Den gale treenighet!
Jan Kåre Christensen Smyrna Oslo
The New Encyclopædia Britannica sier: «Verken ordet treenighet eller den klart formulerte lære som sådan forekommer i Det nye testamente, og Jesus og hans etterfølgere tenkte heller ikke på å si imot det Shema-verset i Det gamle testamente som lyder: ’Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.’ (5. Mosebok 6: 4) . . . Denne læren utviklet seg gradvis i løpet av flere århundrer og gjennom mange kontroverser. . . . Mot slutten av det fjerde århundre . . . fikk treenighetslæren i alt vesentlig den form den har hatt siden.» — (1976) Micropædia, bd. X, s. 126.
I New Catholic Encyclopedia står det: «Formuleringen ’én Gud i tre personer’ ble ikke fullstendig utformet og absolutt ikke helt innlemmet i de kristnes liv og trosbekjennelse før ved slutten av det fjerde århundre. Men det er nettopp denne formuleringen som i første rekke kan gjøre krav på betegnelsen treenighetsdogmet. Blant de apostoliske fedre hadde det ikke vært noe som overhodet nærmet seg en slik tankegang eller et slikt perspektiv.» — (1967) bd. XIV, s. 299.
I The Encyclopedia Americana leser vi: «Kristendommen utsprang fra jødedommen, og jødedommen var strengt unitarisk [jødene trodde at Gud er én person]. Veien fra Jerusalem til Nikaia var neppe en strak vei. Det fjerde århundres treenighetslære var ingen nøyaktig gjenspeiling av den første kristne lære om Guds natur; den var tvert imot et avvik fra denne læren.» — (1956) bd. XXVII, s. 294L.
Nouveau Dictionnaire Universel forteller: «Den platonske treenighet, som bare var en omordning av eldre treenigheter som skrev seg fra tidligere folkeslag, ser ut til å være den rasjonelle, filosofiske attributt-treenighet som var opphavet til de tre hypostaser eller guddommelige personer som de kristne kirkesamfunn lærer om. . . . Denne greske filosofens forestilling [Platons forestilling, det fjerde århundre fvt.] om den guddommelige treenighet . . . kan man finne igjen i alle de gamle [hedenske] religionene.» — (Paris 1865—1870) redigert av M. Lachâtre, bd. 2, s. 1467.
Jesuitten John L. McKenzie sier i sitt verk Dictionary of the Bible: «Treenigheten av personer innen enheten med hensyn til natur defineres med begrepene ’person’ og ’natur’, som er greske filosofiske begreper. Disse begrepene forekommer faktisk ikke i Bibelen. Definisjonene av treenighetslæren oppstod som følge av lange kontroverser hvor disse begrepene og andre, for eksempel ’vesen’ og ’substans’, ble brukt feilaktig om Gud av noen teologer.» — (New York 1965) s. 899.
Prof. dr. theol. Johan B. Hygen sa i en artikkel i Norsk Teologisk Tidsskrift om treenighetslæren: «At denne læren ikke finnes i Bibelen, er i dag erkjent av de fleste teologer. . . . I den gamle kirke ble den først utformet etterhånden.» — (Oslo) første hefte 1967, s. 1.
«Og det lød en røst fra himmelen: ’Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.’» — Matteus 3: 17.
Jesus Kristus ble døpt i en alder av 30 år ved å bli neddykket i vann. Da han kom opp av vannet, lød det en røst fra himmelen som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.» (Matteus 3: 17) Denne røsten var Guds røst. Ved en annen anledning sa Jesus i bønn til Gud: «Far, la ditt navn bli forherliget!» Og da Jesus hadde sagt det, lød Guds «røst fra himmelen: ’Jeg har forherliget det, og skal igjen forherlige det’». — Johannes 12: 28.
Ut fra disse beretningene kan selv et barn forstå at forholdet mellom den allmektige Gud og Jesus Kristus er et forhold mellom en far og hans elskede sønn, to forskjellige personer. Men denne enkle bibelske sannhet blir benektet av kristenhetens religionssamfunn. De hevder at Jesus Kristus er Gud den allmektige selv, den andre personen i en treenighet, mens den tredje personen er den hellige ånd.
