Prekener av C H Mackintosh.

I gjenoppta våre forelesninger, for vinterhalvåret, føler vi tilkalt for å gi noen forklaring til alle som kan ha lyst til å vite noe av doktrinene holdt av de personer som står koblet til, i alle tiltak, med denne tjenesten.

Vi føler at slike personer har krav på oss, som vi skulle svare, ikke for å vindicating selv, men bare for å vokte sannheten mot uriktig fremstilling, og å fjerne, så langt som i oss ligger en snuble-blokk ut av veien av en ærlig enquirers.

"Charity gjemmer ikke på det onde;", og derfor skal vi ikke tillate oss å tro at noen kunne forsettlig uriktige opplysninger om våre meninger, men det er et velkjent faktum at de mest ekstravagante ideer er aktuelle i referanse til disse meningene, og mens kan vi la alle de som har gitt valuta til slike ideer, til ham før som dom-sete alle må stå, (2. Kor. 5: 10) vi, på samme tid, anser oss selv ansvarlig for å gi en grunn til håp som bor i oss, og av bakken som vi okkuperer "med ydmykhet og frykt," (1. Peter 3: 15) for å møte dem som kan bli skremt bort fra hensynet til sannheten, ved at monstrøse feil tilskrives de personer som bekjenner seg å holde, og lærer at sannheten. Vi vet alle hvor utsatt vi skal få en mening ferdige til vår hånd, fremfor å ta bryet med å undersøke saker for oss selv, og sammenligne hva som er lagt foran oss, ikke med våre egne eller andres forutfattede dommen eller mening, men med Guds ord.

De Jødene der var telt "edlere enn de i Tessalonika, ikke fordi de oppsøkte dekreter eller tradisjoner av de eldste, men fordi" de søkte Skriftene daglig, om disse tingene var så. "(Apg 17: 11) Nå, dette er nettopp det vi vil at leseren skal gjøre. Vi ønsker ham å imitere den "edle" gjennomføring av Jødene der. Vi vil at han skal "søke Skriftene," med en upartisk sinn. Vi ønsker ham til å danne sin overbevisning, og ikke midt i det mørke uriktig fremstilling og fordommer, men midt i det rene og hellige lyset der siden inspirasjon boder rundt ham. Vi vil affectionately bønnfalle ham til å se mot en tilbøyelighet til å tenke mennesker ved en feil, bare fordi deres posisjon er forskjellig fra hans egen. La ham søke etter en objektiv vurdering, en rolig, veltilpasset sinn, en liberal ånd. På denne måten hvis han ikke kan bli enige med folk, vil han iallfall avstå fra hard følelser og harde ord, som ikke kan muligens tjene noen ønskelig slutten, enten når det gjelder seg selv eller andre. For å konstatere sannheten er gjenstand for hver klok og reflekterende sinn, og dette objektet skulle alltid være gjennomført med en ånd frigjort fra defiling og visne påvirkning av en smal og demoralising fordommer.

Vi skal nå gå videre med det spesielle temaet disse sidene.

Det er tre viktige poeng i referanse til hvor vi er helt uriktig fremstilling, nemlig sabbaten loven, og den kristne departementet.

Og først, som til sabbaten. Hvis det bare var et spørsmål om overholdelse eller ikke-overholdelse av en dag, kan det være lett avhendes, ettersom apostelen lærer oss i Rom. 14: 5, 6, og også i Kol 2: 16, at slike ting skal ikke gjøres til en bunn av skjønn. Men siden det er en stor prinsipp involvert i sabbaten spørsmålet, anser vi det å være av de aller siste viktig å plassere den på en klar og bibelske grunnlaget Vi skal sitere det fjerde budet i full lengde. "Husk sabbaten for å holde den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud: Da skal du ikke gjøre noe arbeid, du eller din sønn eller din datter, din mann-tjener, eller din maid -tjener, eller ditt fe eller den fremmede som er innenfor dine porter: For på seks dager skapte Herren-himmel og jord, er havet og alt som i dem, og hvilte den sjuende dagen, derfor velsignet Herren sabbatsdagen dag og helliget den. "(Mos 20: 8-11) Den samme loven gjentas i Andre Mosebok 31: 12-17. Og, i medhold av denne, finner vi, i Numbers 15 mann steines for sanket på sabbaten. Alt dette er ren og absolutt nok. Man har ingen rett til å endre Guds lov i referanse til sabbaten, ikke mer enn han har til å endre den i referanse til mord, ekteskapsbrudd, eller tyveri. Dette antar vi vil ikke bli kalt inn spørsmål. Hele kroppen av gamle testamente Skriften løser den syvende dag som sabbat, og det fjerde bud fastsetter hvilken modus som sabbaten skulle være observert. Nå, hvor vi ber, er dette presedens følges? Hvor er denne kommandoen adlød? Er det ikke vanlig at bekjennende kirken verken holder høyre dag, sabbaten, heller ikke holder hun det etter Skriften modus? Guds bud er laget av ingen effekt av menneskelige tradisjoner, og den herlige sannheter som hang around "Herrens dag" er tapt av syne. Jøden er frarøvet sin særegne dag, og alle de rettighetene knyttet til dem, som kun er suspendert for nåtiden, mens juridisk blindhet henger over som elsket og interessant, men nå dømte og spredt, mennesker. Og dessuten er Kirken ranet av hennes særegne dagen og alle de herligheter dermed koblet til, som, hvis det virkelig forstått, ville effekten av løftet henne over jordiske ting inn i sfæren som riktig tilhører henne, som sammenkoblet ved tro henne glorified Head i himmelen. I dette har vi verken rent jødedom eller ren kristendommen, men en uregelrett system som følge av en fullstendig ubibelsk kombinasjon av de to.

