 ‘Velsignet er den som får sin lovløshet tilgitt og sine synder dekket over.
8 Velsignet er den mann som Jehovah ikke tilregner synd.’ SAL 32,1-2
Abrahams rettferdiggjørelse
(4,9-12)
9 Er så denne velsignelsen bare for den omskårne, eller er den også for den som er uomskåret? For vi sier at ‘ved tro ble Abraham regnet som rettferdig.’ 1 Mos 15,6
10 Når ble det tilregnet ham? Var det da han ble omskåret, eller mens han ennå var uomskåret? Det var før han ble omskåret mens han ennå var uomskåret.
11 Og han fikk omskjærelsens tegn som et segl over troens rettferdighet, den tro som han hadde før han ble omskåret. Derfor er han far til alle som tror, og selv om de er uomskåret, blir de regnet som rettferdige.
12 Han er far for de omskårne, og ikke bare for de omskårne, men også for dem som vandrer i troens fotspor. Slik blir Abraham også far for de uomskårne.
Guds løfte til Abraham
(4,13-25)
13 Løftet til dem av Abrahams sæd om å bli verdens arvinger, var ikke ved loven, men ved troens rettferdighet.
14 Hvis de som var under loven, ble arvinger, er troen forgjeves og løftet verdiløst.
15 For lov fører til vrede, for der det ikke er noen lov, er det heller ingen forbrytelse.
16 På grunn av dette fører troen til nåde for at løftet skulle stå fast for hele sæden, ikke bare gjennom loven, men også gjennom troen — med Abraham som far for alle.
17 For det står skrevet: ‘Jeg vil sette deg som far for mange folkeslag’ fremfor Gud, han som gjør de døde levende og som kaller dem som ikke er, til det de skal bli. 1 Mos 17,5
18 Da alt håp var ute, trodde Abraham på håpet om å bli far til mange folkeslag, etter det som var sagt: ‘Slik skal de av din sæd bli.’ 1 Mos 15,5
19 Uten svekket tro, men uten stor glede, innså han at hans legeme var så godt som dødt fordi han snart var hundre år, og også Saras morsliv var dødende.
20 Men han tvilte ikke på Guds løfte med manglende tro, for hans tro var sterk og han æret Gud.
21 Han var fullt overbevist om at det Gud hadde lovet, kunne han også gjøre.
22 Derfor ‘ble han regnet som rettferdig. 1 Mos 15,6
23 Og det ble ikke skrevet bare om ham at han ble regnet som rettferdig.
24 Også vi blir regnet som rettferdige, vi som tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde.
25 Han ble overgitt for våre lovbrudd, og han ble oppreist for at vi skulle bli rettferdiggjort.
Romerne
5 kapittel
Død i Adam, levende i Kristus
Guds fred og kjærlighet
(5,1-5)
1 Fordi vi er blitt rettferdiggjort gjennom troen, har vi også fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.
2 Og ved ham har vi også gjennom troen fått tilgang til den nåden som vi står fast i og skryter av i håpet om å få del i Guds herlighet.
3 Ikke bare det, men vi skryter også av våre trengsler, for vi vet at trengsler fører til utholdenhet.
4 Gjennom utholdenhet blir vi prøvd, og når vi blir prøvd, får vi håp.
5 Og håpet skal ikke bli til skamme, for Gud har utøst av sin kjærlighet i våre hjerter gjennom Den hellige ånd som er blitt gitt oss.
Reddet fra Guds vrede
(5,6-11)
6 Mens vi ennå var svake, til fastsatt tid, døde Kristus for de ugudelige.
7 Knapt noen vil dø for et rettferdig menneske, selv om noen gode kanskje vil våge å gå i døden for ham.
8 Men Gud viste sin kjærlighet mens vi ennå var syndere ved å la Kristus dø for oss.
9 Hvor mye mer skal vi ikke da, når vi er rettferdiggjort gjennom hans blod, bli reddet fra vreden gjennom ham?
10 For hvis vi som var fiender, ble forsonet med ham gjennom hans Sønns død, hvor mye mer skal vi ikke da bli forsonet med ham gjennom vår redning til livet?
11 Ikke bare det, men vi skryter av oss ved Gud gjennom vår Herre Jesus Kristus, han som har gitt oss forsoningen.
Fra Adam til Moses
(5,12-14)
12 På grunn av ett menneske kom synden inn i verden, og døden kom på grunn av synden. Og det å dø må alle mennesker gjennomgå, for alle har syndet.
13 Også frem til loven var synden i verden, men synden blir ikke tilregnet uten lov.
14 Likevel hersket døden fra Adam til Moses også over dem som ikke hadde syndet på samme måte som Adam ved sitt lovbrudd, han som var et motstykke til ham som skulle komme.
Fra Moses til Kristus
(5,15-20)
15 Men den enes lovbrudd ble også en gave. For hvis den enes lovbrudd førte til at mange måtte dø, hvor mye større blir ikke da nåden, den som er Guds gave ved Jesus Kristus — den ene, for de mange.
16 Altså: Det at den ene syndet, ble til en gave. For den dommen som dømte den ene, er blitt til en gave for dem med mange lovbrudd som ble ført til rettferdigheten.
17 Hvis døden hersker gjennom den enes lovbrudd, hvor mye mer skal ikke da nådens overflod og rettferdighetens gave herske til liv gjennom Den ene, Jesus Kristus.
18 Og slik den enes lovbrudd førte til alle menneskers fordømmelse, skal også Den enes rettferdighet føre alle mennesker frem til rettferdiggjørelse og liv.
19 Slik det ene menneskets ulydighet fremstilte mange som syndere, slik skal Den enes lydighet fremstille mange som rettferdige.
20 Da loven ble innført, ble lovbruddene flere. Og når synden øker, blir nåden så mye større.
Med Kristus i tider
(5,21)
21 Slik døden hersket ved synd, slik skal også nåden herske gjennom rettferdighet til et tiders liv i Jesus Kristus, vår Herre.