Denne læren har forårsaket stor forvirring blant dem som tilhører kristenhetens religioner, og det er én av grunnene til at treenighetslæren blir kalt et mysterium. Den forårsaker også forvirring blant presteskapet, for New Catholic Encyclopedia sier: «Det er få av de lærerne som underviser i treenighetslæren ved romersk-katolske seminarer, som ikke en eller annen gang er blitt stilt overfor spørsmålet:
’Men hvordan forkynner man treenighetslæren?’ Og hvis dette spørsmålet er karakteristisk for forvirringen blant studentene, er det kanskje ikke mindre karakteristisk for en lignende forvirring blant deres lærere.»
Denne forvirrende læren står helt sentralt i katolske og protestantiske kirkesamfunn. The Catholic Encyclopedia sier: «Treenigheten er det begrep som betegner den kristne religions sentrale lære . . . Med Den athanasianske trosbekjennelses ord: ’Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.’»
Ikke ’Gud Sønn’, men «Guds Sønn»
Jesus påstod aldri at han var den allmektige Gud. Det vil en se hvis en leser Bibelen objektivt uten forutfattede meninger om treenigheten. Jesus sa for eksempel i Johannes 3: 16: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»
Allerede to vers senere sa Jesus igjen at han var ’Guds enbårne Sønn’. (Johannes 3: 18) Da jødene anklaget Jesus for gudsbespottelse, sa han: «Hvorfor sier dere da til ham som Gud har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud, fordi jeg sa: Jeg er Guds Sønn?» (Johannes 10: 36) Jesus sa ikke at han var ’Gud Sønn’, men at han var «Guds Sønn».
Da Jesus døde, visste selv de romerske soldatene som stod omkring ham, at han ikke var Gud: «Da offiseren og de andre som holdt vakt over Jesus, opplevde jordskjelvet og det som hendte, ble de grepet av redsel og utbrøt: ’Sannelig, han var Guds Sønn!’» (Matteus 27: 54) De sa ikke: ’Han var Gud’, eller ’Han var Gud Sønn’, for Jesus og hans disipler lærte at Jesus var Guds Sønn, ikke den allmektige Gud i menneskelig skikkelse.
Som bibelskribenten Matteus skrev, bekreftet Gud selv at Jesus var hans elskede Sønn, da Jesus ble døpt. (Matteus 3: 17) Andre bibelskribenter konstaterte det samme. Markus skrev: «Det lød en røst fra himmelen: ’Du er min Sønn, den elskede. I deg har jeg behag.’» (Markus 1: 11) Lukas sa: «Det lød en røst fra himmelen: ’Du er min Sønn, den elskede. I deg har jeg behag.’» (Lukas 3: 22) Og døperen Johannes, som døpte Jesus, erklærte: «Dette er mitt vitnesbyrd: Han [Jesus] er Guds Sønn.» (Johannes 1: 34)
Vi ser altså at Gud selv, alle de fire evangelieskribentene og døperen Johannes tydelig sa at Jesus er Guds Sønn. Og en tid senere, ved Jesu forklarelse, skjedde det noe lignende: «Det lød en røst [Guds] fra skyen: ’Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» — Lukas 9: 35.
Sa Gud i disse beretningene at han var sin egen sønn, at han sendte seg selv, og at han godkjente seg selv? Nei, Gud Faderen, Skaperen, sa at han hadde sendt sin Sønn, Jesus, et atskilt enkeltvesen, for at han skulle gjøre Hans gjerning. I de greske skrifter blir derfor betegnelsen «Guds Sønn» hele tiden brukt om Jesus. Men ikke et eneste sted ser vi betegnelsen ’Gud Sønn’, for Jesus var ikke den allmektige Gud. Han var Guds Sønn. De er to forskjellige personer, og intet teologisk mysterium kan endre denne sannhet.
Faderen er større enn Sønnen
Jesus visste at han ikke var jevnbyrdig med sin Far, men at han i enhver henseende var underordnet under ham. Han visste at han var en elsket Sønn som hadde dyp kjærlighet til sin Far. Det er grunnen til at Jesus gang på gang kom med slike uttalelser som disse: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.» (Johannes 5: 19) «Jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt meg.» (Johannes 6: 38) «Min lære er ikke min egen, den er fra ham som har sendt meg.» (Johannes 7: 16) «Jeg kjenner ham [Gud], for jeg kommer fra ham, og han har sendt meg.» (Johannes 7: 29)
Den som sender, er større enn den som blir sendt. Den som blir sendt, er en underordnet, en tjener. Det er Gud som sender, og det er Jesus som blir sendt. De er ikke samme person. Som Jesus uttrykte det: «Tjeneren er ikke større enn sin herre, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham.» — Johannes 13: 16.