Imidlertid ønsker vi å avstå fra alle forsøk på å utvikle dypt åndelige doktrine involvert i dette store spørsmålet, og begrense oss til vanlig undervisning i Skriften om emnet, og i så gjør vi hevde at dersom bekjennende kirke sitater fjerde budet og parallelle skrifter, i forsvar av å holde sabbaten, så det er klart, at i nesten alle tilfeller, loven er helt satt til side. Observere, er ordet "du skal ikke noen work. "Dette burde være perfekt bindende for alle som tar den jødiske bakken. Det er ikke rom her for å introdusere det vi anser å være" verk av nødvendighet, vi tror kanskje det nødvendig å tenne bål, for å gjøre tjenere høste hestene og kjøre oss hit og dit. Men loven er streng og absolutt, alvorlig og ubøyelig. Det vil ikke, kan den ikke, lavere er standard for å passe vår bekvemmelighet eller tilpasse seg våre tanker. Mandatet er, "du skal ikke noen arbeid, og som, dessuten, på "den syvende dag», som svar på lørdag. Vi ber om en enkelt passering av Skriften som dagen er endret, eller hvor strenge retningslinjer for dagen, i den minste grad, avslappet.

Vi ber leseren av disse linjer for å stanse og søke opp denne saken grundig, i lys av Skriften. La ham ikke være redd som av noen fryktelige Bugbear, men la ham i sann Berean adel i ånden "søk skriftene." Ved å gjøre det, vil han finne at fra den andre kapittel i Genesis, ned til siste passering der sabbaten kalles, betyr det at den sjuende dagen og ingen andre, og videre at det ikke er så mye som en skygge av guddommelig autoritet for å endre modus for å observere den dagen. lov er lov, og hvis vi er under loven, er vi forpliktet til å beholde den, ellers blir forbannet, for det er skrevet: Forbannet er hver den som continueth ikke i alle ting som er skrevet i lovens bok å gjøre dem. " (Mos 27: 26; Gal. 3: 10)

Men det blir sagt: "Vi er ikke under Moseloven, vi er undersåtter av den kristne økonomien." Tildelt - de fleste helt fritt, og heldigvis gitt. Alle sanne kristne er, i henhold til undervisning av romerne 7 og romerne 8 og Galaterbrevet 3 og Galaterbrevet 4 den lykkelige og privilegert emner i den kristne dispensasjon? Men hvis så, hva er den dagen som spesielt kjennetegner det dispensasjon? ikke "den syvende dag," men "den første dag i uken" - " Herrens dag. "Dette er pre-utpreget,. Kristelig dag La ham observere denne dagen, med alle hellighet, den hellige ærbødighet, den hellige pensjonering, den forhøyede tone, hvor hans nye naturen er i stand til. Vi tror det Christian's pensjon fra alle verdslige ting kan umulig være for dyp på Herrens dag. Ideen om noen, som kaller seg en kristen, og Herrens dag en sesong av det som populært kalles rekreasjon, unødvendige reiser, personlig bekvemmelighet eller profitt, i timelige ting, er for oss helt sjokkerende. Vi er av oppfatning at slike handler ikke kunne bli for sterkt kritisert. Vi kan trygt hevde at vi aldri, men kom i kontakt med en guddommelig, intelligent, rett-tenkende kristne personen som gjorde ikke kjærlighet og ærefrykt Herrens dag, heller ikke vi har noen sympati med en som kunne vilje skjende som hellig og lykkelig dag.