Romerne
6 kapittel
Fra synden til livet
Døpt til døden med Kristus
(6,1-14)
1 Hva skal vi si, da? Skal vi fortsette i synden for at nåden skal bli større?
2 Det må aldri skje! For hvordan kan vi som var døde i synden, fortsette å leve i den?
3 Eller er dere uvitende om at den som døper seg til Jesus Kristus, døper seg til hans død?
4 Og blir vi begravd med ham i dåpen til en død som er helt lik Kristi død, skal vi også bli oppreist fra de døde til vår Fars herlighet, og slik skal også vi leve et fornyet liv.
5 For hvis vi blir forenet med ham i en død som er lik hans, skal vi også bli oppreist med ham.
6 Vi vet at dette gamle legemet blir staurfestet* sammen med ham for at vårt syndige legeme skulle bli tatt bort så vi ikke lenger skulle være slaver under synden.
7 For den som har dødd, er frikjøpt fra sin synd.
8 For hvis vi dør med Kristus, da tror vi også at vi skal leve med ham!
9 Og vi vet at fordi Kristus stod opp fra de døde, skal han aldri igjen dø! Døden har ikke lenger herredømme over ham.
10 Da han døde, døde han for synden en gang for alltid, og når han lever, lever han for Gud.
11 På samme måten skal dere regne dere som døde fra synden, men levende for Gud ved Jesus Kristus, vår Herre.
12 La derfor ikke synden herske over ditt dødelige legeme, for at det ikke skal adlyde sitt eget begjær.
13 Og fremstill heller ikke deres lemmer som redskap til urett og synd. Fremstill dere for Gud, og la deres lemmer bli redskap til Guds rettferdighet.
14 La ikke synden få herredømme over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden.
Guds gave
(6,15-23)
15 Hva så? Skal vi synde fordi vi ikke er under loven, men under nåden? Det må aldri skje!
16 Vet dere ikke at når dere fremstiller dere som slaver, skal dere som slaver være lydige — enten mot synden som fører til døden, eller dere er lydige mot rettferdigheten.
17 Og ved Guds nåde er dere ikke slaver for synden, men helhjertet lydige mot den form for lære som er blitt overlevert dere.
18 Dere er frigjort fra synden og er slaver for rettferdigheten.
19 Men jeg taler menneskelig til dere på grunn av deres kjøtts svakhet, for slik dere har fremstilt deres lemmer som slaver for urenhet og stadig økende lovløshet, skal dere nå fremstille deres lemmer som slaver for rettferdigheten og helliggjørelsen.
20 For da dere var syndens slaver, var dere frie fra rettferdigheten.
21 Hvilke frukter hadde dere på den tiden? De var slike som dere nå skammer dere over, og som ville ende med deres død!
22 Men fra nå av er dere frie fra synden og slaver for Gud, han som teller deres frukter til en helliggjørelse som skal ende med tiders liv.
23 For syndens lønn er døden, men Guds gave er tiders liv med Jesus Kristus, vår Herre.
Romerne
7 kapittel
Loven og synden
Frihet fra loven
(7,1-6)
1 Dere er ikke uvitende, brødre — og jeg taler til dere som kjenner loven — om at loven har herredømme over et menneske den tiden det lever.
2 En kvinne som har en ektemann, er bundet til ham, men hvis hennes mann dør, er hun løst fra sin manns lov.
3 Hvis hennes mann lever og hun blir sammen med en annen, skal hun kalles en horkvinne. Men hvis hennes mann dør, er hun fri fra hans lov og er ingen horkvinne om hun blir sammen med en annen mann.
4 Slik, brødre, skal også dere være døde fra loven og ved Kristi legeme bli sammen med en annen — han som ble oppreist fra de døde for å bære frukt for Gud.
5 For da vi levde etter kjøttet, virket våre syndige lidelser, de som ble virksomme ved loven, i våre lemmer og bar frukt som ville ført til døden.
6 Men fra nå av er vi frigjort fra loven og døde fra det som engang holdt oss
som slaver, for at vi skal leve i fornyelsens ånd og ikke etter foreldede forskrifter.
Lovens og syndens bud
(7,7-12)
7 Hva skal vi så si? Er lov synd? Det kan aldri skje! Men vi hadde ikke visst hva synd var uten loven. Og vi hadde ikke visst hva det vil si å ha begjær, hvis loven ikke hadde sagt: ‘Du skal ikke begjære.’ 2 Mos 20,17
8 Og synden tok anledning av budene og vakte all slags begjær i oss. For uten lov er synden død.
9 Vi* levde i tidligere tider uten lov, men da budene kom, ble synden vekket til live og vi kunne ha dødd.
10 Men budene som skulle føre til liv, viste mot døden.
11 For synden tok anledning av budene og forførte oss så vi kunne ha blitt drept.
12 Likevel er loven hellig, også budet er hellig, rettferdig og godt.
Fra synd til død
(7,13-25)
13 Fører så det som er godt, til døden? Det kan aldri skje! Men for at synden skal vise seg som synd, virket den til død ved det som var godt, for gjennom budene ble synden enda mer synlig.
14 Vi vet at loven er åndelig, men jeg er kjøttlig og solgt til synd.
15 Det jeg gjør, er ikke det jeg ønsker å gjøre, men det jeg hater å gjøre.
16 Og hvis jeg gjør det jeg ikke vil gjøre, samtykker jeg i at loven er god.
17 Dermed blir det fra nå av ikke lenger jeg som gjør det, men den synd som bor i meg.
18 Jeg vet at i kjøttet bor ingenting godt. Viljen til å gjøre det, er til stede, men å gjøre det gode finner jeg ikke kraft til.
19 For det gode som jeg vil gjøre, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil gjøre, det gjør jeg.
20 Så hvis jeg gjør det jeg ikke vil, er det altså ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.
21 Da ser jeg denne loven: Når jeg ønsker å gjøre godt, er det onde til stede i meg.
22 Men jeg fryder meg over Guds lov i mitt indre som menneske.
23 Likevel ser jeg en annen lov i mine lemmer som kriger mot loven i mitt sinn og holder meg i fangenskap under den syndens lov som er i mine lemmer.
24 For et elendig menneske jeg er! Hvem skal befri meg fra dette syndens legeme?
25 Jeg takker Gud ved Jesus Kristus, vår Herre! For i mitt sinn slaver jeg under Guds lov, men i kjøttet er jeg under syndens lov!
