David Wilkerson prekener!
Bønn som ryster helvete
Da Daniels bok ble skrevet var Israel i fangenskap i Babylon. Og innen kapittel 6, etter et langt liv i tjenesten, var Daniel åtti år gammel. Den gudfryktige profeten og forkynneren
hadde overlevd to babyloniske konger, Nebukadnesar og hans sønn Belsasar. Nå tjente Daniel under
kong Darius.
Gjennom alle sine år i tjenesten hadde Daniel alltid vært en bønnens mann. Og nå, på sine gamle
dager, så hadde han ingen tanker om å sette ned farten. Skriften sier ingenting om at Daniel ble
utbrent eller mismodig. Det fortelles ingenting om at han hadde noen spareskillinger eller en hytte på
landet hvor han kunne tilbringe sine gyldne år uten noe ansvar. Tvert imot så var Daniel bare i ferd
med å begynne. Skriften viser at selv da denne mannen passerte åtti så rystet hans bønner helvete
og gjorde djevelen rasende.
På denne tiden hadde kong Darius forfremmet Daniel til det høyeste embete i landet. Daniel
tjenestegjorde nå som en av tre likeverdige riksråder, og hersket over fyrster og guvernører i rundt
120 provinser. Bibelen sier til og med at Darius foretrakk Daniel fremfor de to andre riksrådene. Han
ga Daniel ansvaret for å utforme regjeringens politikk og å lære opp alle hoffets nyansatte og
intellektuelle: "Daniel utmerket seg framfor riksrådene og satrapene .... Derfor tenkte kongen på å
sette ham over hele riket." (Dan 6:4).
Daniel var øyensynlig en opptatt profet. Ingen kunne fylle slike krevende roller uten å være forferdelig
opptatt. Jeg kan bare forestille meg det presset som var lagt på denne ministeren, med hans travle
timeplan og tidkrevende møter.
Men ingenting kunne holde Daniel borte fra sine bønnestunder. Bønn forble hans viktigste
beskjeftigelse og hadde forrang fremfor alle andre behov. Sagt enkelt: Daniel hadde det aldri for
travelt til å be. Tre ganger om dagen snek han seg bort fra alle sine forpliktelser, byrder og krav som
leder for å tilbringe tid sammen med Herren.
Daniel måtte ikke konsultere andre "fremgangsrike" ledere om hvordan han skulle fullbyrde sittt kall.
Han trengte ikke å besøke konferanser for å få vite hvordan han skulle tjenestegjøre overfor de
folkemassene han hadde omsorg for. Han trakk seg ganske enkelt bort fra alle sine aktiviteter og ba.
Og Gud svarte ham. Daniel mottok all sin visdom, ledelse, budskaper og profetier mens han var på
sine knær.
Jeg tror Daniel er et eksempel for oss på hvor viktig det er å ha en pastor som ber i krisetider. Vi ser
dette i hans tidligere år, da Nebukadnesar hersket. På et tidspunkt hadde kongen en urovekkende
drøm som etterlot ham forvirret, opprørt og forpint. Han tagg sine seere om å forklare drømmen for
seg, men ingen kunne.
Dette gjorde Nebukadnesar rasende. Han sa til sitt hoff: "Dere gir meg ingenting annet enn dumme,
tomme ord. Dere nøler for å prøve å vinne tid. Men jeg vil ha sannheten. Jeg vil ha svar på mine
dypeste lengsler." Tilslutt bestemte han at alle seerne skulle drepes - astrologer, trollmenn,
magikere, selv "vise menn," inklusive unge Daniel og hans tre gudfryktige følgesvenner.
Da Daniel fikk høre om denne dødsdommen, så innkalte han til et møte med sine tre venner. Du kan
være sikker på at denne samlingen ikke var for å "stikke hodene sammen" eller finne utveier, eller å
kartlegge de andre jødene for å komme frem til en overlevelsesplan. Nei, Daniel og de tre unge
hebreerne visste at de måtte høre direkte fra Herren. Så de gikk ned på sine knær og ropte ut til ham
om nåde og åpenbaring.
Hvilken utrolig bønn Daniel fremsa: "Lovet være Guds navn fra evighet og til evighet! For visdommen
og styrken hører ham til. Han omskifter tider og stunder. Han avsetter konger og innsetter konger.
Han gir de vise visdom og de forstandige forstand. Han åpenbarer det dype og skjulte. Han vet hva
som er i mørket, og hos ham bor lyset." (Dan 2:20-22).
På denne tiden var den gammeltestamentlige menighet på sitt ytterste lavmål. Guds folk hadde
mistet sin sang, deres lovprisning hadde stilnet, og nå var de i ferd med å drive bort åndelig sett. Den
utrolige velstanden i Babylon hadde grepet manges hjerter. Og Satan frydet seg sikkert over Israels
tilstand. Og så, for å gjøre ting verre, motiverte han Nebukadnesar til å utstede dødsdommen over
Daniel.
Nå så alle ifangetagne israelittene hen mot Daniel. Deres fremtid avhang av at han var i kontakt med
Herren. De undret: taler Gud til noen lenger? Er noen istand til å tyde tidene så de vet hva som skal
skje? Hvem kan forstå Herrens hemmeligheter?"
Daniel visste akkurat hva som skjedde. Og han kunne ha handlet på mange forskjellige vis. Han kunne
ha organisert en stor marsj mot kongens slott for å kreve rettferdighet for jødene. Men du skjønner,
verden og helvete er ikke imponert over folkemengder, antall, demonstrasjoner. Heller ikke er de
imponert over mega-kirker, med enorme bygninger og medlemskartoteker. De blir ikke urolige av
dyktige, velutdannede unge pastorer som bruker meningsmålinger for å oppnå resultater og som
spør: "Hvilke emner ønsker du at vi skal unngå i våre prekener? Hvordan kan vi tilpasse oss deg slik
at du vil komme til kirken?"
Nei - den eneste måten denne verden noensinne vil bli berørt på er et syndeavslørende ord som
avdekker hjertet. Verden trenger å høre et rent, Hellig Ånds inspirert ord som gjør kort prosess og gir
svar på det tvilende hjertets rop.
Jeg tror at Nebukadnesar er et bilde på den moderne menneskehet som roper: "Jeg har kraft og
innflytelse. Jeg har alle de materielle eiendeler jeg kunne ønske meg. Allikevel har jeg ingen fred. Jeg
har spørsmål, og jeg trenger svar på dem. Alle dere hevder å tale på Guds vegne - intellektuelle,
sekter, ja til og med geistlige - dersom dere ikke kan svare på ropet i mitt hjerte, så har dere ikke
eksistensberettigelse. Da har dere intet formål. Da er dere ubrukelige for dette samfunnet."
Da jeg nylig var i Dallas besøkte jeg en forsamling som annonserte med å være en "bydelskirke."
Gudstjenesten var så uformell at den i høyeste grad var uærbødig. Folk drakk brus og gumlet på
smultringer mens barna deres løp amok.