Vi er klar over, alas! at enkelte personer har, gjennom uvitenhet eller misforstått følelser, sa ting i referanse til Herrens dag, som vi helt tilbakevise, og at de har gjort ting på Herrens dag som vi helt misliker. Vi tror at det er et organ for New Testament undervisning om viktige tema i Herrens dag, helt tilstrekkelig til å gi den dagen sin rette plass i hvert godt regulert sinn. Herren Jesus stod opp fra de døde den dagen. (Matteus 28: 1-6, 16 Mark: 1, 2, Luke 24: 1; Johannes 20: 1) Han møtte disiplene, gang på gang den dagen. (Johannes 20: 19, 26.) Den tidlige disiplene møttes for å bryte brød den dagen. (Apg 20: 7) Apostelen, ved Den Hellige Ånd, leder korinterne å legge ved sine bidrag til de fattige på denne dagen. (1. Kor. 16: 2.) Og endelig, den landsforviste apostel var i Ånden og mottatt framtidsvisjoner den dagen. (Åp 1: 10). Ovenfor Skriften er avgjørende. De beviser at Herrens dag inntar en plass helt unik, helt himmelsk, helt guddommelig. Men de som fullt bevise hele distinctness av den jødiske sabbaten og Lords dagen. De to dagene er talt hele det Nye Testamentet med fullt så mye distinctness som vi snakker om lørdag og søndag. Den eneste forskjellen er at sistnevnte er hedenske titler, og den tidligere guddommelige. (Comp. Matt. 28: 1; Apg 13: 14. Apg 17: 2, Apostlenes gjerninger 20: 7; Kol 2: 16)

Når det er sagt så mye som til spørsmålet om den jødiske sabbaten og Herrens dag skal vi foreslå følgende spørsmål til leseren - nemlig Hvor i Guds Ord er sabbat sies å være endret til første dag i uken? Hvor er det noen opphevelse av lov om sabbaten? Hvor er myndighet for å endre den dagen eller den modusen for å observere det? Hvor, i Skriften, har vi et slikt uttrykk som "den kristne sabbaten? "Hvor er Herrens dag noensinne kalt sabbaten? [For en fyldigere redegjørelse av doktrinen om sabbaten, se "Notes on Genesis. (Kapittel 2.) Også «Notes on Exodus. (Chaps 16. & 31).]

Vi ville ikke gi etter for noen av våre kjære brødre i ulike valører rundt oss, i den fromme overholdelse av Herrens dag. Vi elsker og ære det med hele vårt hjerte, og var det ikke at den grasiøse Providence Guds har så bestilte det i disse riker, som vi kan nyte resten og avgang av Herrens dag uten økonomiske tap, bør vi føle seg kallet til å avstå fra næringsliv, og gi oss helt opp til tilbedelse og tjeneste for Gud på denne dagen, ikke som et spørsmål om kald legalitet, men som en hellig og lykkelig privilegium.

Det ville være den dypeste sorg til våre hjerter til å tro at en sann kristen bør finnes ta felles med de ugudelige, den vanhellige, de tankeløse, og gleden-jakt folkemengden, i desecrating Herrens dag. Det ville være trist, ja, hvis barn av rike og barn av denne verden skulle møtes på en utflukt tog på Herrens dag. Vi føler oss overbevist om at enhver som, på noe vis, blasfemisk eller behandle med letthet Herrens dag, akt i direkte opposisjon til ord og Guds Ånd.

Ovennevnte er våre tanker i referanse til Herren s dagen, og vi derfor anser oss urettferdig behandlet når vi er representert som har noen sympati med ondskap og utroskap som skulle foreslå tiltak for åpen og bevisst profanation av Herrens dag. Vi aldeles avskyr slike tiltak, og den ånd som de utgå.

Vi skal nå videre til behandling av andre punkter.

Når det gjelder lov er det sett på på to måter: For det første, som grunnlag for rettferdiggjørelse, og dernest som regel av liv. En passasje eller to av Skriften vil være nok til å bosette seg både den ene og den andre. Derfor ved gjerninger av loven skal det intet kjød bli rettferdiggjort i hans øyne, for etter loven er kunnskapen om synd. "(Rom 3: 20)." Derfor kan vi konkludere med at et menneske blir rettferdiggjort ved tro uten gjerninger i loven. " (Vers 28). Again, "Å vite at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved troen på Jesus Kristus, enda vi har trodd på Jesus Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort ved troen på Kristus, og ikke ved lovgjerninger, for ved lovgjerninger skal intet kjød blir rettferdiggjort. "(Gal. 2: 16).