Romerne
8 kapittel
Ånden og kjærligheten
Kjøttet og ånden
(8,1-11)
1 Så er det da ingen fordømmelse i Kristus Jesus for dem som ikke lever etter kjøttet, men etter ånden.
2 For åndens lov gir liv og har ved Kristus Jesus frigjort oss fra syndens og dødens lov.
3 Loven var maktesløs på grunn av kjøttets svakhet. Derfor sendte Gud sin Sønn i syndig kjøtts skikkelse for at han skulle fordømme synden i kjøttet.
4 Han dømte ved lovens oppfyllelse at vi ikke lenger skulle leve etter kjøttet, men etter ånden.
5 For den som lever etter kjøttet, har sitt sinn rettet mot det som er av kjøttet, men den som lever etter ånden, har sitt sinn rettet mot det som er av ånden.
6 For kjøttets sinnelag fører til døden, men de som har av åndens sinnelag, skal ha liv og fred.
7 På grunn av at de som har kjøttets sinnelag er i fiendskap mot Gud, vil de ikke være underlagt Guds lov, og de kan heller ikke bli det.
8 Og av dem som er i kjøttet, kan ingen være til glede for Gud.
9 Dere er ikke i kjøttet, men i ånden, så sant Guds ånd bor i dere. Men hvis noen blant dere ikke har Kristi ånd, har han heller ikke Kristus.
10 Og hvis dere ikke har Kristus, er deres legemer døde på grunn av synden. Men hvis dere har ånden i dere, har dere livet på grunn av rettferdigheten.
11 Hvis hans ånd, han som oppreiste Jesus fra de døde, bor i dere — han som oppreiste Kristus fra de døde — da skal han også levendegjøre deres døde legemer ved den ånd som bor i dere.
Adoptert som sønner
(8,12-17)
12 Derfor, brødre, blir dere ikke skyldige i kjøttet, for dere skal ikke leve etter kjøttet.
13 For hvis dere lever etter kjøttet, da skal dere dø. Derimot, hvis dere dreper legemets gjerninger, da skal dere leve.
14 For den blant dere som blir ledet av Guds ånd, skal være en Guds sønn.
15 For dere har ikke fått ånden for at dere igjen skulle bli slaver under frykten, men dere fikk sønnekårets ånd, og ved den skal dere rope: ‘Abba, Far!’
16 For ved sin egen ånd vitner han sammen med vår ånd om at vi er Guds barn.
17 Og hvis vi er Guds barn, er vi også Guds arvinger og Kristi medarvinger, for så sant vi lider med ham, skal vi også bli herliggjort med ham.
Et himmelsk håp
(8,18-30)
18 Slik det er nå for tiden, regner jeg det ikke for lidelser sammenlignet med den herlighet som skal bli åpenbart for oss.
19 For i forventning ser skapningen frem til åpenbaringen av Guds sønner.
20 For skapningen ble underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men av ham som skapningen var underlagt. Det er likevel håp.
21 For skapningen skal også selv bli frikjøpt fra forgjengelighet til herlighet og frihet som Guds barn.
22 Og vi vet at hele skapningen har stønnet og lidd sammen inntil nå.
23 Ikke bare det, men også vi som er av åndens førstegrøde, sukker for oss selv og ser frem til sønnekåret ved gjenløsningen av våre legemer.
24 For ved dette håpet skal vi bli reddet. Men noe som vi ser, er ikke et håp, for hvem kan se det han håper på?
25 Men hvis vi håper på noe vi ikke kan se, er det noe vi ser vi frem til med utholdenhet.
26 Slik hjelper han oss også i ånden når vi i vår svakhet ikke vet hva vi skal be om. Da vil han selv i ånden gå imellom for oss med sukk som ikke kan uttales.
27 Men han** som ransaker våre hjerter, vet hva som er hans* hensikt når han** i ånden går imellom for de hellige fremfor Gud.
28 Og vi vet at alt virker sammen til det gode for dem som elsker Gud og er kalt etter hans hensikt.
29 Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også forutbestemt til å bli formet i sin sønns bilde, han som er den førstefødte blant mange brødre.
30 De som er forutbestemt, blir også kalt. Og de som blir kalt, blir rettferdiggjort, og de som blir rettferdiggjort, blir også herliggjort.
Guds kjærlighet
(8,31-38)
31 Hva skal vi så si til dette? Hvis Gud er med oss, hvem kan da være imot oss?
32 Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle — hvordan skulle han unnlate og gi også oss alt sammen med ham?
33 For hvem kan rette anklager mot Guds utvalgte? For når det er Gud som rettferdiggjør, hvem kan da fordømme?
34 For Kristus døde for oss, og enda større, han ble oppreist som ham som også skal sitte ved Guds høyre hånd. Og han skal også gå imellom for oss.
35 Hvem kan da skille oss fra Kristi kjærlighet i trengsler eller i nød, eller gjennom forfølgelser eller sult, eller når vi er i fare, eller ved sverd?
36 Det står skrevet: ‘For din skyld kan vi komme til å dø når som helst, for vi blir regnet som slaktesauer. SAL 44,23
37 Men alt det skal vi seire over gjennom hans kjærlighet for oss.
38 For jeg er overbevist om at verken død eller liv, budbringere eller fyrster eller noen kraft, verken av det som er nå eller det som skal komme, verken høyder eller dybder, eller noe annet i hele skaperverket, skal klare å skille oss fra den kjærlighet vi har fra Gud i Kristus Jesus, vår Herre.
Romerne
9 kapittel
Israel — utvalgt og forkastet
Løftene ble gitt til Israel
(9,1-5)
1 Jeg sier dere sannheten i Kristus. Jeg lyver ikke. For min samvittighet vitner sammen med meg ved Den hellige ånd.
2 Jeg har en stor sorg som jeg bærer med en vedvarende tristhet i mitt hjerte.
3 Og jeg skulle ønske at det var jeg selv som var fordømt i Kristus og ikke mine brødre og landsmenn etter kjøttet.
4 For det var de som var israelittere som hadde sønnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene. Dette tilhørte våre fedre, og fra dem er Kristus nedstammet etter kjøttet.