Gudstjenesten startet med en komisk sketsj om hvordan man skal kjøpe en bil. Så sang lovsangskoret
et par "overgangs" sanger - kjærlighetssanger du ville ha sunget til din kjæreste. Tilslutt gikk
pastoren, en dr. teol. opp med en liten papirlapp som inneholdt hele hans budskap. Han talte i ti
minutter om hvordan du skal trives på jobben.
Denne menigheten hadde blitt startet gjennom en naboutspørring om hvordan folk ville ha det i
kirken. Som et resultat var gudstjenestene utarbeidet til å være fullstendig ikke-konfronterende. Men
da jeg så meg rundt i forsamlingen så jeg menn og kvinner som øyensynlig hadde dype problemer som
trengte svar. Tenåringene så ut som de kjedet seg. Mitt hjerte brast for disse menneskene. Alle der
trengte et ord fra himmelen, men alt de fikk var strå. Hvorfor? Mennene på prekestolen holdt folk
tilbake med tomt snakk, fordi de hadde mistet kontakten med Gud.
Når denne nasjonen ser dommens håndskrift på veggen, vil folket rope etter ledere som ber.Når Guds
doms finger blir synlig i Amerika, så vil ikke folket lenger vende seg til fremgangsforkynnere som
hevder at "alt er vel." Istedet vil de reagere som israelittene - lete etter et Daniel-selskap, et
gudfryktig folk som kan lese tidens tegn.
I Daniel 5 var Nebukadnesars sønn Belsasar kommet på tronen. Denne hedenske kongen holdt en
stor fest for ett tusen av sine stormenn. Etter hvert som fyllefesten fortsatte, ba kongen sine tjenere
om å ta inn gull og sølvkarene som hadde blitt tatt fra det jødiske tempelet i Jerusalem. Snart drakk
Belsasars stormenn, koner og konkubiner uhemmet fra disse innviede karene.
Plutselig, i et overnaturlig øyeblikk, viste en mannshånd seg på festen og begynte å skive et budskap
på veggen. Det var en advarsel om at dommen sto for døren. Skriften sier: "Da skiftet kongen farge,
og hans tanker skremte ham. Han ble slapp i hoftene, og knærne slo mot hverandre. Og kongen ropte
med høy røst at de skulle hente åndemanerne, kaldeerne og tegntyderne."
"Så tok han til orde og sa til Babels vismenn: Den mann som leser denne skriften og sier meg hva
tydningen er, han skal bli kledd i purpur og få et gullkjede om halsen, og i makt skal han være den
tredje i riket. Alle kongens vismenn kom nå inn. Men de var ikke i stand til å lese skriften eller å gi
kongen tydningen. Da ble kong Belsasar meget forferdet og blek, og hans stormenn var helt rådløse."
(Dan. 5:6-9).
Hvilke scene fyllt av frykt! Men jeg sier deg, en dag om ikke lenge, så vil velstående Amerika oppleve
det samme slags sjokk. Skriften er nå på veggen, og dommen står utvilsomt for døren. Lik Belsasar så
vil vår nasjons ledere bli opprørt, deres ansiktsuttrykk vil forandre seg og deres knær vil skjelve.
Men på tross av alt dette så forkynner pastorer og prester i Amerika en falsk fred. Over hele nasjonen
hevder hyrder som går på kompromiss med samvittigheten at Gud aldri vil felle Amerika fordi vi
sender så mange misjonærer ut i verden. Men disse hyrdene nevner ikke at dommen helt sikkert må
komme fordi vi har drept 40 millioner spebarn gjennom abort. Når håndskriften kommer til syne på
veggen, så vil tungen til slike predikanter bli bundet. De er allerede "ute av dansen" - fordi Gud
åpenbarer sin visdom bare til bedende mennesker.
Jeg sier til alle pastorer: Gud hjelpe deg dersom du ikke er et bønnemenneske. I disse tider med
ondskap og fornøyelser så burde du være lukket inne med Herren. Hva vil du gjøre når Guds
håndskrift viser seg og dine folk ber deg om å lese tidens tegn? Hvor mange vitser vil da bli fortalt fra
prekestolen? Hvordan vil du svare dem, når de avbryter din preken og roper: "Vær så snill pastor og
fortell oss hva som skjer. Er dette dommen? Hva blir det neste som kommer? Hvorfor advarte du oss
ikke mot noe av dette? Du fortalte oss at alt var såre vel - men vi har mistet alt sammen."
Jeg blir stadig vekk sjokkert over det meningsmålerne forteller oss at folk ønsker for å få dem til å
komme i kirken. "Tidsriktige" gudstjenester ser ut til å virke nå, i fremgangstider. Men se hva som
skjer når Guds finger dukker opp, og folks bankkontoer begynner å skrumpe inn, barna deres
begynner med stoff og familiene går i oppløsning. Da vil ikke fårene høre sukker-søt forkynnelse
lenger. De vil ha sannhet, ren og usmittet.
Belsasars hoff skalv på grunn av denne plutselige vendingen i begivenhetene. Ingen visste hva som
skjedde. Plutselig stoppet drikkingen. Og mens kongen satt der og skalv, så var det noen som sa: "I
ditt rike finnes det en mann som Den Hellige Guds Ånd bor i. I din fars dager ble det hos ham funnet
opplysning og innsikt, og visdom ... og innsikt, evne til å tyde drømmer, løse gåter og oppklare
vanskelige spørsmål ble funnet hos Daniel ..." (Dan 5:11-12).
Så Belsasar innkalte Daniel. Han sa til profeten: "Jeg har hørt om deg at Guds Ånd er i deg, og at det
hos deg er funnet opplysning og innsikt og høy visdom. Nå er vismennene og åndemanerne blitt ført
inn til meg for å lese denne skriften og kunngjøre meg tydningen. Men de er ikke i stand til å si meg
hva den betyr. Men jeg har hørt om deg at du kan gi tydninger og oppklare vanskelige spørsmål. Kan
du nå lese denne skriften og la meg vite hva den betyr ..." (Dan 5:14-16).
Da Daniel talte så sukret han ikke sannheten. Han hadde vært på sine knær, og han visste akkurat
hva disse menneskene trengte å høre. Så han fortalte det akkurat slik det var: "Men du, Belsasar ...
har ikke ydmyket ditt hjerte ... Du har opphøyet deg mot himmelens Herre ... Mene: Tellet har Gud
ditt kongedømmes dager og gjort ende på det. Tekel: Veid er du på vektskål og funnet for lett."
(5:22-23, 26-27).
Dette var den slags ubedervede sannhet som Belsasar og hans stormenn ønsket å høre. Det var en
sannhet som kunne løse deres tvil fordi den fortalte dem nøyaktig hvor de sto. Belsasar ble faktisk så
takknemlig at han utnevnte Daniel til rikets øverste hersker.
Så ikke fortell meg at uomvendte ikke ønsker å høre overbevisende, direkte forkynnelse. Slett ikke!
Det finnes farer som møter enhver person som ber.En hver bønnens person er en plage for helvete.