Så, om det blir en regel av liv, leser vi: «Derfor, mine brødre, dere er også blitt døde for loven ved Kristi legeme, at dere skulle være gift med en annen, selv til ham som er hevet fra de døde, at vi skal bære frukt for Gud. "(Rom 7: 4.)" Men nå er vi levert fra loven, som døde for det (se marg) der vi ble avholdt: at vi tjener i et nytt av ånd, og ikke i oldness av brevet. " (Ver. 6.) Observer i denne siste siterte passasje, to ting: LST, "vi er levert av loven;" 2nd, ikke at vi kan gjøre naturens glede, men "at vi tjener i et nytt ånd." Selv levert fra trelldom, er det vårt privilegium å "tjene" i frihet. Igjen leser vi videre i kapittelet, "Og budet som ble ordinert til liv, fant jeg å være til døden. " (Ver. 10.) Det tydeligvis ikke bevise som regel av liv til ham. "Jeg var i live uten lov gang: men når budet kom synd gjenopplivet, og Jeg døde. " (Ver. 9.) Den som "jeg" representerer i dette kapitlet, levde før loven kom, og da han døde. Følgelig derfor kunne loven ikke har vært en regel av liv til ham, ja, det var veldig motsatte, selv en regel for døden.

I et ord, så er det klart at en synder ikke kan bli rettferdiggjort av lovgjerninger, og det er like åpenbart at loven ikke er regelen i den troendes liv. "For så mange som er av lovgjerninger er under forbannelse." (Gal 3: 10). Loven kjenner ikke noe slikt som et skille mellom en regenerert og en unregenerated mann, det forbanner alle som forsøker å stå før det. Den regler og forbannelser en mann så lenge han lever, er heller ingen som blir så fullt erkjenner at han ikke kan holde det som sann troende, og dermed ingen ville være mer grundig under forbannelse.

Hva derfor er grunnen til vår rettferdiggjørelse? og hva er vårt styre av livet? Guds ord svar: "Vi blir rettferdiggjort ved troen på Kristus, og Kristus er vår regel av liv. Han bar alle våre synder på sin egen kropp på treet; Han ble en forbannelse for oss, drenert han på våre vegne, koppen Guds rettferdige vrede, han fratatt død av Sting sine, og graven til seier sitt, han ga opp sitt liv for oss, han gikk ned i døden, der vi lå, slik at han kunne bringe oss opp i evig forening med seg i livet, rettferdighet, gunst og ære. før vår Gud og hans Gud, vår Far og hans far. (Se nøye følgende Skriftene: Johannes 20: 17; Rom. 4: 25; Rom. 5: l-10; Rom. 6: 1-11; Rom. 7. passim, Rom. 8: 1-4; 1. Kor. 1: 30, 31, 1 Kor. 6: 11; 1. Kor. 15: 55-57 , 2 Kor. 5: 17-21; Gal. 3: 13, 25-29, Gal. 4: 31; Ef. 1: 19-23, Ef. 2: 1-6; Kol 2 10-15; Heb . 2: 14, 15, 1 Peter 1: 23.) Hvis leseren vil ydmykt tenke alle disse passasjene i Skriften han vil se klart at vi ikke er rettferdiggjort av lovgjerninger, og ikke bare det, men han vil se hvordan vi blir rettferdiggjort. Han vil se det dype og solide fundamentet for det kristne liv, rettferdighet og fred, planlagt i Guds evige råd, la i det ferdige Kristi forsoning, utviklet av Gud Den Hellige Ånd i ordet, og gjort gode i lykkelig opplevelse for alle sanne troende.