Dette fremgår også tydelig av en lignelse Jesus fortalte. Han sammenlignet sin Far, Gud, med en som eide en vingård og forpaktet den bort til noen vindyrkere — som åpenbart var et bilde på det jødiske presteskap — mens han var utenlands. Med tiden sendte eieren en tjener for å hente noe av avlingen, men forpakterne slo tjeneren og lot ham gå tomhendt bort. Eieren sendte så en annen tjener, og det samme skjedde med ham. Han sendte en tredje tjener, som fikk samme behandling.
Da sa eieren [Gud]: «Jeg vil sende min egen kjære sønn [Jesus]. Ham vil de sikkert ha respekt for.» Men de moralsk fordervede vindyrkerne sa: «Der har vi arvingen! La oss slå ham i hjel, så blir arven vår. Dermed kastet de ham ut av vingården og slo ham i hjel.» (Lukas 20: 9—16) Også dette viser klart og tydelig at Jesus står under Faderen, at han ble sendt av Faderen for å gjøre Faderens vilje.
Jesus selv sa: «Faderen . . . er større enn jeg.» (Johannes 14: 28) Vi bør tro Jesus, for han visste selvfølgelig hvordan hans forhold til hans Far var. Apostelen Paulus visste også at Gud er større enn Jesus, og han sa: «Sønnen [Jesus] selv [skal] underordne seg under Gud.» (1. Korinter 15: 28) Det fremgår også av Paulus’ uttalelse i 1. Korinter 11: 3: «Kristi hode er Gud.» Jesus erkjente at han hadde en Gud som var større enn han var, da han sa til disiplene: «Jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» — Johannes 20: 17.
Jesus nevnte Guds overlegenhet da moren til to av disiplene bad om at sønnene hennes måtte få sitte ved Jesu side i hans rike, den ene på høyre og den andre på venstre side. Han svarte: «Hvem som skal sitte ved min høyre eller venstre side, er det ikke min sak å avgjøre.» (Matteus 20: 23)
Hvis Jesus hadde vært den allmektige Gud, ville det ha vært hans sak å avgjøre det. Men det var det ikke. Det var hans Far som bestemte det. Og da Jesus kom med sin profeti om enden for denne tingenes ordning, sa han: «Den dag eller time kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen.» (Markus 13: 32) Hvis Jesus hadde vært den allmektige Gud, ville han ha kjent dagen og timen. Men han gjorde ikke det, for han var ikke den allvitende Gud. Han var Guds Sønn og visste ikke alt som hans Far visste.
Like før Jesus døde, viste han at han var underordnet under sin Far, da han bad: «Far, om du vil, så ta dette beger fra meg! Men la din vilje skje, ikke min.» (Lukas 22: 42) Hvem var det Jesus bad til? Til seg selv? Nei, han bad til sin Far i himmelen. Det ser vi tydelig, siden han sa: «La din vilje skje, ikke min.» Og da Jesus var i ferd med å dø, ropte han: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Markus 15: 34) Hvem var det Jesus ropte til? Til seg selv? Nei, han ropte til sin Far, som var i himmelen.
Etter at Jesus var død, lå han i graven i omkring tre dager. Hvem var det som oppreiste ham? Ettersom han var død, kunne han ikke oppreise seg selv. Og hvis han ikke var ordentlig død, kunne han ikke ha betalt løsepengen for Adams synd. Men han døde, og i om lag tre dager eksisterte han ikke. Apostelen Peter forteller hvem som oppreiste Jesus: «Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens veer.» (Apostlenes gjerninger 2: 24) Den overordnede, den allmektige Gud, reiste den underordnede, sin elskede Sønn, Jesus, opp fra de døde. Tenk over dette eksemplet: Da Jesus oppreiste Lasarus fra de døde, hvem var det da som var størst? Jesus var størst, siden han kunne reise Lasarus opp fra de døde. (Johannes 11: 41—44) Det forholdt seg på samme måte da Gud oppvekte Jesus. Gud var størst, siden han kunne bringe Jesus tilbake fra de døde.
