Den nikenske trosbekjennelse
Jan Kåre Christensen, Smyrna Oslo
I begynnelsen av det fjerde århundre hevdet noen av kirkens menn, deriblant den unge erkediakonen Athanasios, at Jesus og Gud var en og samme person. Det var imidlertid noen menn, for eksempel presbyteren Areios, som i overensstemmelse med Bibelen hevdet at Jesus var skapt av Gud og var underordnet sin Far. I år 325 e. Kr. innkalte den romerske keiser Konstantin til et kirkemøte i Nikea i Lilleasia for å finne en løsning på disse stridsspørsmålene. På dette møtet tok den hedenske keiseren parti for Athanasios. Av den grunn ble de synspunkter som Areios ga uttrykk for, erklært å være kjetterske, selv om de helt og holdent var basert på Bibelen.
Følgen av dette ble derfor at en ’eksperimenterte med ord og finpusset uttrykkene’ for å få til en trosbekjennelse som kunne brukes som et våpen mot dem som hevdet at Kristus hadde en begynnelse og ikke var av samme vesen som Faderen. I sin opprinnelige form var den nikenske trosbekjennelse tydeligvis rettet mot Areios’ standpunkt. Trosbekjennelsen sluttet med følgende ord, som imidlertid senere ble utelatt:
«Men de som sier at det var en tid da han ikke var til, eller at han ikke var til før han ble født, eller at han er blitt til av intet, eller som hevder at Guds Sønn er av et annet vesen eller en annen natur eller er skapt eller underlagt forandringer eller omskiftelser, disse personer bannlyses av den katolske og apostoliske kirke.» — M’Clintock & Strong’s Cyclopædia bind 2, sidene 559—563.
Det er også verdt å legge merke til at den trosbekjennelse som ble utformet i Nikea, i sin opprinnelige form ikke beskrev den Hellige Ånd som en person. Det gjør imidlertid senere tilføyelser, tilføyelser som en mener ble gjort på kirkemøtet i Konstantinopel i 381 e. Kr. Den trosbekjennelse som ble utformet i Nikea i 325 e. Kr., er med sine senere forandringer blitt kjent som den nikenske trosbekjennelse. Den lyder slik:
«Jeg tror på en Gud, den allmektige Fader, skaperen av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn og født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen; ved hvem alt er skapt; som for oss mennesker og til vår frelse steg ned fra himmelen, og ved Den Hellige Ånd blev kjød av jomfru Maria, og blev menneske; som også blev korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og blev begravet; og stod opp på den tredje dag etter skriftene, og får opp til himmelen; sitter ved Faderens høire hånd, og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og ha riket uten ende. Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og gjør levende, som går ut fra Faderen og Sønnen, som tilbedes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som har talt gjennem profetene. Og en hellig, almindelig og apostolisk kirke. Jeg bekjenner en dåp til syndenes forlatelse, og venter på de dødes opstandelse og et liv i den kommende verden. Amen.»
Når en omhyggelig leser den nikenske trosbekjennelse, vil en legge merke til at treenighetslæren ennå ikke er blitt fullstendig utformet. Det hevdes at Faderen og Sønnen er av samme vesen, og det sies at den Hellige Ånd er «Herre og gjør levende», men det sies ikke at disse tre er «én Gud». ’Eksperimenteringen med ord og finpussingen av uttrykkene’ var ennå ikke slutt.
Den athanasianske trosbekjennelse
Det var i den athanasianske trosbekjennelse at treenighetslæren ble endelig utformet. Som allerede nevnt, var det den unge erkediakonen Athanasios som så sterkt støttet opp om de synspunkter som ble framsatt i den nikenske trosbekjennelse. Utformet han også den trosbekjennelsen som bærer hans navn?
Det var det som ble trodd i mange hundre år, men det er nå blitt tydelig bevist at han ikke skrev den. I boken The Faith of Christendom sies det på side 61: «I det 17. århundre viste den lærde hollenderen G. J. Voss at den athanasianske trosbekjennelse ikke kunne tilskrives Athanasios. På grunnlag av indre beviser er det blitt hevdet at dokumentet sannsynligvis skriver seg fra tiden mellom 381 og 428 e. Kr.»
Det finnes imidlertid ikke noen sikre beviser for at trosbekjennelsen ble til på et så tidlig tidspunkt. Det finnes faktisk ikke noen henvisninger til den i dens endelige form før flere hundre år senere! John J. Moment sier således rett ut i sin bok om trosbekjennelsene: «Athanasios hadde vært død i 500 år da den ble til.» (We Believe, side 118) Legg merke til hvordan den athanasianske trosbekjennelse definerer treenighetslæren:
« . . . vi ærer en Gud i Trefoldigheten og trefoldigheten i enheten. Idet vi hverken blander personene sammen eller deler vesenet. Ti én er Faderens person, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds. Men Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er en og den samme, med samme herlighet og like evig majestet. Således som Faderen er, således er Sønnen, således Den Hellige Ånd. Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt Den Hellige Ånd. Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig Den Hellige Ånd. Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig Den Hellige Ånd. Og dog er der ikke tre evige, men en evig. Likesom der ikke er tre uskapte, heller ikke tre umålelige, men en uskapt og en umålelig.