Så, som til de troendes regel av livet, ikke apostelen ikke si, for meg å leve er loven, men "For meg er livet Kristus." (Fil 1: 21.) Kristus er vår hovedregel vår modell, vår Touchstone, vår alt. Den stadige undersøkelser av den kristne burde være, ikke er det ene eller det i henhold til loven? men er det slik Kristus? Loven aldri kunne lære meg å elske, velsigne og be for mine fiender, men dette er akkurat hva evangeliet lærer meg å gjøre, og hva den guddommelige natur fører meg å gjøre. "Love is the oppfylle loven, og likevel var jeg til å søke rettferdiggjøring av loven, skal jeg gå tapt, og var jeg gjøre loven min standard handling, skal jeg falle langt unna min ordentlig merke. Vi er forutbestemt til å bli formet, ikke loven, men bildet av Guds Sønn. Vi skal være som ham. (Se Matt. 5: 21-48; Rom. 8: 29; 1. Kor. 13: 4-8; Rom. 13: 8-10; Gal. 5: 14-26, Ef. 1: 3-5; Phil . 3: 20, 21; Phil. 2: 5; Phil. 4: 8; Kol 3: 1-7)

Det kan virke som et paradoks for noen å bli fortalt at "rettferdighet i loven er oppfylt i oss" (Rom 8: 4) og ennå at vi ikke kan bli rettferdiggjort ved loven, og heller gjøre vår lov regel av liv. Likevel, slik det er hvis vi skal danne vår overbevisning ved Guds ord. Det er heller ingen problemer med fornyet sinn for å forstå denne velsignede doktrine. Vi er av natur, "døde i overtredelser og synder", og hva kan en død mann, gjøre? Hvordan kan et menneske få liv ved å holde det som krever livet til å holde det - et liv som han ikke har? Og hvordan får vi liv? Kristus er vårt liv. Vi lever i ham som døde for oss, er vi velsignet i Ham som ble en forbannelse for oss ved å henge på et tre, vi er rettferdige i ham som ble gjort til synd for oss, vi er brakt nær i Ham som ble kastet ut for oss . (Rom. 5: 6-15, Ef. 2: 4-6; Gal. 3: 13.) Etter å ha liv og rettferdighet i Kristus, er vi kalt til å vandre som Han vandret, og ikke bare å gå som en jøde. Vi er kalt til å rense oss likesom han er ren, å vandre i hans fotspor, å vise frem sine dyder; å manifestere sin Ånd. (Johannes 13: 14, 15;, 1 Peter 2 17 John: 14-19: 21; 1. Joh 2: 6, 29; 1. Joh 3: 3.)

Vi skal lukke våre bemerkninger om dette på hodet ved å foreslå to spørsmål til leseren, nemlig - Vil de ti bud uten nye testamente være et tilstrekkelig regel av livet for de troende? Vil det nye testamente være et tilstrekkelig regel uten de ti bud? Sikkert det som er utilstrekkelig, kan ikke styre våre liv.

Vi mottar de ti bud som en del av kanon av inspirasjon, og dessuten, vi mener at loven fortsatt i full styrke til å styre og forbanne en mann så lenge han lever. La en synder bare prøve å få livet av den, og se hvor det vil sette ham, og la en troende bare forme seg etter den, og se hva det vil gjøre ham. Vi er helt overbevist om at hvis et menneske er å vandre i henhold til ånden av evangeliet, vil han ikke begå mord eller stjele, men vi er også overbevist om at en mann, confining seg til standarden på Moseloven ville falle veldig langt unna ånden av evangeliet.

Emnet "loven" ville kreve mye mer utførlig redegjørelse, men grensene for dette papiret ikke innrømme det, og vi derfor bønnfalle av leseren til å se ut for de ulike avsnitt av Skriften omtales og grunne dem nøye. I denne måten føler vi forsikret han kommer opp med en god avslutning, og være uavhengig av alle menneskelige undervisning og innflytelse. Han vil se hvordan et menneske blir rettferdiggjort fritt av Guds nåde, ved troen på en korsfestede og oppstandne Kristus, at han er gjort en del i guddommelig liv, og introdusert i en tilstand av guddommelig og evig rettferdighet, og påfølgende fritak fra alle fordømmelse, som i dette hellige og opphøyde posisjon, er Kristus sitt objekt, hans tema, hans modell, hans styre, hans håp , hans glede. hans styrke, hans alt, at det håp som er satt for ham er å være sammen med Jesus, hvor han er, og å bli som ham for alltid, og han vil også se at hvis, som et tapt synder, har han funnet tilgivelse og fred ved foten av korset, er han ikke, som en akseptert og adoptert sønn, sendt tilbake til foten av Sinai-fjellet for å bli skremt og frastøtt av den forferdelige anathemas av en brutt loven. Faderen kunne ikke Tror på avgjørelse med et strykejern lov den fortapte som Han hadde fått til sitt bryst i reneste og dypeste, rikeste nåde. Å nei, "Being rettferdiggjort ved troen har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi også har Tilgang ved troen i denne nåde, hvor vi står, og fryder seg i håp om Guds herlighet. " (Rom. 5: 1, 2) Den troende er rettferdiggjort ikke av gjerninger, men av tro, Han står ikke i loven, men i nåde, Og han - venter ikke til dom, men for herlighet.