Og Satan vil gjøre alt i sin makt for å stoppe den personens bønn. Daniel hadde allerede bevist
effektiviteten av sine bønner under både Nebukadnesar og Belsasar. Nå, under Darius styre så satte
Satan i gang en stor sammensvergelse for å stilne Daniels bønner. Profetens bønn hadde rystet
helvete i en slik grad at en rasende djevel organiserte hele Babylons regjering mot ham.
Husk at Daniel hadde blitt utnevnt over alle andre ledere i landet. Disse politikerne så i Daniel en
visdom, respekt og gunst som gjorde dem misunnelige. Og nå konspirerte de mot ham: "Da prøvde
riksrådene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for når det gjaldt riksstyret. Men de var ikke i
stand til å finne noen skyld eller noen urett. For han var tro, og det fantes ingen forsømmelse eller
forseelse hos ham." (Dan 6:5).
Daniel var ulastelig så Babylons ledere ikke kunne ta ham i en eneste synd. Til slutt konkluderte de
med at den eneste måten de kunne ramme profeten på var gjennom hans vandring med Gud. De sa:
"Vi finner ikke noen grunn til anklage mot denne Daniel, om vi da ikke kunne finne noe å anklage ham
for i hans gudsdyrkelse." (Dan 6:6). Gid dette kunne bli sagt om oss i dag!
Disse lederne visste at Daniel ba mot Jerusalem tre ganger om dagen. Og de tilskrev Daniels gunst
hans bønneliv. Så de satte en plan ut i livet for å stoppe hans bønn. Hvordan? Jeg tror de prøvde å
fylle Daniels tid med travelhet. Hans med-regenter søkte å få ham involvert i viktig, jobb-relatert
travelhet slik at han ikke ville få tid til å be.
Kjære, dette er en av de primære planene Satan bruker mot alle troende. Og det er en spesielt
utbredt strategi overfor pastorer og prester. Dersom du spør en pastor hvorfor han ikke ber, så vil han
sannsynligvis fortelle deg at han ikke har tid. Kravene rundt hans hyrderolle er så tidkrevende at han
må bruke all den tid han har til overs til å forberede sine prekener.
De fleste kristne faller i den samme fristelse. De sier: "Jeg har alt for liten tid til å be. Mitt arbeide
sluker all min tid." Selv husmødre hevder: "Jeg har ikke et øyeblikk om dagen til å be på. Innen jeg
har kledd på barna, vasket huset og laget mat, så har jeg brukt opp all min tid."
Filosofen Sören Kierkegaard refererte til kristnes travelhet som narkotika. Han observerte at den førte
til et splittet sinn. Han sa at jo dypere folk kommer inn i travelhet, jo mer glir deres kjærlighet til
sannheten stadig lenger inn i glemselen. Og så, på grunn av massestimuliene fra deres aktiviteter og
de stadige nye krav på deres tid, blir det umulig for dem å forstå faren de er i. De har Guds ords
speil, men de kan ikke stå stille lenge nok til å se hva det gjenspeiler.
Jeg tror at en travel person som sjelden ber har en verre tilstand enn noen med en dødelig sykdom.
Hvordan? Han blir stadig mer tilfreds med sin situasjon. Og underveis blir han stadig fattigere på bønn
og mindre bevisst på Gud. Over tid avtar overbevisningen inntil han mister den fullstendig.
Daniel visste at han ikke kunne overleve én dag uten bønn. Så han fortsatte å be, selv når hans
kolleger overøste ham med mer arbeid. Du kjenner historien - til slutt utstedte de en forordning som
innførte et trevde dagers midlertidig forbud mot bønn. Det var en lov som kun var rettet mot Daniel.
Men, selv ikke da ville Daniel slutte med sine bønner som rystet helvete - og han endte opp i
løvehulen.
Du kan undres, hva var det som motiverte Daniel til å be så intenst? Hva forårsaket at han fortsatte å
be, selv med en dødsattest hengende over hodet? Hvorfor ville denne åtti år gamle mannen fortsette
å øse ut sitt hjerte til Herren så lidenskapelig, når resten av menigheten ikke lenger søkte Gud?
Se for deg den umåtelige anstrengelse det var for Daniel å vie seg slik til bønn. Tross alt så bodde han
i den tidens New York City - veldige, majestetiske, rike Babylon. Og han levde i en tid med åndelig
apati - med drukkenskap, fornøyelsesjakt og grådighet blant Guds folk. Dessuten var han en travel
leder med distraksjon på alle kanter.
Jeg sier deg, bønn er ikke naturlig for noen, inkludert Daniel. Å starte en disiplinert bønnestund er lett
men vanskeligere å fortsette. Både vårt kjød og djevelen sammensverger seg mot det. Så hvordan
blir vi et bønnens folk?
I åndelige nedgangstider når dommen står for døren, leter Gud etter en spesiell slags
bønnemenneske.I Jeremia 5, ba Gud inntrengende: "Gå omkring i gatene i Jerusalem og ... let på
torgene om dere finner noen, om det er noen som gjør rett, som legger vekt på redelighet! Så vil jeg
tilgi byen." (Jer 5:1). Herren sa i hovedsak: "Jeg vil være full av barmhjertighet, dersom jeg bare kan
finne én person som vil søke meg."
Gud hadde velsignet og beskyttet disse menneskene helt og fullt. Allikevel fortsatte de å krysse alle
slags moralske grenser, begikk hor og omgikk skjøger. Dessuten så sørget de ikke lenger over
synden, og de avslo rettledning. Så Gud lette etter en eneste sønderknust, bønnens mann til å gå i
forbønn - men han kunne ikke engang finne en eneste en.
Esekiel 23 beskriver en lignende tragedie. Israels profeter og prester hadde blitt glupske ulver. De ble
rike på uskyldige sjeler og stjal fra fattige og enker. De vanhelliget Guds hellighet og så ingen
forskjell på rent og urent. De lukket sine øyne for synd, forkynte løgner og hevdet med urett: "Så sier
Herren."
Gud ba forgjeves om en mann til å reise seg mot alt sammen: "Jeg lette blant dem etter en mann som
ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge
det. Men jeg fant ingen." (Esek 22:30).
Nå, under det babylonske fangenskapet fant Gud en slik mann i Daniel. Og i dag, mer enn noen gang
i historien, så søker Herren etter den samme slags gudfryktige menn og kvinner. Han søker etter
trofaste tjenere som er villige til å "mure opp en mur" og "stille seg i gapet", arbeid som bare kan
utføres gjennom bønn.
Lik Daniel så vil en slik person bli funnet med Guds ord i sin hånd. Da den Hellige Ånd kom til Daniel,
så var profeten i ferd med å lese profeten Jeremias bok. Det var da Ånden åpenbarte at Guds time for
utfrielse hadde kommet til Israel. Da åpenbaringen kom ble Daniel egget til å be: "Da vendte jeg mitt
ansikt til Gud Herren for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer, med faste i sekk og aske. Jeg
bad til Herren min Gud ..." (Dan 9:3-4).