Jesus kunne overhodet ikke være Gud selv, for Jesus ble skapt av Gud. Legg merke til hvordan Lyder Brun gjengir Åpenbaringen 3: 14 i sin bibeloversettelse: «Så sier han som er Amen, det troverdige og sanndru vidne [Jesus], Guds skapnings begynnelse.» Og Kolosserne 1: 15, 16 sier om Jesus: «Han er bildet av den usynlige Gud, den førstefødte av alt det skapte, for ved hjelp av ham ble alle andre ting skapt i himlene og på jorden . . . Alle andre ting er blitt skapt gjennom ham og for ham.»
I himmelen skapte altså den allmektige Gud sin Sønn direkte, og «ved hjelp av ham» eller «gjennom ham» skapte han så andre ting, omtrent som når en fagarbeider får en faglært ansatt til å arbeide for seg. Det som ble skapt «ved hjelp av ham», innbefattet ikke Jesus selv, for Gud hadde allerede skapt ham. Han blir derfor kalt den «førstefødte» og den «enbårne». Det at et barn er den førstefødte eller den enbårne, betyr aldri at barnet er den samme som faren. Det betyr alltid at det er snakk om to forskjellige personer, far og barn.
Den hellige ånd — en person eller en virksom kraft?
Hva med den angivelig tredje personen i treenigheten, den hellige ånd, som sies å være like mektig som Faderen og Sønnen og av samme vesen og like evig som de?
Det står ingen steder i Bibelen at den hellige ånd er Guds og Kristi like. Markus 1: 10 viser for eksempel at da Jesus ble døpt, kom den hellige ånd ned over ham «som en due», ikke i menneskelig skikkelse. Den hellige ånd var ikke en eller annen person som kom over Jesus, men den var Guds virksomme kraft. Denne kraften fra Gud satte Jesus i stand til å helbrede syke og oppreise døde.
Som Lukas 5: 17 sier: «Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede.» Senere, på pinsedagen, fikk også apostlene kraft fra Gud så de kunne helbrede syke og oppvekke døde. Ble de dermed en del av en eller annen «guddom»? Nei, de fikk simpelthen kraft fra Gud, gjennom Kristus, slik at de kunne gjøre ting som menneskene ellers ikke kunne gjøre.
Denne virksomme kraften blir nevnt i Efeserne 5: 18, hvor Paulus sier: «Bli fylt av Ånden.» Apostlenes gjerninger 7: 55 sier at Stefanus «var fylt av Den Hellige Ånd». Og på pinsedagen ble alle Jesu etterfølgere «fylt av Den Hellige Ånd». (Apostlenes gjerninger 2: 4) Kan et menneske bli fylt av en annen person? Nei, men det kan bli fylt av den kraft som kommer fra Gud. Denne hellige ånd er den samme kraft Gud brukte for å skape universet. Som 1. Mosebok 1: 2 sier: «Guds Ånd svevet over vannet.»
Etter at Jesus var blitt oppreist, fikk Stefanus et syn av himmelen og så «Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd». (Apostlenes gjerninger 7: 55) Det kunne altså ses to atskilte personer i himmelen: 1) Gud og 2) den oppstandne Jesus Kristus. Den hellige ånd blir ikke nevnt i dette synet, for den er ikke noen tredje person i en treenighet. Den hellige ånd, som er Guds virksomme kraft, skulle utgå fra Gud, men ikke som en atskilt person. Det er grunnen til at Stefanus bare så to personer, ikke tre.
Angående den hellige ånd innrømmer et katolsk oppslagsverk (New Catholic Encyclopedia): «Det er tydelig at GT [Det gamle testamente] ikke betrakter Guds ånd som en person, verken i streng filosofisk forstand eller i semittisk forstand. Guds ånd er simpelthen Guds kraft. Når den av og til blir fremstilt som noe som er atskilt fra Gud, er det fordi Jahves pust virker utenfor ham.» Det samme verket sier: «Det store flertall av skriftsteder i NT [Det nye testamente] åpenbarer Guds ånd som noe, ikke som noen; dette er spesielt tydelig i parallellismen mellom ånden og Guds kraft.»
I betraktning av alle disse kjensgjerningene kan ikke denne «grunnleggende» treenighetslæren i kristenheten være sann. Guds eget Ord gjendriver den påstanden. Det viser tydelig at Gud er den kjærlige Far, og at Jesus Kristus er hans elskede Sønn, en Sønn som har så stor kjærlighet til sin Far at han var villig til å være lydig til døden.