Vi kommer nå, i den tredje plass, å behandle med faget i den kristne departementet, i referanse til hvor vi har bare å si at vi holder det å være en guddommelig institusjon - dens kilde, dens makt, dens egenskaper er alle guddommelige og himmelske. Vi tror at den store kirkens overhode mottatt, i oppstandelsen, gaver til kroppen hans. Han, og ikke kirken, eller noen del av kirken, er reservoaret av gavene. de er opptjent i ham, og ikke i Kirken. Han formidler, dem som, og til hvem han vil. Ingen mann eller kroppen til menn, kan gi gaver. Dette er Kristi privilegium, og hans alene, og vi tror at når han formidler en gave, mannen som får denne gaven er ansvarlig for å utøve den samme, enten som en evangelist, pastor eller en lærer, helt uavhengig av alle menneskelige autoritet .

Vi vil ikke, på noen måte, tror at alle er utstyrt med det over gaver, men alle har noen departementet å oppfylle. Alle er ikke evangelister, hyrder og lærere. Slike dyrebare gaver er kun administreres i henhold til suverene vilje guddommelige kirkens overhode. Man har ingen rett til å forstyrre dem uansett hvor de virkelig eksisterer, er det stedet i forsamlingen til å anerkjenne dem med fromme takknemlighet. Kristne er oppfordret til å minnes dem som er over dem i Herren, for å kjenne dem som styrer dem, og de som misbruker seg til departementet for helgener og de som har talt til dem ordet av livet. Var de til å nekte å gjøre det, ville de bare bli forlatt og forkastet sin egen barmhjertighet, for alle ting er deres. (Se Rom. 12: 3-8, 1 Kor. 3: 21-23, 1 Kor. 12; 1. Kor. 14; 1. Kor. 16: 15; Gal. 1: 11-17, Ef. 4: 7 -- 16; l Tess. 5: 12, 13; Heb. 13: 7, 17; 1. Peter 4: 10, 11).

Alt dette er enkel nok. Vi kan lett se hvor en mann er guddommelig kvalifisert for enhver avdeling departement. Det er ikke om en mann som sier han har en gave, men hvis han i virkeligheten har det. En mann kan si han har en gave på samme prinsipp som han kan si han har tro, (Jakob 2: 14) og det kan bare være, tross alt, et tomt innbilskhet av sine egne dårlig justert sinn, som en åndelig forsamling kunne ikke gjenkjenne et øyeblikk. Gud avtaler i realiteter. En guddommelig-begavet evangelist er en realitet, en lærer er en realitet, en prest er en realitet, og slik vil bli behørig anerkjent, heldigvis fikk, og verdig av all selvfølelse og ære for sitt arbeid skyld.

Nå holder vi at hvis en mann har bona fide gave formidles til ham av Head of the Church, all undervisning, all utdanning og all trening som menn kunne gi til ham ville ikke utgjøre ham en kristen prest. Hvis en mann har en gave, er han ansvarlig for å trene, å dyrke, og å vente på hans gave. En slik en kan, eller kan ikke være mye lest i menneskelig litteratur, han kan, eller kan han ikke være i stand til å verve sine omfattende lesing i Mesterens tjeneste. Men klart, hvis en mann har bare kvalifikasjonene som menneskelige litteratur, menneskelige vitenskap, og menneskelig kultur kan gi, er han ikke mer kompetent til å være en kristen prest enn en selv konstituert quack har rett til å bli sett ved Det medisinske fakultet som en behørig anerkjent praktiker.

La oss ikke bli misforstått. Vi mener at hvis en mann har en direkte gave fra Kristus, men han hadde alt å lære av en Newton, alle filosofien om et Bacon, alle veltalenhet av Demosthenes, er han ikke en kristen prest. Han kan være en meget begavet og effektiv minister for religion, såkalt, men en minister av religion og en minister Kristus er to forskjellige ting. Og videre, tror vi at der Herren Kristus har gitt en gave, som gave gjør eier derav en kristen prest, som alle sanne kristne er bundet til å eie og motta, helt bortsett fra all menneskelig avtale. Mens, men en mann hadde alle menneskelige forutsetninger, menneskelige titler og menneskelige autoritet, som det er mulig å eie, og ennå manglet at en grand virkelighet, nemlig Kristi gave, er han ikke en minister av Kristus.