5 Han som står over alle, vår Gud, være velsignet for dette i tider! Amen.
Gud utvelger sitt folk
(9,6-13)
6 Men det er ikke slik at Guds ord har vært bortkastet. For ikke alle er Israel som er av Israel.
7 Heller ikke blir alle barn fordi om de er av Abrahams sæd. For: ‘Ved Isaks sæd skal han* bli kalt.’
8 Det er ikke slik at alle som er barn etter kjøttet, er Guds barn, for løftet skal regnes gjennom Sæden.
9 For dette var ordet om løftet: ‘Etter det som er tiden, skal jeg komme, for da har Sara fått en sønn.’ 1 Mos 18,14
10 Ikke bare det, men også Rebekka unnfanget etter å ha hatt den ene, vår far Isak.
11 Ennå før hun hadde født, uten at de hadde gjort verken godt eller ondt, men for at Guds hensikt etter utvelgelsen skulle stå fast, ikke gjennom gjerning, men gjennom det å bli kalt, ble det sagt til henne:
12 ‘Den eldste skal være slave under den yngste.’ 1 Mos 25,23
13 Det står skrevet: ‘Jakob har jeg elsket, men Esau har jeg satt lavt.’ MAL 1,3
Utvelgelsen til en himmelsk herlighet
(9,14-18)
14 Hva skal vi da si? Er det urettferdighet fra Gud? Det kan aldri skje!
15 For han sa til Moses: ‘Jeg viser barmhjertighet mot den jeg har barmhjertighet for, men jeg viser ikke medlidenhet mot den jeg ikke har medlidenhet for.’ 2 Mos 33,19
16 Derfor er det ikke etter den enkeltes ønske eller livsløp, men etter hvem Gud viser barmhjertighet.
17 For Skriften sier om Farao: ‘Til dette har jeg selv latt deg oppreise: For å vise min kraft og for å gjøre mitt navn kjent over hele jorden.’ 2 Mos 9,16
18 Og derfor viser han barmhjertighet mot den han vil, men den han ikke vil, lar han bli forherdet.
Pottemakerens kar
(9,19-22)
19 Hva kan vi si til det? Kan han da klandre oss? For kan noen stå imot hans vilje?
20 Men hvem er så du, menneske, hvis du tar til motmæle mot Gud! Kan det som er formet, si til ham som formet det: ‘Hvorfor har du gjort dette?’
21 For har ikke pottemakeren den rett over sin egen leirklump at han kan lage det ene karet til ære og det andre til forakt?
22 For om Gud vil gjøre sin vrede kjent og bekrefte sin kraft, har han med stor tålmodighet forberedt sin vrede over de kar som er til fordømmelse.
Mitt folk og mine kjære
(9,23-26)
23 Men han skal gjøre sin rikdoms herlighet kjent for de kar som har hans barmhjertighet; de som er forutbestemt for hans herlighet.
24 Da er også vi kalt, og ikke bare jøder, men også de fra folkeslagene.
25 For også til Hosea sier han: ‘Jeg skal kalle dem ‘mitt folk’ selv om de ikke er mitt folk, og jeg skal kalle dem ‘mine kjære’ selv om de ikke er mine kjære.’ HOS 2,23
26 ‘Det skal skje på det sted hvor det blir sagt til dem: Selv om dere ikke har vært mitt folk, skal dere i deres sted bli kalt ‘den levende Guds sønner.’ HOS 1,10
Guds dom
(9,27-29)
27 Også Jesajah roper ut mot Israel: ‘Selv om tallet på dem som er Israel, er som havstrandens sandkorn, skal bare en rest av dem bli reddet!
28 For han skal fullføre sitt ord og avslutte med rettferdighet når Jehovah avslutter sitt ord med det han skal gjøre på jorden.’ JES 10,22-23
29 For Jesajah har forutsagt: ‘Hvis ikke mangfoldets Jehovah hadde latt Sæden blitt forbeholdt oss, hadde det skjedd som i Sodoma og vi ville blitt lik dem som var i Gomorra.’ JES 1,9
Israel har snublet
(9,30-33)
30 Hva skal vi så si? At folkeslagene som ikke søkte rettferdighet, fikk rettferdighet — den rettferdighet som er av tro?
31 Og at Israel, som søkte rettferdighet gjennom lov, ble forhindret av loven fra å få rettferdighet?
32 Hvorfor? — Fordi de ikke søkte i tro, men gjennom lovgjerninger. De snublet i snublesteinen.*
33 For det står skrevet: ‘Se! — på Sion setter jeg en snublestein* og en klippe* til fall. Men den som tror på ham, skal ikke bli gjort til skamme.’ JES 28,16 , JES 8,14
Romerne
10 kapittel
Israel og budskapet
Kristus er lovens ende
(10,1-13)
1 Brødre, jeg har i mitt hjerte et ønske og en bønn til Gud om Israels redning.
2 For jeg kan bevitne at de har en iver for Gud, men uten rett kunnskap.
3 De er uvitende om Guds rettferdighet og forsøker å opprette sin egen rettferdighet, men uten at de underlegger seg Guds rettferdighet.
4 For Kristus er lovens ende til rettferdighet for alle og enhver som tror på ham.
5 Moses skriver om den rettferdigheten som er av loven: ‘Et menneske må selv gjøre etter den for å leve.’ 3 Mos18:5
6 Men dette er den rettferdigheten som er av tro: ‘Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal stige opp til himlene?’ Det vil si: For å hente Kristus ned. 5 Mos 30,12-14
7 Eller: ‘Hvem skal stige ned i avgrunnen?’ Det vil si: For å hente Kristus opp fra de døde. 5 Mos 30,13
8 Den sier: ‘Ordet er nær deg i din munn og i ditt hjerte.’ Det vil si: Det troens ord som vi forkynner. 5 Mos 30,14
9 For hvis du bekjenner Herren Jesus med din munn og tror i ditt hjerte at Gud reiste ham opp fra de døde, skal du bli reddet.