Mark. 13: 32: «Den dag eller time kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen.» (Dette ville naturligvis ikke ha vært tilfellet hvis Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd var jevnbyrdige og utgjorde én guddom. Og hvis det var slik at Sønnen, som noen mener, ikke kjente dagen eller timen på grunn av sin menneskelige natur, kan vi spørre: Hvorfor kjente ikke Den Hellige Ånd dagen eller timen?)
Matt. 20: 20—23: «Mor til Sebedeus-sønnene . . . svarte [Jesus]: ’Si at disse mine to sønner skal få sitte ved din side i ditt rike, den ene på høyre og den andre på venstre side.’ Men Jesus sa: . . . ’Mitt beger skal dere få drikke; men hvem som skal sitte ved min høyre eller venstre side, er det ikke min sak å avgjøre. Der må de sitte som min Far har bestemt til det.’» (Ville ikke dette ha vært et merkelig svar hvis Jesus var Gud, slik det blir hevdet? Noen tilhengere av treenighetslæren sier at Jesus her bare svarte ut fra sin «menneskelige natur». Men er dette egentlig en logisk forklaring, når de samtidig sier at Jesus var både Gud og menneske, ikke bare en av delene? Viser ikke Matteus 20: 23 snarere at Sønnen ikke er jevnbyrdig med Faderen, og at Faderen har forbeholdt seg visse særrettigheter?)
Matt. 12: 31, 32: «All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt. Den som taler et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som taler mot Den Hellige Ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende.» (Hvis Den Hellige Ånd var en person og den var Gud, ville dette skriftstedet ha betydd at den på en eller annen måte var større enn Sønnen. Dette ville ha vært i strid med treenighetslæren. Det Jesus sa, viser snarere at Faderen, som «Ånden» tilhørte, er større enn Jesus, Menneskesønnen.)
Joh. 14: 28: «[Jesus sa:] Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Faderen, for han er større enn jeg.»
1. Kor. 11: 3: «Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud.» (Det er derfor tydelig at Kristus ikke er Gud, og at Gud er større enn Kristus. Vi bør merke oss at dette ble skrevet omkring år 55 evt., cirka 22 år etter at Jesus vendte tilbake til himmelen. Den sannheten som her blir framholdt, gjelder altså forholdet mellom Gud og Kristus i himmelen.)
1. Kor. 15: 27, 28: «’Alt la han [Gud] under hans [Jesu] føtter’. Når det heter alt, er det klart at Gud selv er unntatt fra dette. For han er jo den som har lagt alt under ham. Og når så alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg under Gud som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle.»
Både det hebraiske ordet Sjaddai og det greske ordet Pantokr?tor blir oversatt med ’allmektig’. På grunnspråket blir begge disse ordene gjentatte ganger brukt om Gud, Faderen. (2. Mos. 6: 3; Åp. 19: 6) Ingen av uttrykkene blir noen gang brukt om Sønnen eller den hellige ånd.
Jesus sa i en bønn: «Far, . . . dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» (Joh. 17: 1—3). (Her brukes uttrykket «den eneste sanne Gud» om Faderen. Han kan ikke være «den eneste sanne Gud» hvis to andre er Gud i samme grad som han, kan han vel? Hvis en annen blir omtalt som en «gud», må han derfor enten være en falsk gud eller bare en avglans av den sanne Gud.)
1. Kor. 8: 5, 6: «Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden; det er jo mange ’guder’ og mange ’herrer’. Men for oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er skapt til ham. Og for oss er det bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi lever ved ham.» (Her omtales Faderen som de kristnes ’ene Gud’, og det blir vist at han er av en annen rang enn Jesus Kristus.)
- Pet. 1: 3: «Lovet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far!» (Bibelen omtaler Faderen gjentatte ganger som Jesu Kristi «Gud», også etter at Jesus steg opp til himmelen. I Johannes 20: 17 omtalte Jesus selv Faderen som «min Gud», og dette var etter hans oppstandelse. Senere, da han var i himmelen, brukte han det samme uttrykket igjen, slik det er nedskrevet i Åpenbaringen 3: 12. Men det står ingen steder i Bibelen at Faderen omtaler Sønnen som «min Gud», og verken Faderen eller Sønnen omtaler den hellige ånd som «min Gud».)
Sa Jesus noen gang at han var Gud? Nei, han gjorde aldri det.