Guds Ånd søker gjennom nasjonen, menighetene og pastorenes kontorer på jakt etter dem som
fordyper seg ivrig i hans ord. Slike tjenere er ikke bare på jakt etter bibelkunnskap. De søker åndelig
kraft, dødelse av synden i kjødet, sannheter som setter fri. De ser tydelig hva som skjer i landet, fordi
de gjenkjenner det ut fra Guds ord. Med en gang Herren finner slike folk, så velsigner han dem med
en bønnens ånd.
En bønnens tjener ser Kirkens tilstand - og han identifiserer seg med de skyldige.Daniel må ha vært
opphisset da det gikk opp for ham at Guds tid for å fornye hans folk hadde kommet. Men da han så
Israels åndelige tilstand ble profeten full av sorg. Folket hadde blitt mettet med Babylons synder - på
jakt etter fornøyelser og fremgang, på drift lang borte fra de moralske standarder de en gang satte så
høyt.
Daniel visste at Guds folk ikke var rede til å motta hans gjenopprettelse. Men skjellte Daniel sine
landsmenn ut på grunn av deres synder? Nei - Daniel identifiserte seg selv med det moralske forfallet
som var overalt rundt ham. Han uttalte: "Vi har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp
mot deg ... Vi må skamme oss ... fordi vi har syndet mot deg." (Dan 9:5, 8).
Jeg tror det samme er sant med Jesu Kristi kirke i dag. Vi er ikke i en slik tilstand at vi kan svare på
Guds ønske om å utføre et stort vekkelsens verk i oss. Lik Israel har vi blitt forurenset av syndene i
vårt urene samfunn. Se bare på dette:
En lov i California har gjort det obligatorisk for barneskoler å lære bort homoseksualitet som en
godkjent alternativ livvstil. Fyllefester har spredt seg fra universitetsmiljøene ned til videregående og
ungdomsskolemiljøer. Og internet har blitt en motorvei til pornografi. For nesten tredve år siden
forutsa jeg i min bok "Visjoner" at en elektronisk boks ville bringe råtten pornografi inn i våre hjem
(Videospillere). I dag omfatter 90 prosent av aktiviteten på internett pornografi.
Sagt på annen måte: vi lever i et moderne Babylon. Og tragisk men sant så har kristne tatt opp i seg
samfunnets syndige livsstil. Vår tjeneste mottar regelmessig brev fra kristne hustruer som skriver:
"Jeg følte at min mann kom på avstand fra meg, og jeg kunne ikke skjønne hvorfor. Så åpnet jeg
døren til hans kontor og tok ham i å stirre lystent på porno fra internet."
Unge mennesker er spesiellt et lett bytte for Satans bedrag. Mengder av kristne tenåringer laster ned
ond musikk gjennom Napsters internettside. Jeg kjenner en kristen mor som tok en dataklasse med i
den edle kunst å se hva hennes tenåring lastet ned fra nettet. Da hun studerte hans datafiler, ble hun
skrekkslagen over hva hun så: sanger av drapsmannen Charles Manson; sanger om å drepe
politimenn; sanger om døden, selvmord og alle former for løssluppen sex.
Gud ønsker sterkt å velsigne sitt folk i dag - men dersom våre sinn er forurenset av denne verdens
ånd, så er vi ikke i en stilling at vi kan motta hans velsignelser. Daniel kom med dette kraftfulle
utsagnet: "Etter det som står skrevet i Mose lov, kom all denne ulykke over oss. Men vi søkte ikke å
mildne Herren vår Guds åsyn. Vi omvendte oss ikke fra våre misgjerninger og aktet ikke på din
sannhet. Derfor hadde Herren stadig ulykken for øye og lot den komme over oss. For Herren vår Gud
er rettferdig i alt det han gjør, men vi hørte ikke på hans røst." (Dan 9:13-14).
Daniel sa: "Vi så all den moralske forvitringen i vårt land. Og vi så våre hyrder på jakt etter det som
fremmet deres egne interesser. Hele vårt samfunn var på full fart mot ødeleggelsen. Men vi vendte
oss ikke til bønn. Dersom vi bare hadde bedt, så ville Gud ha vendt oss fra våre synder. Han ventet til
og med på oss, og ga oss herlige løfter om å gjenopprette oss. Men vi ga ham ingen tid. Istedet
fortsatte vi bare å drive sakte bort fra ham, mens vi ble gjennomtrukket av syndene i dette onde
samfunnet. Det var derfor dommen kom over oss."
Du kan spørre - hvilken bønn er det som ryster helvete? Den kommer fra den trofaste, flittige tjener
som ser sin nasjon og sin kirke falle dypere ned i synden. Denne personen faller på sine knær og
gråter: "Herre, jeg ønsker ikke å være en del av det som skjer. La meg være et eksempel på din
bevarende makt midt i denne onde tidsalder. Det betyr ingenting om ingen andre ber. Jeg skal be."
Daniel avsluttet med å si: "Mens jeg ennå talte i bønnen, da kom Gabriel ... Han lærte meg, talte til
meg og sa: Daniel, nå er jeg kommet hit for å lære deg å forstå ... For du er høyt elsket." (Dan.
9:21-23).
Hvor er bønnens folk i Guds hus i dag? Hvor er de trofaste hyrdene som søker Herren dag og natt?
Det er disse som vil bli gitt lærdom og forstand, fordi de er høyt elsket.
Lik Daniel så identifiserer disse hyrdene seg med og bekjenner syndene til nasjonen og kirken. Og de
gråter ydmykt ut: "Å Herre, vis meg hvor jeg har glidd ut, hvor jeg har store mangler. Hjelp meg så å
se det i øynene og ta et oppgjør med det. Hva det enn vil koste Gud, så bevar meg på mine knær. Jeg lengter etter å se at du gjenoppretter din menighet."
Lønnkammerbønnen
MÅ HERREN LEDE DEG OG BEVARE DEG.
Jeg tror at et av tidens største behov er mer bønn. Vi er kalt til å be for hverandre. Apostelen Paulus nevnte noe om å bære hverandre frem for nådens trone. Ha sa til kirken: ”Han (Gud) frir oss fra så svær en fare ... også dere må komme oss til hjelp med bønn ...” (2. Kor. 1:10-11). Med andre ord, ”alle de helliges bønner knyttet sammen er en mektig kraft i himmelen.”
Gud utfrir sitt folk ved bønn. ”Han skal påkalle meg, og jeg vil svare ham. Jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære.” (Sal. 91:15). Ikke bare utfrir Gud sitt folk gjennom bønn, men han frir dem også fra det onde og bevarer dem til himmelriket kommer.
Gud har erklært at alle hans løfter blir overført gjennom troens bønn. Gud vet alt – han vet hva vi trenger før vi ber ham om det – og han har lovt å gjøre det umulige. Man alt dette skjer gjennom bønn. Kristus var hele Guds fylde, selve oppfyllelsen av alle Guds løfter. Allikevel tilbrakte han hele netter i bønn og viste sin avhengighet av Faderen.