10 For i hjertet tror dere til rettferdighet, og med munnen bekjenner dere til redning.
11 Skriften sier: ‘Blant alle som tror, skal ingen bli gjort til skamme.’ JES 28,16
12 Og det er ingen forskjell på jøde eller greker for han er den samme Herren for alle, og han er rik nok for alle som kaller på ham.
13 For: ‘Hver den som påkaller Jehovahs navn, skal bli reddet.’ JOE 3,5
Israel avviser Kristus
(10,14-21)
14 Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Og hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de ha hørt om noen uten at han er blitt forkynt for dem?
15 Og hvem kan forkynne uten å være utsendt? For det står skrevet: ‘Hvor vakre er ikke føttene til dem som forkynner fred, og som forkynner et budskap med gode nyheter.’ JES 52,7
16 Men ikke alle underla seg budskapet. For Jesajah sier: ‘Jehovah, hvem trodde det de hørte?’ JES 53,4
17 Derfor kommer troen av det en hører, og det en hører er Guds ord.
18 Så spør jeg: ‘Hørte de ikke?’ Selvfølgelig gjorde de det! For: ‘Lyden fra dem gikk ut over hele jorden og deres ord til de fjerneste bosteder.’ SAL 19,5
19 Og igjen spør jeg: ‘Forstod ikke Israel dette?’ For først sier Moses: ‘Jeg vil gjøre dem misunnelige på folkeslagene, de som er uten forstand. Og folkeslagene vil jeg friste til vrede.’ 5 Mos 32,25
20 Og Jesajah sier med stor frimodighet: ‘Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg, og jeg gav meg til kjenne for dem som ikke spurte etter meg.’ JES 65,1
21 Men om Israel sier han: ‘Gjennom hele dagen har jeg rakt ut min hånd til et ulydig folk som sier meg imot.’ JES 65,2
Romerne
11 kapittel
Israel og folkeslagene
Et forblindet folk
(11,1-10)
1 Så spør jeg: ‘Har Gud forkastet sitt folk?’ Det kan aldri skje! Jeg er selv en israelitt av Abrahams sæd og av Benjamins stamme.
2 Gud har ikke forkastet det folket han tidligere vedkjente seg! Dere vet hva Skriften sier om Elijah da han anklaget Israel overfor Gud:
3 ‘Jehovah, de har drept profetene dine og revet ned altrene dine. Jeg står helt alene tilbake, og nå er de ute etter min sjel.’ 1KG 19,10
4 Og det guddommelige svaret til ham lød: ‘Jeg har latt det være igjen for meg selv sju tusen som ikke har bøyd sine knær for Ba’al.’ 1KG 19,18
5 Slik er det også i den tiden som er nå: En rest er utvalgt av nåde.
6 Og hvis det er av nåde, er det ikke lenger av gjerninger. Hvis det var slik, er nåden ikke lenger nåde. [Hvis det var av gjerning, er det ikke lenger av nåde. Og dermed er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning.]
7 Hva så? Det som Israel søkte etter, fikk de ikke. Bare de utvalgte fikk det. Resten ble forblindet.
8 Slik står det skrevet: ‘Gud lot dem få sløvhetens ånd, for deres øyne så ikke og deres ører har ikke hørt til denne dag.’ 5 Mos 29,4
9 Og David sier: ‘La deres bord bli en snare og en felle, en snublestein og en gjengjeldelse for dem.
10 La deres øyne bli så formørket at de ikke kan se, og la deres rygger for alltid bli krumbøyd.’ SAL 69,23-24
Oliventreet
(11,11-24)
11 Så spør jeg: Snublet de for at de skulle falle? Det kan aldri skje! Men på grunn av deres feiltrinn er redningen kommet til folkeslagene for å gjøre dem* misunnelige.
12 Men hvis deres feiltrinn er en rikdom for verden, og deres tap en rikdom for folkeslagene, hvor mye verre vil det ikke da bli for dem når dere er blitt fulltallige!**
13 Jeg taler om dere av folkeslagene, for så sant jeg er folkeslagenes apostel, ærer jeg min tjeneste.
14 For kanskje jeg på en eller annen måte kan gjøre dem misunnelige så noen av dem kan bli reddet.
15 Og fordi deres tap ble en forsoning med denne verden, skal noen av dere få liv etter døden.
16 Hvis førstegrøden er hellig, er deigen også hellig. Og fordi roten er hellig, er grenene også.
17 Hvis noen opprinnelige grener blir revet av og de som er fra et vilt oliventre, blir podet inn blant de opprinnelige grenene, vil de få del i sevjen fra det oliventreet som de ble podet inn i.
18 Men skryt ikke av at du er en av grenene som er podet inn, for det er ikke du som gir næring til roten, men roten som gir næring til deg.
19 Men så sier dere: ‘Grenene ble revet av for at vi skulle bli podet inn.’
20 Godt, men de ble revet av fordi de ikke hadde tro, og dere ble oppreist fordi dere har tro. Bli ikke hovmodig av den grunn, men vis ærefrykt.
21 For hvis Gud ikke sparte de naturlige grenene, så pass på, for det kan bli slik at han heller ikke vil spare dere.
22 Vær derfor klar over både Guds godhet og strenghet: Mot dem som har falt, var han streng, men mot dere er han god. Så bli værende i hans godhet for at han ikke skal la dere også bli skåret av.
23 For hvis de ikke fortsetter å være uten tro, vil de bli podet inn, for Gud kan pode dem inn igjen.
24 Og hvis dere ble kuttet av fra et oliventre som fra naturen er vilt, og mot naturen ble podet inn i et edelt oliventre, hvor mye mer naturlig vil det ikke være at grenene da blir podet inn på sitt eget oliventre?
På denne måten skal hele Israel bli reddet:
(11,25-36)
25 For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dette mysterium, for at dere ikke skal bli kloke i dere selv: En del av Israel er rammet av forherdelse inntil de fra folkeslagene er kommet inn i fullt antall.*
26 Og på denne måten skal hele Israel bli reddet, slik det står skrevet: ‘Når Befrieren kommer fra Sion, skal han ta bort ugudeligheten fra Jakob.
