Samson på godt og ondt
Vi møter dommeren Samson gjennom hele fire kapitler i dommernes bok. Kapitel 13-16. Fra jeg var ung, har jeg hørt at Samson er et bilde på endetidens menighet. Det vil jeg ikke håpe er korrekt. Samson, var et utvalgt redskap i fra før han var født. Ikke bare utvalgt, men han skulle være en nasareer i fra sin fødsel til sin dødsdag. Gjennom sin høye og klare utvelgelse, skulle Gud gå med ham på en spesiell måte, noe han også gjorde.
Vi møter i Dommerne 13. 24-25:” Og kvinnen fødte en sønn og gav ham navnet Samson; og gutten vokste opp, og Herren velsignet ham. Og Herrens Ånd begynte å drive ham, mens han var i dans leir mellom Sora og Estaol”.
Samson var et utvalg redskap for en spesiell tjeneste og hensikt. Slik vil det også være for oss. I hans utvelgelse, så fikk han et spesielt oppdrag:” Og han skal begynne å frelse Israel fra filisterenes hånd” (13.5).
Jeg kjenner for min del, at det er spesielle ting som ligger i mitt kall og min tjeneste.
Når jeg forkynner, så kommer jeg ofte over i det profetiske, om jeg ikke er noen Profet. Å kunne forkynne ting inn i mennesker og menigheter sitt liv. Det blir som det står i skriften; til formaning, oppbyggelse og trøst. Gang på gang, så har jeg sakt på forhånd hva som kommer til å skje. Ikke på oppfordring, men etter hvert som jeg har “sett” ting. Man trenger ikke alltid si:” Så sier Herren”. Men tale ut det som bor i hjerte. Ikke skrike eller nesten være forstyrret, men “vanlig”. Men man skal ikke stenge seg heller for mennesker som nesten tar av, Gud virker på mennesker på forsjellige måter. Men alltid i samsvar med Guds ord. Videre, så star det i 1.Kor.14.29:” La to eller tre profeter tale, og de andre prøve det”. Alt det en som taler i menigheten, det kan og skal prøves. Selv når en sier:” Så sier Herren”.
Samson levde nær Herren. Derfor vant han disse herlige seirene. Det var Guds ånd, som var over ham og som virket gjennom ham. Gud hadde en fri og åpen adgang i Samsons liv, fordi nasareerløftet, var en realitet i hans tilværelse. Han levde etter som han prekte.
Vi møter i det 14 kapitlet en av hans herlige seirer. 14.5-9:” Så gikk Samson og hans far og mor ned til Timnata, og da de kom ned til Timnata, da fòr en ung løve brølende i mot ham. Da kom Herrens Ånd over ham, og han slet den i stykker som det skulle være et kje, enda han ikke hadde noget i hånden; men han fortalte ikke sin far eller sin mor hva han hadde gjort. Så gikk han ned og talte med kvinnen, og Samson syntes godt om henne. Nogen tid etter drog han ned igjen for å gifte seg med henne, så tok han av veien og ville se etter løvens åtsel; da var der en bisverm i løvens kropp, og honning. Han tok honningen ut og holdt den i sine hender og åt mens han gikk, og da han kom til sin far og mor, gav han dem med seg, og de åt; men han fortalte dem ikke at det var av løvens kropp han hadde tatt honningen”.
I Hebr. 11 møter vi Samson som en av trosheltene, og det er ikke uten grunn. Gud virket gjennom den hengivne og innvidde Herrens tjener. Det var et gjensvar fra Gud. 2.Krøn.16.9:” For Herrens øyne farer over all jorden for at han med sin kraft kan støtte dem hvis hjerte er helt med ham”.
Vi møter her i dette skriftstedet, det samme som i nasareerløftete. Når du går Guds vei, ikke bare litt, men helt. Så skal han på en spesiell og konkret måte åpenbare seg for deg. Ja, kraftig støtter han den mann/kvinne som overlater seg helt til ham. Samson var ydmyk. Da han slo den løven i hjel, og fikk honning ut av dens kropp, hadde Samson evnen til å ikke være opptatt med seieren. Men han var opptatt at dette skulle virke til velsignelse for andre. Her var det hans far og mor. Det ligger seirer og venter på oss. Men skal det bli noe vedvarende, så må vi være ydmyke og stadig vekk søke inn i fellesskapet med Herren og de troende.
Samson begynte å søke felleskap med andre enn Guds folk. Det er ikke lett å være en kristen uten felleskap med andre. Jeg tror en av grunnen for at Samson søkte felleskap med andre, var det at han ikke var “fornøyd” med de resultatene som han hadde oppnådd. Selv om han hadde opplevd store ting, så var resultatene av det ikke tilfredsstillende for ham. Vi leser i Kap 15.10:” Og Judas menn sa: Hvorfor har i draget opp mot oss? De svarte : Vi har draget opp for å binde Samson og gjøre mot ham som han har gjort mot oss”. og videre i v 13:” Da sa de til ham: Nei, vi vil bare binde deg og gi deg i deres hånd, men drepe deg vil vi ikke. Så bandt de ham med to nye rep og førte ham opp av fjellkløften”.