På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den Hellige Ånd allmektig. Og dog er der ikke tre allmektige, men en allmektig. Således er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud. Og dog er der ikke tre guder, men der er en Gud. Således er Faderen Herre, Sønnen Herre, Den Hellige Ånd Herre. Og dog er der ikke tre herrer, men der er en Herre. Ti likesom den kristelige sannhet driver oss til å bekjenne enhver person for sig som Gud og Herre, således forbyr den felles kristne tro oss å nevne tre guder eller tre herrer.
Faderen er ikke virket, heller ikke skapt, heller ikke født av noen. Sønnen er av Faderen alene, ikke virket, heller ikke skapt, men født. Den Hellige Ånd er av Faderen og Sønnen, ikke virket, heller ikke skapt, heller ikke født, men går ut fra dem. Altså er der en Fader, ikke tre fedre; en Sønn, ikke tre sønner; en Hellig Ånd, ikke tre hellige ånder. Og i denne Trefoldighet er intet før eller senere, intet større eller mindre. Men alle tre personer er sammen med hinannen like evige og like store, Så at i alt, slik som allerede ovenfor er sagt, både Trefoldigheten skal æres i enheten, og enheten i Trefoldigheten. Den som altså vil bli salig, må tenke således om Treenigheten. . . .
Det gikk således mange hundre år etter Jesu Kristi død før treenighetslæren ble endelig utformet. Som teologen N. Leroy Norquist uttrykte det, ble den utformet av menn som «eksperimenterte . . . med ord, finpusset uttrykkene, inntil de hadde definert forholdet mellom de tre personer i treenigheten på en slik måte at de til slutt kunne si: ’Hvis du ikke tror på dette, er du ingen virkelig troende.’»
På denne måten ble altså det gudsbegrep som de fleste kirkesamfunn i vår tid har, utformet.
Antatt av de fleste
Det er sant at det har vært en tendens til ikke engang å forsøke å lære kirkegjengerne dette uklare gudsbegrepet. Men det betyr ikke at kirkesamfunnene har forkastet trosbekjennelsene. Så godt som alle kirkesamfunn holder tvert imot fremdeles fast ved sitt forvirrende gudsbegrep.
At for eksempel den romersk-katolske kirke gjør det, framgår tydelig av det som sies i The Catholic Encyclopedia under oppslagsordet «Treenigheten». Etter at en del av den athanasianske trosbekjennelse er blitt sitert, sies det: «Dette er kirkens lære.»
Den anglikanske kirke godtar også den apostoliske, den nikenske og den athanasianske trosbekjennelse. Det samme gjelder den protestantiske episkopale kirke, som forklarer at den «på ingen måte vil fjerne seg fra [den anglikanske kirke] . . . i et hvilket som helst viktig lærespørsmål».
De lutherske kirkesamfunn godtar også disse trosbekjennelsene. Den lutherske kirke i De forente stater sier i sin forfatning, i artikkel 2, avsnitt 4: «Denne kirke godtar den apostoliske, den nikenske og den athanasianske trosbekjennelse som et sant uttrykk for hva kirken tror.» I forfatningen til en annen amerikansk kirke, United Church of Christ, sies det likeledes: «Den [kirken] godtar fullt ut det som den historiske kirke har uttrykt i de gamle trosbekjennelse . . ..»
Presbyterianerne godtar den nikenske trosbekjennelse, og det samme gjør de fleste større metodistkirker. Disse religionssamfunnene godtar offisielt treenighetslæren. Selv om baptistkirkene vanligvis ikke gir sin tilslutning til trosbekjennelser, uttalte visegeneralsekretæren ved en baptistkonferanse i USA følgende om den athanasianske trosbekjennelse: «Jeg er overbevist om at de fleste amerikanske baptister i det vesentlige er enige i det som sies i den.»
Det er sant at det er visse kirkesamfunn i kristenheten som ikke offisielt har antatt noen trosbekjennelser, men likevel holder de fleste av dem fast ved det treenighetsdogme som trosbekjennelsene har utformet. John J. Moment sier således angående den athanasianske trosbekjennelse i sin bok We Believe: «Dens stereotype definisjoner har mer eller mindre bevisst fortsatt å bli godtatt av protestantene som norm for hva som er den rette tro.»
En ubibelsk oppfatning
Denne forestillingen om ’tre personer i én Gud’ er imidlertid helt og holdent i strid med Guds Ord. Bibelen sier at Gud er «den evige konge», og at han er uten begynnelse og ende. (1 Tim. 1: 17; Sl. 90: 2) Men Bibelen sier at Jesus i motsetning til sin evige Far er «Guds skapnings begynnelse». (Åpb. 3: 14, LB) Et ytterligere bevis for at Jesus og Gud ikke er en og samme person eller er likestilt, har vi i at da Jesus ble oppreist fra de døde, ble han av Gud «høyt opphøyd». (Fil. 2: 9) Hvis Jesus hadde vært likestilt med Gud før han ble opphøyd, kunne han ikke ha blitt opphøyd, for det ville ha betydd at han ble høyere enn Gud. Hvor tydelig er det ikke at treenighetslæren ikke ble forkynt av de kristne i det første århundre!
Bibelens lære er klar.
Jesus Kristus er «Guds Sønn», ikke den allmektige Gud selv. (Luk. 1: 35) Og den hellige ånd er ikke en person, men Guds virksomme kraft, som en person kan bli fylt med. (Ap. gj. 2: 4) Det er tydelig at kirkesamfunnene ikke har lært folk disse bibelske sannheter. |