”Også i dette vil jeg bønnhøre Israels hus, så jeg gjør det for dem.” (Esek. 36:37). Ser du det? Gud sa: ”Jeg vil gjøre det. Jeg vil svare deg, utfri deg. Men først vil du be meg, søke meg.” Løftet var gitt, men folket måtte gripe fatt i det gjennom bønn og i å søke Gud.
Aldri i historien har det vært et slikt behov for forbønn for åndelige ledere – for de tjenerne som trofast har forkynt det rene og hele Guds Ord. Satan setter inn sine kraftigste angrep mot tjenere som ikke har gått på kompromiss – mot sanne hyrder, lederne i Guds siste dagers hær. Er Guds folk så fokusert på sine egne behov og prøvelser at de ikke har tid til å virkelig be for dem som gir dem liv, sannhet og manna fra Guds Ord?
Jeg er bare en av mange som betjener behovene til de sårede sjelene, og jeg gjør det med stor glede og takknemlighet. Men etter 50 år med å forkynne, skrive, oppmuntre og be for andre må jeg låne Paulus’ ord: ”Jeg formaner dere, brødre, ved vår Herre Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet: Strid sammen med meg i deres bønner for meg til Gud.” (Rom. 15:30).
Hundretusener omkring i verden mottar våre budskaper gjennom e-post og internett. Hvis bare en brøkdel ville stå sammen med oss i bønn så ville Gud øse enda mer ut over oss av sin Ånd og åpenbaring. Jeg roper etter mer av hans Ånd, mer nåde og en større salvelse.
Gud vet om alle de tjenester vi støtter rundt om i hele verden – ikke bare med engangsgaver, men gjennom fast, månedlig støtte, år etter år, suppekjøkken, barnehjem, rehabiliteringssentere for narkomane og alkoholikere. Du er velkommen til å spørre om en liste over alle de tjenestene vi støtter.
Vær så snill å be om at Gud må fortsette å forsyne oss med det vi trenger av midler. Han har alltid gjort det – og vil alltid gjøre det. Gud velsigne deg og måtte han svare på dine oppriktige bønner.
Kalt til å være lik Jesus!
En kjær kristen kvinne fortalte meg nylig: “Jeg lærer meg hensikten med livet gjennom et
kurs jeg deltar i.” Hun var i ferd med å avslutte et åtte ukers kurs som hadde som formål å
hjelpe mennesker til å oppdage sitt kall. Hun sa at alle deltakerne på kurset var spente på å
finne hensikten med livet.
På radioen hørte jeg en pastor fortelle noe liknende. Han tilbød å hjelpe lytterne med å
oppdage sine åndelige gaver. Dersom du bestilte hans spørreskjema, fylte det ut og sendte det
inn, ville staben hans utrede dine spesielle gaver. Deretter ville de fortelle deg hvordan du skal
finne din plass på Kristi legeme.
Et frustrert ektepar som sto i tjeneste sammen, skrev til meg: ”Vi har lett etter måter å
oppfylle Guds kall i våre liv på. Men vi har støtt på alle slags hindringer. Vi er så motløse at
vi stundom får lyst til å gi opp.” Kanskje dette paret vil ta i bruk de verktøy som disse andre
har prøvd. Jeg vet at slike redskaper er til hjelp til en viss grad. Bibelen sier at Gud gir gaver
til sitt folk, og jeg tror også at noen er kalt til spesielle ting.
Man allikevel er jeg overbevist ut fra Skriften at det bare finnes en hensikt for alle troende.
Vårt spesielle kall er samlet i denne ene hensikten, og alle gaver springer ut fra den. Og
dersom vi går glipp av denne hensikten, så vil alle våre ønsker og bestrebelser være forgjeves.
Jesus oppsummerer denne hovedhensikten i Joh.15:16: ”Dere har ikke utvalgt meg, men jeg
har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt.” Hensikten med våre liv er ganske
enkelt dette: vi er kalt og utvalgt til å bære frukt.
Hva er så frukten vi skal bære?
Mange oppriktige kristne tror at å bære frukt ganske enkelt betyr å føre sjeler til Jesus. Men å
bære frukt betyr noe mye større en sjelevinning.
Frukten Jesus taler om er Kristuslikhet. For å si det enkelt, å bære frukt betyr å gjenspeile
Jesuslikhet. Og uttrykket ”mye frukt” betyr ”stadig voksende Kristuslikhet.”
Å vokse mer og mer lik Jesus er selve hovedhensikten i livet. Den må være sentral i alle våre
aktiviteter, vår livsstil, våre relasjoner. Ja alle våre gaver og kall – vårt arbeid, tjeneste og
vitnesbyrd – må virkelig strømme ut fra denne hovedhensikten.
Dersom jeg ikke har et hjerte som Kristus – dersom jeg ikke blir merkbart mer lik ham – så
har jeg fullstendig bommet på Guds hensikt med mitt liv. Det betyr ingenting hva jeg har
oppnådd for hans rikes skyld. Dersom jeg bommer på denne ene hensikten, så har jeg levd,
forkynt og strevd forgjeves.
Du må forstå at Guds hensikt for meg kan ikke bli oppfylt i det jeg gjør for Kristus. Den kan
ikke måles på grunnlag av noe jeg presterer, selv om jeg helbreder de syke eller kaster ut
demoner. Nei, Guds hensikt for meg blir bare oppfylt ved at jeg blir mer lik ham.
2
Kristuslikhet handler ikke om hva jeg gjør for Herren, men om hvordan jeg blir forvandlet til
hans bilde.
I disiplenes forestilling var tempelet i Jerusalem et stort verk av Gud, en storartet dåd. De tok
med Jesus på en omvisning for å vise ham det storslagne ved konstruksjonen, de store
folkemengdene som daglig samlet seg der og alle de religiøse aktivitetene som fant sted der.
De trodde at Kristus ville bli like imponert over det som dem.
I stedet kvalte Jesus deres entusiasme. Han sa til dem, i korte trekk: ”Alt dette vil falle ned.
Det vil ikke bli en stein igjen. Disse folkemengdene vil bli spredt og til og med hyrdene vil
flykte. Alt ved dette stedet som imponerer dere – alt som ser så religiøst ut – kommer til å bli
forkastet. Og det vil skje fordi dette ikke gjenspeiler Kristus. Det er menneskesentrert, og det
åpenbarer kun ting om menneskene.”
Disiplene hadde faktisk vært opptatt av feil tempel. De hadde festet blikket på dette
menneskeskapte tempel. Deres fokus var rettet mot den religiøse aktiviteten. Og de ble
imponert over de gale tingene. Det som skjedde der var ingen presentasjon av Faderen.
Tempelet hadde blitt en hule for tyver og pengevekslere. Profetene og prestene var bare ute
etter å mele sin egen kake. De misbrukte til og med sine foreldres økonomi. Tempelet handlet
ikke om Kristi hensikter i det hele tatt.
Kort sagt så fikk Jesus vendt disiplenes oppmerksomhet mot det åndelige tempel. Som Paulus
senere skrev til menigheten: ”Vet dere ikke at dere er Guds tempel?” (1. Kor. 3.16).