I Bibelen blir han kalt «Guds Sønn». Og han sa: «Faderen . . . er større enn jeg.» (Johannes 10: 34—36; 14: 28) Jesus sa også at det var visse ting som verken han eller englene visste, men som bare Gud hadde kjennskap til. (Markus 13: 32)
Jesus bad dessuten til Gud. Ved en anledning sa han: «La din vilje skje, ikke min.» (Lukas 22: 42) Hvis Jesus var den allmektige Gud, hvem var det da han bad til? Han kunne vel ikke be til seg selv? Bibelen sier om hva som skjedde etter Jesu død: «Gud oppreiste denne Jesus.» (Apostlenes gjerninger 2: 32) Det er derfor tydelig at den allmektige Gud og Jesus er to forskjellige personer. Ikke engang etter sin død og oppstandelse og himmelfart var Jesus likestilt med sin Far. — 1. Korinter 11: 3; 15: 28.
Kirken prøver å poengtere mye rart den. Læren om en treenig Gud er ikke Bibelsk.
En bok om det greske folks historie sier følgende om den holdning til religion som stort sett gjorde seg gjeldende blant romerske keisere i det tredje og det fjerde århundre: «Selv når de som befant seg på den keiserlige trone, ikke var særlig sterkt opptatt av religion, men innrettet seg etter tidsånden, fant de det nødvendig å gi religionen en viktig status innenfor rammen av sine politiske planer for å gi sine handlinger en viss religiøs betydning.» — Istoria tou Ellinikou Ethnous.
Konstantin var så avgjort en mann av sin tid. I begynnelsen av sin karriere trengte han en form for «guddommelig» støtte, og den kunne han ikke få av de romerske guder, som hadde mistet mye av sin glans. Verdensriket med dets religion og andre institusjoner var for nedadgående, og det var behov for noe nytt og stimulerende for å bringe dets styrke tilbake. Det greske leksikonet Hidria sier: «Konstantin var spesielt interessert i kristendommen fordi den var til støtte for ham både i hans seier og i reorganiseringen av hans rike. De kristne kirkesamfunn som fantes overalt, ble hans politiske støtte. . . . Han omgav seg med tidens store prelater . . .. og han forlangte at de skulle bevare sin enhet.»
Konstantin forstod at den «kristne» religion — enda så frafallen og fordervet den var på det tidspunktet — med god virkning kunne benyttes som en gjenopplivende og forenende kraft og være til nytte for ham i hans store planer om å oppnå keisermakt. Han aksepterte de grunnleggende trekk ved den frafalne kristendom for å vinne støtte til å fremme sine egne politiske mål og besluttet seg for å forene folket i én «katolsk», eller universell, religion. Hedenske skikker og høytider fikk «kristne» navn.
Siden Konstantin søkte religiøs enhet av politiske grunner, var han snar til å bringe alle dissidenter til taushet, ikke på grunnlag av hva som var den sanne lære, men på grunnlag av hva flertallet fant å kunne godta. De dyptgripende læremessige forskjellene innenfor den sterkt splittede «kristne» kirke gav ham anledning til å gripe inn som en ’guddommelig utnevnt’ brobygger. Gjennom sin kjennskap til donatistene i Nord-Afrika og Arius’ tilhengere i den østlige delen av riket ble han snart klar over at overtalelse ikke var nok til å få i stand en solid og forent religion. Det var i et forsøk på å løse striden med arianerne at han sammenkalte til historiens første kirkemøte.
Historikeren Paul Johnson sier følgende om Konstantin: «En av hans viktigste grunner til å tolerere kristendommen, kan ha vært at det gav ham selv og staten anledning til å føre kontroll med kirkens bestemmelser om hva som er rett lære, og tiltakene overfor dem som avviker fra den rette lære.»
Hvilken rolle spilte den udøpte keiser Konstantin under kirkemøtet i Nikaia? Encyclopœdia Britannica sier: «Konstantin var selv ordstyrer og ledet aktivt drøftelsene . . . Av frykt for keiseren undertegnet biskopene, med bare to unntak, trosbekjennelsen, og mange av dem gjorde det meget mot sitt ønske.»
Etter to måneder med hissig religiøs debatt grep denne hedenske politikeren inn og traff en beslutning til fordel for dem som sa at Jesus var Gud. Men hvorfor? «Konstantin hadde egentlig ikke noen som helst forståelse av de spørsmål som ble stilt innen gresk teologi,» heter det i en bok om den kristne læres historie. (A Short History of Christian Doctrine) Det han forstod, var at splittelse på det religiøse område var en trussel mot hans rike, og han ønsket å styrke sitt rike.