Slik er vår dom i referanse til den guddommelige institusjon av departementet, og dermed er det ikke rettferdig og ærlig å beskylde oss for å kaste den institusjonen overbord. Gud forby! Vi velsigner Hans navn for kristen departementet, og vi føler oss trygg på at det er mange virkelig begavede Kristi tjenere i ulike valører rundt oss, men de er statsråder etter Kristus, på grunn av besittelse av hans gave, og ikke på noen måte, på bakken av mannens koordinering. Man kan ikke legge til noget til en himmel-skjenket gave. I tillegg kunne han forsøke å legge til en skygge av regnbuen, en tone til fiolett, bevegelse i bølgene, høyde til snødekte fjell, eller klatte med en malers pensel, The Peacock's fjærdrakt, som forsøker å gjengi mer effektiv , av hans ynkelige autoritet, den gaven som har kommet ned fra den oppstandne og herliggjort kirkens overhode. Ah! no; vintreet, oliven og Figtree i Jotam's lignelse, (Dommerne 9) trengte ikke utnevnelsen av de andre trærne. Gud hadde implantert i hver sin spesifikke dyd. Det var bare verdiløse Bramble som hyllet med fryd en avtale som løftet den fra posisjonen til en real ingenting å være en offisiell noe. Det er derfor med en guddommelig-begavet mann. Han har det som Gud har gitt ham, han vil ha, spør han, ikke mer. Han hever seg over den smale kabinettene som manns autoritet ville reise rundt ham, og planter sin fot på at forhøyede bakken der profeter og apostler har stått. Han føler at det ligger ikke innenfor rekkevidden til skoler og høyskoler i denne verden, til å åpne for ham skikkelig sfære handling. Det appertains ikke for dem å gi en innstilling for den dyrebare perle som suverene nåde har formidles. Hånden som har skjenket perle kan alene gi riktig innstilling. Den nåden som har implantert gaven kan bare kaste åpne en skikkelig kule for utøve sin. Hva! kan det være mulig at de gaver som kommer fra Kirkens triumferende og herlige Herre er ikke tilgjengelig for oppbyggelse henne, før de blir dratt gjennom mire av en hedensk mytologi? Akk! på hjertet som kan tenke slik. I tillegg kan vi si at fedme av oliven og rent blod av druemost være blandet med innholdet i en hengemyr, for å gjøre dem tilgjengelig for menneskelig bruk.

Men vil det bli spurt, "Var det ingen eldste og diakoner i den tidlige Kirken, og bør vi ikke ha slikt på samme måte?" Utvilsomt var det eldste og diakoner i den tidlige Kirken. De var utpekt av apostlene, eller de hvem apostlene deputed. Det vil si, de ble utnevnt av den Hellige Ånd, den eneste som kunne da, eller kan nå utnevne dem. Vi tror at bare Gud kan gjøre eller oppnevne en eldre og derfor for mann for å angi om slikt arbeid, er bare et maktesløs form, et tomt navn. menn kan, og gjør, peker oss i skyggen av sin egen skapelse, og oppfordrer oss til å gjenkjenne i de skygger guddommelige realiteter, men akk! når vi undersøker dem i lys av Den hellige skrift, kan vi ikke spore omrisset, for ikke å si den levende, snakke, trekk ved den guddommelige originalen.

Vi ser guddommelig pålagte eldste i Det nye testamente, og vi ser menneskelig-oppnevnt eldste i bekjennende kirken, men vi kan på ingen måte, godtar sistnevnte som en erstatning for det tidligere. Vi kan ikke godta bare en skygge i stedet for stoffet. Verken tror vi at mennesker har noe guddommelig autoritet for handling deres når de begynte å lage og utnevne eldste. Vi mener at når Paulus og Timoteus, eller Titus ordinert eldste, gjorde de så som konstituert ved makten og under direkte myndighet i Den Hellige Ånd, men benekter vi at noe menneske eller kroppen til menn, kan så handle nå. Vi tror det var Den Hellige Ånd da, og det må være den Hellige Ånd nå. Human antakelse er helt foraktelige. Hvis Gud reiser opp en eldre eller en prest vi heldigvis eget ham. Han både kan og gjør oppreise slikt. Han gjør oppreise menn montert, ved hans Ånd, å ta tilsyn med flokken sin, og å mate hans lam og sau. Hånden hans er ikke forkortet at han ikke kan gi disse velsignelsene for sin kirke, selv blant sine ydmykende ruiner. Reservoaret åndelig gave i Kristus, er det Head ikke så utmattet at han ikke kan kaste ut over hans kropp alt som er nødvendig for oppbyggelse av disse.