Jeg tror at mange av dagens kristne er som disiplene. Vi blir imponert over de enorme
kirkebygningene, av de mengdene som strømmer til hver søndag, over den enestående
tilbedelsen over de mange programmene og tjenestene. Men Jesu budskap til oss er tydelig: vi
skal ikke fokusere på bygninger av stein og tre, på tilbedelsesstil eller hvordan menigheten er
ledet. Disse tingene vil bare distrahere oss. I stedet skal vår fokus være på det åndelige
tempel.
Faktum er at den Hellige Ånd er i sitt tempel hele tiden. Han bor i våre legemer. Og han er til
enhver tid beredt til å føre oss frem til den hensikt han har for oss. Det betyr at vi må ha vårt
åndelige hus i orden.
Det finnes tider da vi er kalt til å dømme rettferdig. Skriften kaller alle kristne til å avsløre
falske lærer og falske profeter. Spesielt pastorer skal i Guds hus tale tydelig imot det som ikke
gjenspeiler Kristus.
Men Peter sier at dommen begynner med Guds hus. Og ”hus” betyr ikke bare kirken, men
også vårt legemlige tempel. Jeg skal dømme meg selv – å se på tilstanden til mitt eget tempel
– før jeg er i stand til å dømme noe jeg ser i kirken.
Jesus sier: ” Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort … Om noen ikke blir i meg,
da kastes han ut som en gren og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og
de brenner.” (Joh. 15:2,6). Hva det måtte være i kirken som ikke gjenspeiler Kristus – alt som
er fordervet eller falskt, eller som ikke leder hans folk inn i større likhet til ham – vil bli tatt
hånd om. Jesus vil kaste det ut. Og han vil få denne tjenesten og dens onde utøvere til å visne.
Tilsutt vil han avsløre den, ruinere den og stenge den.
3
Jeg er overbevist om at dersom alle kristne som lever i dag kunne ha vandret gjennom
tempelet på Jesu tid, så ville de ha blitt sorgfulle over det de fikk se. Prester som tømte folkets
lommer på ’si, grådighet og forderv, pengegalskap – alle ting ville virke sjokkerende. En slik
kristen ville undre seg: ”Hvor lenge vil Herren holde ut slik dårskap i sitt hus?”
Men sannheten er at tilstanden i tempelet ikke burde være gjenstand for vår bekymring. Jesus
tok et oppgjør med ondskapen der. Han tok med seg en svepe og renset sin Fars hus. Og han
rev ned alle de korrupte tjenestene som hadde sin virksomhet der.
I dag er vi tjenere av den samme Kristus som renset tempelet. Og han er trofast så han vil
kaste ut alt forfall i sin menighet, i sin tid og på sin måte. Dersom han ville, kunne han føre
alle falske profeter til fall over natten. Derfor skal vi stole på at han skal hånd om sin kirke.
Vår oppgave er å sørge for at ingen verdslighet sniker seg inn i vårt eget jordiske tempel.
_________________________________
Paulus sier: ”Vi er kalt etter hans råd”
_________________________________
”For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er
kalt.” (Rom 8:28). Budskapet til Paulus i dette verset er enkelt: ”Alle ting burde vende seg til
det gode i livet til dem som elsker Gud og som vandrer på hans veier.”
Denne sannheten får meg til å undres: hvorfor er det så mye motløshet og nød blant kristne?
Hvorfor er så mange pastorer utslitte, trette og forlater tjenesten i skarevis rundt om i verden?
Hvorfor er det en slik forferdelig konkurranse mellom forskjellige menigheter?
Jeg ser kirker overalt som står til halsen i materialisme og gjeld, mens mennesker tigger etter
livets svar. Jeg bare spør, hvordan kan dette være det overflodslivet Paulus sier at vi skal
kunne glede oss over? Det likner ikke mye på et godt liv. For å være ærlig ser det mer ut som
et elendig liv. Gå bare inn i en kristen bokhandel og se på boktitlene. De fleste er bøker om
hvordan man skal overvinne ensomhet og depresjon, hvordan man skal finne tilfredshet og
helhet i livet. Hvorfor er det blitt slik?
Det er fordi vi har misforstått hele budskapet. Vi er ikke kalt til å lykkes på alle områder, å
være fri fra alle problemer, å bli noe spesielt eller å ”gjøre suksess.” Nei, vi går glipp at det
ene kallet, det viktigste fokus som er ment å være det sentrale i våre liv: å bære frukt i å bli
mer lik Kristus.
Da jeg var tjueni år gammel ble jeg invitert til lunsj av en kjent, eldre evangelist. Han ga meg
dette rådet: ”Dersom du ikke har lykkes innen du er femti så vil du aldri klare det. Jeg har fem
år til og etter det er mine sjanser til å lykkes borte for alltid. Så jeg kommer til å starte et
landsdekkende TV-program.”
Jeg tenkte med meg selv: ”Lykkes? Dette høres ikke ut som røsten Kristus kaller med.” Like
etterpå satte Gud denne mannen på hylla. Han forsvant i glemselen, alle hans drømmer ble
knust. Det er trist, men i dag hører jeg flere slike historier på mine reiser. Flere pastorer har
fortalt meg: ”Jeg skal bygge en Mega-kirke.”
4
En mann som tidligere gikk i vår menighet sa til meg: ”Jeg blir så sint når jeg ser andre som
gjør det godt, mens jeg har så mange økonomiske behov. Det er min tur nå. Jeg vil gjøre det
uansett hva det koster.” Sist jeg hørte om denne mannen så var lovens lange arm etter ham.
Sannheten er at mange av oss er kalt til å være vanlige kristne. Men vi legger slikt press på
oss selv for å holde tritt med dagens konkurranseånd. Vi presser våre barn til å bli leger,
advokater, fremstående forretningsfolk, ja til og med ”suksessrike” pastorer. Men vi trenger
ikke å lykkes med noe for å finne hensikten med våre liv. Vi trenger ikke å bygge store
bygninger, skrive bøker eller samle folkemengder. Paulus sier at vi er forutbestemt til å bli
formet til Kristuslikhet, og det er vår eneste hensikt: ”For dem som han forut kjente, dem har
han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den
førstefødte blant mange brødre.” (Rom. 8:29).
Jesus var helt overgitt til Faderen, og det var alt for ham. Han uttalte: ”Jeg verken gjør eller
sier noe uten det Faderen ber meg om.” Paulus sier at alle troende skal følge det samme
mønster og retning, å ha den samme hovedinteresse: ”Jeg er her for min Herre.”
Så ønsker du å bære ”mye frukt” som springer fram av å bli mer lik Kristus? Jeg stilte meg
selv dette spørsmålet da jeg forberedte dette budskapet. Og Ånden visket til meg: ”David, du
må være villig til å se på hvordan du oppfører deg mot andre.”