Angående det endelige dokument som ble trukket opp i Nikaia under overoppsyn av Konstantin, sier den tidligere nevnte boken om det greske folks historie (Istoria tou Ellinikou Ethnous): «Det vitner om Konstantins likegyldighet i lærespørsmål, . . . hans hardnakkete pågåenhet i forsøket på å gjenopprette kirkens enhet for enhver pris, og endelig hans overbevisning om at han som ’biskop for dem som stod utenfor kirken’, hadde det avgjørende ord i ethvert religiøst spørsmål.»
Bibelen sier: «Det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, et menneske, Kristus Jesus, som gav seg selv som en tilsvarende løsepenge for alle.» — 1. Timoteus 2: 5, 6.
Jesus, som var et fullkomment menneske her på jorden, ble en løsepenge som nøyaktig erstattet det Adam hadde forspilt — retten til fullkomment menneskelig liv på jorden. Apostelen Paulus kunne derfor med rette kalle Jesus «den siste Adam».
Paulus sa også i denne forbindelse: «Likesom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.» (1. Korinter 15: 22, 45) Jesu fullkomne menneskeliv var den «tilsvarende løsepenge» som den guddommelige rettferdighet krevde — verken mer eller mindre. Også når det gjelder menneskelig rettsoppfatning, er det et grunnleggende prinsipp at den pris som skal betales, skal svare til den urett som er blitt begått.
Men hvis Jesus var en del av en guddom, ville gjenløsningsprisen ha vært uendelig mye høyere enn Guds egen lov krevde. (2. Mosebok 21: 23—25; 3. Mosebok 24: 19—21) Adam, som syndet i Eden, var bare et fullkomment menneske, ikke Gud. For at løsepengen virkelig skulle være i harmoni med Guds rettferdighet, måtte den være av nøyaktig samme verdi — et fullkomment menneske, «den siste Adam». Da Gud sendte Jesus til jorden som en løsepenge, gjorde han derfor Jesus til det som ville tilfredsstille rettferdigheten, ikke til en inkarnasjon, ikke til et gudmenneske, men til et fullkomment menneske, som var «stilt lavere enn englene». (Hebreerne 2: 9; jevnfør Salme 8: 6, 7.) Hvordan kunne en del av en allmektig guddom — Faderen, Sønnen eller den hellige ånd — noen gang ha blitt lavere enn englene?
Jesus visste at han ikke var jevnbyrdig med sin Far, Jesus kom gang på gang med slike uttalelser som disse: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.» (Johannes 5: 19) «Jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt meg.» (Johannes 6: 38) «Min lære er ikke min egen, den er fra ham som har sendt meg.» (Johannes 7: 16) «Jeg kjenner ham (Gud), for jeg kommer fra ham, og han har sendt meg.» (Johannes 7: 29)
Den som sender, er større enn den som blir sendt. Den som blir sendt, er en underordnet, en tjener. Det er Gud som sender, og det er Jesus som blir sendt. De er ikke samme person. Som Jesus uttrykte det: «Tjeneren er ikke større enn sin herre, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham.» — Johannes 13: 16.
Jesus selv sa: «Faderen . . . er større enn jeg.» (Johannes 14: 28) Vi bør tro Jesus, for han visste selvfølgelig hvordan hans forhold til hans Far var. Apostelen Paulus visste også at Gud er større enn Jesus, og han sa: «Sønnen (Jesus) selv (skal) underordne seg under Gud.» (1. Korinter 15: 28) Det fremgår også av Paulus’ uttalelse i 1. Korinter 11: 3: «Kristi hode er Gud.»
Jesus erkjente at han hadde en Gud som var større enn han var, da han sa til disiplene: «Jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» — Johannes 20: 17.
Etter at Jesus var død, lå han i graven i omkring tre dager. Hvem var det som oppreiste ham? Ettersom han var død, kunne han ikke oppreise seg selv. Og hvis han ikke var ordentlig død, kunne han ikke ha betalt løsepengen for Adams synd. Apostelen Peter forteller hvem som oppreiste Jesus: «Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens veer.» (Apostlenes gjerninger 2: 24)
Du viser det jo selv - med en gang skriften sier noe ut over det menneskelige, så blir det bortforklaringer. Som med Tomas' "min Gud". Det står jo der, hvorfor skal han ikke ha ment det som står? Hvorfor skal vi pålegge ham vår logiske analyse at Jesus ikke og kan være Gud?