27 For slik er den pakten jeg har inngått med dem når jeg kutter dem av fra deres synder.’ JES 59,20-21
28 Ifølge budskapet er de blitt fiender på grunn av dere, men ifølge utvelgelsen er de elsket på grunn av fedrene.
29 For Guds gaver og kall kan ikke tas tilbake.
30 Tidligere var dere ulydige mot Gud, men nå har dere fått barmhjertighet gjennom deres ulydighet.
31 Slik er også disse nå ulydige for at også de skal få barmhjertighet ved den barmhjertigheten som ble vist dere.
32 Gud tillot at alle ble lukket inn under ulydigheten for at hans barmhjertighet skulle være for alle.
33 For en dybde av rikdom dette er, men også av visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor uutgrunnelige hans veier!
34 ‘For hvem har kjent Jehovahs sinn og hvem kan bli hans rådgiver? JES 40,13
35 Hvem har vel noen gang vært den første til å gi ham noe, slik at han må yte gjengjeld?’ JOB 41,11
36 For alt er fra ham selv! — Æren er hans i tider! Amen.
Romerne
12 kapittel
Tjeneste og kjærlighet
Et offer for Gud
(12,1-2)
1 Og nå formaner jeg dere, brødre, ved Guds barmhjertighet, å fremstille deres legemer som levende offer, hellige og til behag for Gud. Dette vil være deres gudstjeneste etter ordet.
2 Vær ikke lik dem av denne tiden, men bli forvandlet og fornyet i deres sinn, for at dere kan prøve ut det som er til det gode, til behag og til fullmodenhet etter Guds vilje.
Ett legeme i Kristus
(12,3-5)
3 I kraft av den nåde jeg har fått, sier jeg til alle blant dere: Tro ikke bedre om dere selv enn dere bør tro, men vurder dere selv nøkternt etter det mål av tro Gud har gitt hver enkelt av dere.
4 For vi har mange lemmer på ett legeme, men hvert lem har sin egen funksjon.
5 Selv om vi er mange, er vi ett legeme i Kristus, men hver av oss er hverandres lemmer.
Bruken av gaver
(12,6-8)
6 Men vi har alle ulike gaver etter den nåden vi har fått. Hvis én kan profetere, så la ham gjøre det i samsvar med sin tro.
7 Hvis det gjelder tjenesten, så gjør tjeneste. Hvis det er læren, så undervis.
8 Hvis det gjelder å formane, la ham gi formaninger. Hvis det gjelder å gi, så vær gavmild. Hvis det gjelder ledelse, så gjør en innsats. Hvis det gjelder barmhjertighet, så vis din barmhjertighet med iver.
Paulus formaner
(12,9-21)
9 La deres kjærlighet være oppriktig. Avsky det onde og hold fast på det gode.
10 Vis kjærlig nærhet for hverandre, og vær fremst i å vise hverandre respekt.
11 Vær ikke sløve i deres gjerninger, men vær ivrige i ånden og vær som slaver for HERREN.*
12 Vær glade i håpet, vær utholdende i trengsler og hold ut i bønn.
13 Del med de hellige etter behov. Søk gjestfriheten.
14 Velsign dem som forfølger dere og velsign dem som fordømmer dere.
15 Gled dere med dem som gleder seg og gråt med dem som gråter.
16 Ha det samme sinnelag mot hverandre. Søk ikke de opphøyde, men hold dere sammen med de lavtstående. Vær ikke selvkloke.
17 Og gjengjeld ikke ondt med ondt, men gjør godt mot alle mennesker.
18 Hvis mulig, så langt det er opp til dere, så lev i fred, og vær fredsskapende blant alle mennesker.
19 Kjære, hevn dere ikke, men gi rom for vreden, for det står skrevet:‘Hevnen er min! Jeg skal gjengjelde!’ sier Jehovah. 5 Mos 32,35
20 Derfor: ‘Hvis din fiende er sulten, så gi ham mat. Hvis han er tørst, så gi ham noe å drikke. For hvis du gjør det, vil du samle glødende kull over hans hode!’ ORD 25,21-22
21 Bli ikke overvunnet av det onde, men overvinn det onde med det gode!
Romerne
13 kapittel
Innsatt av Gud
Adlyd myndighetene
(13,1-7)
1 Enhver sjel må innordne seg under de overordnede myndigheter, for det er ingen myndighet uten at den er av Gud. All myndighet er tillatt innsatt av Gud.
2 Derfor, den som setter seg opp mot myndighetene, setter seg opp mot Guds ordning, og de som motsetter seg den, skal få dom over seg.
3 En hersker frykter ikke en som gjør godt, men ondt. Så hvis du ikke vil frykte myndighetene, må du gjøre godt. Da vil du selv få lovord.
4 For han er en Guds tjener til ditt beste. Men hvis det du gjør, er ondt, skal du frykte ham, for han bærer ikke sverdet for ingenting! Han skal være en Guds tjener til hevn og vrede over dem som gjør ondt.
5 Derfor plikter dere å underordne dere — ikke bare på grunn av hans vrede, men også for deres egen samvittighet.
6 Av den grunn skal du betale din skatt, for de som hele tiden utfører dette, er også tjenere.
7 Gi tilbake til alle det dere skylder dem. Betal til den som skal ha betalt, for den som har krav på skatt, skal ha sin skatt. Frykt den dere skal frykte og ær den dere skal ære.
Lovens oppfyllelse
(13,8-10)
8 Bli ikke noen skyldig, unntatt i det å elske hverandre. For når du elsker andre enn deg selv, oppfyller du loven.
9 Den er: ‘Du skal ikke drive hor, ikke slå i hjel, ikke stjele, ikke vitne falskt og ikke begjære,’ og et hvilket som helst annet bud, blir alle sammenfattet i dette ordet: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ 2 Mos 20,13-17 , 3 Mos 19,18
10 Kjærligheten forårsaker ingenting ondt mot din neste. Derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse.
Vi er nærmere vår redning nå
(13,11-14)
11 Dere vet hvilken tid vi gleder oss til — den timen da vi skal bli oppreist fra søvnen. For vi er nærmere vår redning nå enn da vi kom til troen.