For å si det enkelt, så handler å bære frukt om hvordan vi behandler mennesker. Vi oppfyller
vårt livs hensikt bare når vi begynner å elske andre slik Kristus har elsket oss. Og vi blir mer
lik Kristus når vår kjærlighet til andre vokser. Jesus sier: ”Likesom Faderen har elsket meg, så
har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet. ” (Joh. 15:9). Hans bud er enkelt og tydelig: ”Gå og
elsk andre. Gi den ubetingede kjærlighet jeg har vist deg til andre.”
Ånden minner meg på tre områder hvor Kristi ubetingede kjærlighet må begynne:
_________________________________
1. Denne kjærlighet må begynne
i våre hjem.
_________________________________
Jesus befaling handler om hvordan jeg behandler min ektefelle og mine barn. For enslige
betyr det hvordan du behandler dine romkamerater, medkristne og de menneskene som står
deg nærmest.
Denne sannheten var kjernen i Malakis profeti til Israel. Gud sa til prestene på den tiden: ”Og
dette er det andre dere gjør: Dere dekker Herrens alter med tårer, med gråt og sukk. Han vil
ikke mer se på offergaven eller ta imot noe med glede av deres hånd.” (Mal. 2:13). Gud sa:
”Jeg godtar ikke lenger deres ofringer eller tilbedelse. Jeg vil ikke ta imot noe av det dere
kommer med.”
Hvorfor godtok ikke Gud tjenesten til disse mennene lenger? ”Og dere sier: Hvorfor? - Fordi
Herren har vært vitne mellom deg og din ungdoms hustru. Du har vært utro mot henne …
Men dere skal ta vare på deres liv. Mot din ungdoms hustru må du ikke være troløs.” (Mal.
2:14-15). Alt handlet om ekteskapene deres.
5
Det finnes ingen vei utenom. Dersom jeg skal bli den mann og tjener som Gud har kalt meg til
å være, så må min kone være i stand til ærlig å si foran himmelen, helvete og verden: ”Min
mann elsker meg med Kristi kjærlighet. Han gjør feil, men han blir mer og mer tålmodig og
forståelsesfull mot meg. Han blir mer mild og omsorgsfull. Og han ber sammen med meg.
Han er ikke falsk. Han er det han forkynner.”
I dag hjelper jeg til å lede en menighet som med rette kan kalles en Mega-kirke. Jeg holder
pastorkonferanser rundt om i verden hvor jeg forkynner til tusener. Jeg grunnla Teen
Challenge, et kristent rehabiliteringsprogram for alkoholikere og narkomane som i dag har
over 500 sentre over hele verden. Jeg har skrevet rundt 20 bøker, hjulpet til med å etablere en
bibelskole, reist et krisehjem for enslige mødre og deres barn. Jeg har fått æresbevisninger
dynget over meg.
Men dersom dette ikke er min kones vitnesbyrd – dersom hun har en hemmelig smerte i sitt
hjerte som sier: ”Min mann er ikke den Guds mann han later som om han er” – da er alt jeg
har utrettet i mitt liv forgjeves. Alt mitt arbeid – forkynnelsen, bragdene, gavene til gode
formål, de mange reisene – summen av det er ingenting. Jeg er en visnende, ubrukelig gren
som ikke bærer Kristuslikhetens frukter. Jesus vil få andre til å se døden i meg, og jeg vil ikke
være verd mye for hans rike.
Du kan evangelisere alt du vil, vitne og dele ut traktater. Du kan gå i kirken uke etter uke og
synge lovsanger til Gud. Men hva sier din ektefelle om deg? Hvilket liv lever du i hjemmet?
En middelaldrende pastor og hans kone kom sønderknuste og gråtende til meg. Pastoren
fortalte meg gjennom tårer: ”Broder David, jeg har syndet mot Gud og min kone. Jeg har
begått ekteskapsbrudd.” Han ristet av sann, hellig sorg da han bekjente sin synd til meg. Så
vendte hans kone seg til meg og sa mildt: ”Jeg har tilgitt ham. Hans anger er ekte for meg. Jeg
vet at han ikke er den slags mann. Jeg er trygg på at Herren vil gjenopprette vårt forhold.”
Jeg hadde det privilegium å være vitne til starten på en vidunderlig helbredelse. Vi kan aldri
gjøre godt igjen våre tidligere feiltrinn. Men der det er sann omvendelse lover Gud å
gjenopprette alt det gresshoppene har spist opp.
Men det svik Malaki beskriver handler ikke bare om hor og ekteskapsbrudd. Det inkluderer
alt som ikke kan kalles Kristuslikt, slik som ondsinnethet, bitterhet og uærlighet. Denne type
forræderi gjør også til intet de ting vi har gjennomført i livet. Gud sier til alle som gjør slikt:
”Jeg vil ikke akseptere dine gjerninger, din tilbedelse eller noe av det du gir til meg. Jeg har
en strid gående med deg.”
Jeg ønsker i dypet av mitt hjerte at alle ektepar som erfarer et Kristussentrert ekteskap vil
reise seg opp og fortelle sannheten: ”Det er ikke lett.” Ekteskapet er en daglig anstrengelse, på
samme måte som det kristne livet er det. På samme måte som med Korsets vei, så må vi
daglig gi opp våre rettigheter. Satan vet selvfølgelig at vårt hjerte er innstilt på å bli mer
Kristuslik i vårt hjem, så han vil stadig føre prøvelser i vår vei.
Kort sagt så er det ingen skole som er så vanskelig og intens som ekteskapets skole. Og du
kommer aldri til eksamen. Gud gjør det klart for oss: Vårt liv sammen med våre kjære er
toppen, selve høydepunktet på alle våre prøvelser. Dersom vi ikke lykkes her, så vil vi ikke
lykkes på noe annet område i vårt liv.
6
_________________________________
2. Kristuslikhet handler også om
hvordan jeg behandler
mennesker utenom familien.
_________________________________
Å være Kristuslik er å gjenkjenne Jesus i andre. På mine reiser møter jeg mange dyrebare
menn og kvinner som jeg vet er helt overgitt til Herren. I det øyeblikk jeg møter dem gjør mitt
hjerte et hopp. Selv om vi aldri har møttes tidligere, har jeg et vitnesbyrd fra den Hellige Ånd
om at de er fylt av Kristus.
Jeg kan fremdeles se noen av ansiktene deres for meg: Pastorer, biskoper, fattige
gateevangelister. Og i det øyeblikket jeg møtte dem gikk det opp for meg, uten at et ord ble
sagt: ”Denne mannen har vært sammen med Jesus. Denne kvinnen er tilfreds i Kristus.” Når
jeg hilser på dem sier jeg alltid den ene tingen jeg vil at andre skal si om meg: ”Bror, søster,
jeg ser Jesus i deg.” Jeg mener det ikke som smiger, det er den Hellige Ånds vitnesbyrd.