Denne teksten er et godt eksempel på det - for oss - ulogiske, men like fullt treenige:
(Joh 14,16-18) "Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann (Jesus er altså også talsmann, min komm.), som skal bli hos dere for alltid: sannhetens Ånd. Verden kan ikke ta imot ham, for verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham; han blir hos dere og skal være i dere. Jeg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse barn, jeg kommer til dere."
Hvem er det som kommer og skal bli? "Jeg" Jesus eller Ånden? Er dette en logisk setning etter normale krav?
«Min Herre og min Gud»
Det er ikke noe å innvende mot at Tomas omtalte Jesus som en gud. Det ville være i samsvar med den kjensgjerning at Jesus i sin førmenneskelige tilværelse ganske visst var en gud, det vil si en mektig, guddommelig person. Og det har han jo også vært siden sin død og sin oppstandelse til himmelsk liv. Jesus siterte fra Salmene for å vise at til og med mektige mennesker ble kalt «guder». (Salme 82: 1—6; Johannes 10: 34, 35)
Apostelen Paulus konstaterte at det er «mange ’guder’ og mange ’herrer’». (1. Korinter 8: 5) Til og med Satan blir kalt en «gud», «denne verdens gud». — 2. Korinter 4: 4.
Kristus har en langt høyere stilling enn ufullkomne mennesker og Satan. Når disse kan omtales som «guder», kan selvfølgelig Jesus omtales som en gud, og det ble han også. På grunn av sin unike stilling i forhold til Gud Faderen er Jesus «den enbårne gud» (Johannes 1: 18), en «Veldig Gud» (Jesaja 9: 6) og «en gud» (Johannes 1: 1). Det var altså ikke uriktig av Tomas å omtale Jesus på denne måten. Tomas sa at Jesus var en gud for ham, en guddommelig, mektig person. Men han sa ikke at Jesus var Gud Faderen, og derfor sa han «min» Gud og ikke bare «Gud».
Allerede tre vers senere, i Johannes 20: 31, sier Bibelen: «Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn.» Her fjernes all tvil med hensyn til hva Tomas mente. Johannes sier tydelig at Jesus er Guds Sønn, ikke den allmektige Gud.
Personifisering ikke bevis for personlighet.
Jesus omtalte den hellige ånd som en «hjelper/talsmann» og sa at denne hjelperen/talsmannen skulle «lære», «vitne», gi «overbevisende vitnesbyrd», «lede», «tale», ’høre’ og «få». Det framgår av den greske grunnteksten at Jesus i den forbindelse noen ganger brukte det personlige pronomen i hankjønn om denne «hjelper» (paraklet). (Jf. Joh 14: 16, 17, 26; 15: 26; 16: 7–15.) Men i Bibelen er det ikke uvanlig at noe som ikke er en person, blir personifisert.
Visdommen blir personifisert i Ordspråksboken (1: 20–33; 8: 1–36), og hunkjønnsformene av pronomenet blir her brukt om den i den hebraiske grunnteksten og også i mange oversettelser. (KJ, RS, JP, AT; se også Ord 8: 2, EN, NB.)
Visdommen blir også personifisert i Matteus 11: 19 og Lukas 7: 35, hvor den blir omtalt som en som har både «gjerninger» og «barn». Apostelen Paulus omtalte både synden og døden og nåden som «konger». (Ro 5: 14, 17, 21; 6: 12) Han sier om synden at den «fikk en anledning», ’bevirket begjærlighet’, «forledet» og «drepte». (Ro 7: 8–11) Det er likevel tydelig at Paulus ikke mente at synden er en person.
Jesu ord om den hellige ånd, som Johannes refererte, må også ses i den sammenhengen de står i. Jesus personifiserte den hellige ånd da han omtalte ånden som en «hjelper» (gr. parạkletos, et hankjønnsord). Det er derfor med rette Johannes i sin gjengivelse av Jesu ord benytter personlige pronomener i hankjønn når han henviser til ånden som en «hjelper».
Når derimot det greske ordet pneuma blir brukt i den samme sammenhengen, benytter Johannes et pronomen i intetkjønn om den hellige ånd, ettersom pneuma er et intetkjønnsord. Det at Johannes bruker et personlig pronomen i hankjønn når han refererer til parạkletos, er derfor et eksempel på at han følger grammatikalske regler, og har altså ikke læremessig betydning. – Joh 14: 16, 17; 16: 7, 8. |