Tenk, etter alle seirene som Samson hadde vunnet for Israels barn, så hadde det motsatt effekt. De ble egentlig mer vantro og frekkere overfor Herrens tjener, Samson. Det er ikke alltid det at når vi går Guds vei, at vi ser de største resultatene, selv når Gud er med oss. Omstendigheten kan skifte, menneskene likeså. Men det er når vi er tro i tjenesten, uavbrutt, at seirene alltid vinnes til slutt. For begynt er ikke fullført. Samson ble villedet av Israels barns manglende anerkjennelse av den tjenesten han hadde.
Men det var noe som var enda farligere for Samson. Vi lesere i 16.19:” Og hun sa (Dalila): Filisterne er over deg, Samson! Da våknet han opp av sin søvn og sa: Jeg skal nok gjøre meg fri denne gang som før og slite meg løs. Men han viste ikke at Herren var veket i fra ham”. Det hadde blitt en selvfølge for Samson å oppleve at Gud var med ham. Det er ingen selvfølge at Gud salver våre liv, det er nåde. Glem aldri det.
Er Samson et bilde på endetidens menighet? Han ba en bønn i 16.28-30:” Da ropte Samson til Herren og sa: Herre, Herre! Kom Meg i hu og styrk meg bare den ene gang, min Gud, så jeg kan hevne meg på filisterne for ett av mine to øyne! Så grep Samson om de to mellomste stolper, som huset hvilte på, og trykte seg inn til dem; den ene grep han om sin høyre, og den andre med sin venstre hånd. Og Samson sa: La meg dø sammen med filisterne! Så bøyde han seg fremover av all sin makt; da falt huset sammen over høvdingene og over alt folket som var der inne, og de som han drepte i sin død, var flere enn de han hadde drept i sitt liv”.
Bitterheten hadde grepet Samsons hjerte. Han så ikke sin egen synd, men opplevde smerten ved å ha blitt “avsatt” fra sin opphøyde tjeneste. Det er konsekvensene med å kjenne Herren, men å gå bort i fra det. Hva hjelper det å ha en stor tilhenger-skare, når Ordet ikke blir tålt slik det står. Det er Guds ord som er det avgjørende, og at vi innretter våre liv og forkynnelse deretter. Salme 119.105:” Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti”.
Er Samson et bilde på endetidens menighet, så er det ikke et positivt forbilde. Han ønsket å oppleve seier fordi han skulle få hevn over filisterne, ikke fordi han gjorde det på Herrens bud og befalinger. For meg, så må heller Stefanus være et bilde på endetidens menighet. Hør bare, Ap.gj. 7.55-60:” Men han var full av den Hellige Ånd og skuet ufravendt op mot himmelen, og han så Guds herlighet, og Jesus stå ved Guds høyre hånd, og han sa: Nu ser jeg himlene åpne, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd! Da skrek de med høy røst og holdt seg for sine ører, og stormet alle som en inn på ham og drev ham ut av byen og steinet ham; og vitnene la sine klær av seg ved en ung mann føtter som hette Saulus. Og de steinet Stefanus, mens han bad og sa: Herre Jesus, ta i mot min ånd! Og han falt på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og som han hadde sagt dette, sov han inn”. Hvilken motsatts til Samson. Her var det en som sto løpet ut og velsignet sine motstandere. Han var full av den Hellige Ånd og fikk se den treenige Gud som Jesaja. Legg merke til at Saulus, som senere ble Paulus, fulgte med på denne begivenheten. Hvis du ser det profetiske her, så tror jeg at Paulus er en representant for det jødiske folk. Ikke at jødene vil steine oss kristne i dag, men når vi som er troende, blir helt fylt av ham som fyller alt i alle. Da er det ikke “plass” for oss her nede lengre.
Den kommende tid taler om en ting, det er avslutnigstid for oss som hedningekristne, og det er jødene som er det kommende Gudsrikefolk. La oss ta lærdom av Samson. Vi leser i Fil.1.6:” Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag”. Den oppgaven og tjeneste vi har begynt på, må vi fullføre.
Synden, verden og vårt eget kjød, vil bedra oss. La Guds ord og den Hellige Ånd få lede og fylle oss. Håper og tror at ikke Samson vil være et bilde på endetidens-menigheten, men Stefanus. Han fullførte sin oppgave og tjeneste. Det kan vi også, hvis vi evner å holde oss nær til Jesus hver tid og stund. For da holder han seg nær oss og vi får oppleve at det er nåde over nåde hele veien, til vi også kan skue menneskesønnen som står ved Guds høyre hånd.
Amen. |