12 Natten går mot slutten, og den dagen nærmer seg da vi skal bort fra denne forsamlingen, legge til side vårt arbeid i dette mørket og ikle oss lyset som våpen.
13 La oss oppføre oss anstendig, som når det er dagslys, og ikke i svir og drukkenskap, i utukt, skamløshet eller i ufred og sjalusi.
14 Men la oss ikle oss Herren Jesus Kristus uten å gi rom for kjøttets begjær.
Romerne
14 kapittel
Frihetens og kjærlighetens lov
Frihetens lov
(14,1-13)
1 Den som er svak i troen, skal dere ta vel imot, men ikke for å diskutere lovmessige forhold med ham.
2 Den som tror, kan ete alt, men den som er svak, eter grønnsaker.
3 Han som eter, skal ikke forakte ham som ikke eter, og han som ikke eter, skal ikke dømme ham som eter, for Gud har tatt imot ham.
4 Hvem er du som dømmer en annens tjener? For hans egen herre vil enten la ham stå eller falle. Og, virkelig, han vil bli stående, for Gud har kraft til å holde ham oppreist.
5 Én setter én dag over en annen. En annen holder alle dager for å være like. Men enhver må være fullt overbevist i sitt sinn.
6 Den som holder den ene dagen, holder den for HERREN.* *JHVH Og den som holder en annen dag, holder den for HERREN.* *JHVH Den som eter, eter for HERREN* og takker Gud. *JHVH Og den som ikke eter, eter for HERREN* og takker Gud.
7 Ingen lever for seg selv, og ingen dør for seg selv.
8 For når vi lever, lever vi for HERREN.* *JHVH Og når vi dør, dør vi for HERREN.* *JHVH For enten vi lever eller dør, tilhører vi HERREN.*
9 Nettopp derfor døde Kristus [, stod opp] og ble levende for at han skulle ha herredømme over både døde og levende.
10 Så hvorfor dømmer du din bror? Eller hvorfor forakter du din bror? For vi skal alle bli fremstilt for Guds domstol.
11 Det står skrevet: ‘Like sikkert som jeg lever,’ sier HERREN,* ‘skal hvert kne bøye seg for meg, og hver tunge skal bekjenne at jeg er Gud!’ JES 45,23
12 Derfor skal hver enkelt avlegge eget regnskap for Gud.
13 La oss derfor ikke dømme hverandre lenger. La oss heller være fast bestemt på at vi ikke skal legge et hinder eller en snublestein for en bror.
Kjærlighetens lov
(14,14-23)
14 Jeg vet med overbevisning i Herren Jesus at ingenting er urent i seg selv. Men hvis noen tror at noe er urent, så blir det urent for ham.
15 Men hvis en bror blir nedtynget av noe dere eter, handler dere ikke i kjærlighet. La ikke en som Kristus har dødd for, gå tapt på grunn av mat.
16 Derfor, la ikke det som er av det gode, bli spottet.
17 For Guds rike handler ikke om mat og drikke, men om rettferdighet, fred og glede ved Den hellige ånd.
18 De som er slaver for Kristus, er til glede for Gud, og de holder mål som mennesker.
19 Derfor, la oss streve etter fred for hverandre og bygge hverandre opp.
20 La derfor ikke mat ødelegge Guds verk, for alt er virkelig rent. Men det er galt av et menneske å ete noe som er til anstøt.
21 Det er godt å verken ete kjøtt eller drikke vin for at en som er en bror ikke skal føle motvilje. [eller snuble eller bli svak.]
22 Men har du en mening om dette, så ha den for deg selv fremfor Gud! For velsignet er han som ikke dømmer seg selv ut fra det han velger.
23 Men den som tviler, blir dømt etter det han eter, for da eter han ikke i tro, og alt som ikke er av tro, er synd.
Romerne
15 kapittel
Paulus om sin tjeneste for Gud
Søk fellesskapets ånd
(15,1-7)
1 Den som er sterk, skylder å bære over med de svakes mangler uten å fremheve seg selv.
2 Og hver enkelt skal være til hjelp for sin neste til sin nestes beste, for det vil bygge ham opp.
3 For heller ikke Kristus behaget seg selv, for det står skrevet: ‘Spott fra dem som spottet deg, har falt på meg.’ SAL 69,10
4 Det som tidligere er skrevet, skal være til lærdom for oss, for at vi i utholdenhet, og med trøst fra Skriften, skal ha et håp.
5 Måtte så utholdenhetens og trøstens Gud gi dere å ha det samme sinnelaget blant hverandre — i samsvar med Jesus Kristus.
6 For med samme sinn og med én munn skal vi ære vår Gud, han som også er vår Herre Jesu Kristi Far.
7 Ta derfor godt imot hverandre slik Kristus også har tatt imot dere, til Guds ære.
Folkeslagenes håp
(15,8-13)
8 Jeg sier dere at Kristus ble en tjener for de omskårne etter Guds sannhet, for at han skulle stadfeste løftene til fedrene.
9 Men også de fra folkeslagene skal ære Gud for hans barmhjertighet. Det står skrevet: ‘Derfor vil jeg bekjentgjøre deg blant folkeslagene og de skal lovsynge ditt navn.’ 2SA 22,50
10 Igjen sier han: ‘Gled dere, dere av folkeslagene, sammen med mitt folk. 5 Mos 32,43
11 Og igjen: ‘Pris Jehovah, dere fra folkeslagene. Lovpris ham, hele hans folk!’ SAL 117,1
12 Også Jesajah sier: ‘Fra Isaias rot skal han skyte frem. Han skal herske over folkeslagene, og ham skal de håpe på.’ JES 11,10
13 Derfor skal håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, for at dere skal ha en overflod av håp ved Den hellige ånds kraft.
Paulus bygger på egen grunnmur
(15,14-22)
14 Også jeg er overbevist om, brødre, at dere er fulle av godhet, fylt med all kunnskap og har evne til å formane hverandre.
15 Og, brødre, jeg har skrevet frimodig til dere, for at jeg for min del skal minne dere på, ved den nåden jeg har fått av Gud, at jeg er en Jesu Kristi tjener blant folkeslagene.