Vi vet at Kristuslikhet betyr å elske andre slik han elsker oss. Men det betyr også å elske våre
fiender – de som hater oss, som foraktelig bruker oss, de som ikke er i stand til å elske oss. Og
vi skal gjøre dette uten å forvente noe til gjengjeld. Det er selvfølgelig umulig etter
menneskelige mål å elske slik som dette. Det finnes ingen ”gjør-det-selv” bøker, ingen liste
med prinsipper eller noe mål av menneskelig intelligens som kan vise oss hvordan vi skal
elske våre fiender slik Kristus elsker oss. Allikevel er vi befalt å gjøre det. Og vi skal gjøre det
med en stadig økende målbevissthet. Ifølge Jesus er dette de fruktene vi skal bære.
Så hvordan skal vi gjøre det? Hvordan skal jeg elske muslimen som spyttet meg i ansiktet et
kvartal unna kirken vår? Hvordan elsker jeg menneskene som redigerer internettsidene der de
kaller meg en falsk profet? Hvordan elsker jeg de homofile som går i tog gjennom gatene og
bærer skilt hvor det står: ”Jesus var Homo”? Hvordan skal jeg virkelig elske dem i Kristus?
Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal elske andre kristne i egen kraft.
Veldig enkelt, det må være den Hellige Ånds verk. Slik Jesus ba til Faderen: ” … for at den
kjærlighet som du elsket meg med, skal være i dem, og jeg i dem.” (Joh. 17:26). Kristus ba
Faderen om å legge sin kjærlighet inn i oss. Og han lover at den Hellige Ånd vil vise oss
hvordan vi skal leve ut denne kjærligheten:
”Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal
ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han
forkynne dere. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne (eng. overs.:
vise) det for dere.” (Joh. 16:13-15).
Hører du hva Jesus sier her? Den Hellige Ånd vil trofast samle opp alle måter Jesus har elsket
andre på og ”vise det for dere.” Ånden fryder seg over å vise oss mer av Jesus. Det er grunnen
til at han bor i vårt legemlige tempel: for å lære oss om Kristus. ”Dere kjenner ham, for han
blir hos dere og skal være i dere … han skal lære dere alle ting …” (Joh. 14:17,26).
7
_________________________________
3. Og til sist, en kirkesplittelse som
ikke er av Kristus
har frarøvet kirken dens kraft
og innflytelse i alle nasjoner.
_________________________________
I apostolisk tid var kirken så full av Kristi autoritet at den fikk konger og herskere til å
skjelve. Paulus og hans unge pastorer og evangelister forkynte uten frykt. De fylte hele byer
og nasjoner med budskapet om Jesus. Her var en kirke som var kjent for sin Kristuslikhet,
dens kraft til å påvirke både himmelen og jorden.
Men i dag er mye av kirken blitt en svak, ynkelig institusjon som har veldig lite av Kristi
autoritet. Den blir spottet og latterliggjort over hele verden. Når jeg reiser fra nasjon til nasjon
kan jeg se grunnen til det. Jeg finner ofte kirken i en trist forfatning, preget av en trangsynt
kirkesamfunnsånd. Alle grupperinger hevder å være av Kristus og at de forkynner et bibelsk
evangelium. Men i noen tilfeller kan ikke disse gruppene så mye som sitte ned ved samme
bord.
Men gledelig nok så er det kristne ledere i mange land som krysser grenser mellom
kirkesamfunnene for å hjelpe oss å arrangere våre konferanser. Men fremdeles eksisterer ofte
en stor kløft mellom ulike kulturer og folkeslag. Noen grupper blir sett ned på og blir ikke en
gang invitert til møtene. Det dukker også opp nye religiøse bevegelser over alt, hvor det
forekommer sanne vekkelser. Men noen av disse har også blitt eksklusive og hevder at de
alene har sannheten.
Og til sist så finnes det en annen splittelse i kirken som er helt og fullt uforenlig med Kristus.
Det er avgrunnen mellom de store og de små: de som gjøre store ting i Herrens navn kontra de
som er kalt til å gjøre mindre verk.
Gud refser den slags splittelser: ”For hvem har foraktet den lille begynnelses dag?” (Sak.
4:10). Dette var ordet til israelittene som foraktet grunnsteinen til tempelet som Serubabel
hadde lagt ned. De så ned på det nye verket fordi det ikke var så praktfullt som Salomos
tempel.
På samme måte er det i dag, der mange pastorkonferanser legger hovedveken på å bygge
Mega-kirker. Pastorer fra mindre kirker blir fortalt med rene ord: ”Meld deg på seminaret til
denne Mega-kirke pastoren og du vil finne nøkkelen til suksess. Du vil til slutt få en kirke
som er like stor som hans.” Men dette forårsaker bare at pastorene blir mer oppgitte. De vil til
slutt bli overbevist om at: ”Jeg gjør ikke noe av betydning for Gud. Han bruker meg ganske
enkelt ikke.”
Jeg ville ærlig talt gjerne bli med på en pastorkonferanse hvor alle talerne var pastorer fra små
eller mellomstore kirker. Jeg har intet ønske om å høre om hvordan jeg skal bygge en stor
menighet eller hvordan jeg skal få et stort kirkebudsjett. I ville heller høre på tjue-tretti
pastorer fra små menigheter fortelle oss hva Gud sier til dem om den åpenbaringen de får av
Kristus.
8
Du tenker kanskje nå: ”Jeg er et av disse små menneskene. De ting jeg gjør i Guds rike er så
små. Jeg er ikke med på noe som er viktig for Herren.” Det er ikke tilfelle. La meg fortelle
deg hvordan jeg tror Gud ser på hele denne saken.
De mest brukbare menneskene i Jesu Kristi kirke er de som har øyne å se med og ører til å
høre med. Ja, noen mennesker gjør store ting som blir sett og hørt av mange. Men noen av
disse menighetslederne har ikke øyne til å se menneskers smerte med. De er prosjektorienterte
i stedet for behovsorienterte.
Det enkle faktum er at den Kristus som lever i meg ikke er blind eller døv. Og hans Ord sier:
”Men den som har jordisk gods og ser sin bror lide nød og likevel lukker sitt hjerte for ham,
hvordan kan kjærligheten til Gud bli værende i ham?” (1. Joh. 3:17). Jesus ser alle behov og
smerte rundt meg. Han hører stønnene og ropene fra de nødlidende og bundne. Og dersom jeg
skal bli mer lik ham, så trenger jeg hans øyne for å se de samme tingene.
Dette er Kristi kjærlighet: å høre de sørgmodige rop fra de farløse, barna i slummen … det
ensomme, dempede ropet fra den homoseksuelle som er kvalm av sin synd og som drukner
sine lidelser i alkohol … de forpinte skrikene fra de sultne, de fattige, de fengslede. Å være lik
Kristus er å ha slike ”øyne å se med og ører å høre med.”
Å Herre, gi meg et lyttende øre. Hjelp meg å slutte med å fortelle mennesker hvor mye jeg
vet. Hjelp meg i stedet å høre hva du sier til dem som ikke har noen til å tale deres sak. Hjelp
meg å være en disippel som sitter ved føttene til ukjente pastorer og tjenere i Kristi legeme
som virkelig bære mye frukt. La meg høre hva du sier gjennom dem. Og la meg elske andre
ikke bare i ord, men i gjerning og sannhet. |