16 Jeg har fått en prestetjeneste for Guds budskap som et offer for folkeslagene for at de skal bli godt mottatt og bli helliggjort ved Den hellige ånd.
17 Derfor skryter jeg av meg selv og min tjeneste fremfor ham som er min Gud, ved Jesus Kristus.
18 Men jeg våger ikke å tale om noe annet enn det som Kristus har utført ved meg — å føre de fra folkeslagene til lydighet i ord og gjerning med kraft, tegn og under — med Guds ånds kraft.
19 På den måten har jeg fra Jerusalem og rundt omkring til Illyria fullt ut forkynt budskapet om Kristus.
20 Dermed har jeg satt min ære i å forkynne budskapet om Kristus over alt der han ikke har vært nevnt, for at jeg ikke skal bygge på andres grunnmurer.
21 For det står skrevet: ‘De som han ikke er blitt forkynt for, skal se, og de som ikke har hørt om ham, skal forstå.’ JES 52,15
22 Derfor har jeg også vært avskåret fra å komme til dere.
Paulus vil reise til Spania
(15,23-33)
23 Men fra nå av har jeg ikke lenger noe sted å tjene i disse områdene. Jeg har lengtet etter å besøke dere i flere år, og derfor vil jeg gjøre det når jeg drar til Spania.
24 Jeg kommer i håp om å treffe dere på min gjennomreise slik at dere kan hjelpe meg dit, men først etter at jeg har gledet meg sammen med dere.
25 Men nå vil jeg dra til Jerusalem for å hjelpe de hellige der.
26 For det har gledet dem i Makedonia og Akaia å gjøre dette til fellesskap med de fattigste av de hellige i Jerusalem.
27 Men selv om det gleder dem, skylder de det også. Og fordi de fra folkeslagene har fått del i deres åndelighet, skylder de også å hjelpe dem kjøttlig.
28 Men etter at jeg har gjort dette og overlevert denne frukten til dem, vil jeg komme innom dere når jeg drar til Spania.
29 For jeg vet at når jeg kommer til dere, kommer jeg med full velsignelse ifølge budskapet om Kristus.
30 Nå ber jeg dere, brødre, i åndens kjærlighet, å støtte meg i mitt strev med bønn til Gud for meg.
31 Be om at jeg skal bli befridd fra de vantroende i Judea og at min hjelp til dem som er i Jerusalem, vil bli til nytte for de hellige der.
32 Og når jeg kommer til dere i glede og etter Guds vilje, da skal jeg bli fornyet sammen med dere.
33 Fredens Gud være med dere alle! Amen.
Romerne
16 kapittel
De siste hilsener
Søster Febe
(16,1-2)
1 Jeg vil anbefale søster Febe for dere. Hun er den som hjelper til i menigheten i Kenkrea.
2 Jeg ber om at dere må ta imot henne i Herren på en måte som er de hellige verdig, og at dere skal gi henne all den hjelp hun måtte trenge. Hun har vært til stor hjelp for mange, medregnet meg selv.
Hilsener fra Paulus
(16,3-16)
3 Hils til Priscilla og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus.
4 De har risikert sine nakker for min sjel, og det er ikke bare jeg som takker dem, men også alle i menighetene blant folkeslagene.
5 Hils også menigheten som er i deres hus. Hils min kjære venn Epainetos, han som er en førstegrøde med Kristus i Akaia.
6 Hils Maria som strever så hardt for dere.
7 Hils Andronikas og Junias, de som er mine landsmenn og medfanger. De er enestående blant apostlene. De var i Kristus før jeg ble det.
8 Hils Ampilatus, som jeg elsker i Herren.
9 Hils Urbanus, vår medarbeider i Kristus, og Starkus, som er meg så kjær.
10 Hils Apelles, han som er prøvd i Kristus. Og hils Aristobulus.
11 Hils Herodion, min landsmann. Og hils dem fra Narkissos’ hus som er i Herren.
12 Hils Tryfena og Tryfosa som strever for Herren. Hils Persis, han som har strevd så hardt for Herren.
13 Hils Rufys, utvalgt av Herren, og hans mor, som også har vært som en mor for meg.
14 Hils Asynkritus, Flegon, Hermes, Patrobas, Hermas, og brødrene som er sammen med dem.
15 Hils Filologus og Julia, Nereus og hans søster, og Olympas og alle de hellige som er sammen med dem.
16 Hils hverandre med et hellig kyss. Kristi menigheter hilser dere.
Unngå splittelse
(16,17-20)
17 Nå formaner jeg dere, brødre, om å være på vakt mot slike som skaper splittelse blant dere og legger snublesteiner i veien for den forkynnelsen dere er opplært i. Avvis dem!
18 Slike som dem slaver ikke for Herren Jesus Kristus, men for sitt eget magemål. Med glatt tale og smiger forfører de den troskyldiges hjerte.
19 Men deres lydighet går det gjetord om over alt, og derfor gleder jeg meg på deres vegne over det! For jeg vil at dere skal være smarte i godhet og naive i ondskap
20 Fredens Gud skal knuse Satan under sine føtter i hast. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere! Amen.
Fra Paulus’ venner
(16,21-24)
21 Timoteus, min medarbeider, og Lukius, Jason og Sosipater, mine landsmenn, hilser dere.
22 Jeg, Tertius, som har skrevet ned dette skrivet, hilser dere i Herren.
23 Gaius, min vert, han som er vert for hele menigheten, sender dere sine hilsener. Og Erastus, bykassereren, hilser dere sammen med Kvartus, en bror.
24 [Herren Jesu Kristi nåde være med dere alle! Amen.]
Budskapets mysterium
(16,25-27)
25 Lovet være ham som har maktet å styrke dere gjennom budskapet og min forkynnelse om Jesus Kristus ut fra åpenbaringen av det mysterium som har vært skjult fra de tidligste tider, men som nå er blitt åpenbart.
26 For gjennom profetenes skrifter og tidernes befalinger fra Gud er det kunngjort for alle, for alle folkeslag skal komme til lydighet gjennom tro.
27 Ham, den eneste vise Gud, tilhører æren i tider — ved Jesus Kristus! Amen.