Vi er av oppfatning at det ikke var for oss utålmodige forsøk på å forsørge oss selv, ved å gjøre pastorer og eldste av våre egne, bør vi være langt mer rikelig utstyrt med pastorer og lærere etter Guds eget hjerte. Vi trenger ikke undre seg at han forlater oss til våre egne ressurser når, av vantro vår grense vi ham i hans. I stedet for å "bevise" Ham vi "limit" ham, og derfor klippet vi til vår styrke, og sluttet i barrenness og ødeleggelse, eller er det verre, vi begir oss til den miserable bestemmelsene i menneskelig hensiktsmessighet.

Vi mener imidlertid det er langt bedre, hvis vi ikke har Guds virkelighet, å forbli i stillingen som ekte, kjente, bekjente svakhet, enn å sette frem hule forutsetning av styrke, mener vi det er bedre å være reelle i fattigdom vår enn å sette på utseendet til rikdom. Det er langt bedre å vente på Gud hva Han kan være glad for å skjenke, enn å begrense hans nåde av våre vantro, eller hindrer hans bestemmelse for oss ved å gjøre tilbudet for oss selv.

Vi spør, hvor er Kirkens garanterer for ringer, noe som gjør, eller utnevne prester? Der har vi en forekomst i Det nye testamente av en kirke electing egen pastor? Apg 1: 23-26 har vært anført i beviset Men selve ordlyden i avsnittet er tilstrekkelig til å bevise at det furnishes ikke garanterer overhodet. Selv de elleve apostlene kunne ikke velge en bror apostel, men måtte forplikte den til høyere myndighet. Deres ord er - "Du, Herre, som kjenner hjertene til alle, vise om av disse to du har valgt. " Dette er svært vanlig. De forsøkte ikke å velge. Gud visste hjertet. Han hadde dannet fartøyet. Han hadde satt den skatten der, og Han alene kunne utnevne den til sin rette plass.

Det er veldig tydelig, derfor, at det gjelder de elleve apostlene kalte på Herren til å velge en mann å fylle opp sine tall, gir ingen presedens for hva en menighet velge en prest, det er helt imot en slik praksis. Gud alene kan gjøre eller oppnevne en apostel eller en eldre person, en evangelist eller pastor. Dette er vår tro, og vi ber om et skriftsted bevis unsoundness sine. Human mening vil ikke forgjeves; tradisjonen vil ikke forgjeves; hensiktsmessighet vil ikke nytte. La oss bli undervist fra Guds ord, at den tidlige kirke noensinne valgt sine egne hyrder og lærere. Vi positivt fastholder at det ikke er så mye som én linje skriftsted i bevis for slike tilpassede. Hvis vi bare kunne finne retning i Guds ord for å ringe og utnevne prester, bør vi samtidig søker å gjennomføre en slik retning i kraft, men i mangel av noe guddommelig garanterer, kunne vi bare ser det som en etteraping, på våre del, for å forsøke noe slikt. Hvorfor ble ikke kirken i Efesos, eller hvorfor ikke var kirker på Kreta, regissert til å velge eller oppnevne eldste? Hvorfor ble den retningen gitt til Timoteus og Titus, uten den minste referanse til Kirken eller noen del av kirken! Fordi, som vi tror, Timoteus og Titus handlet av den direkte makten og under direkte myndighet fra Gud Den Hellige Ånd, og dermed deres avtale var å betrakte som kirken som guddommelig.

(* Vi vil her gi en kommentar, i referanse til utnevnelse av diakoner i Apg 6. Denne saken har vært anført i bevis for rightness av en menighet electing sin egen prest, men beviset mislykkes i hver spesielt. For det første, var virksomheten til de diakoner "å tjene tabeller." Sine funksjoner, som diakoner, var verdslige, ikke åndelig. De kunne eie åndelig gave, helt uavhengig av deaconship deres. Stephen gjorde besitte slike.

Men mer enn dette. Selv disiplene ble tilkalt for å se etter menn kompetent til å ta ansvar for sine timelige saker, men apostlene alene kunne utnevne dem. Deres ord er: "Hvem kan vi utpeke over denne virksomheten." Med andre ord, selv om det er en enorm forskjell mellom en diakon og en prest, mellom å ta ansvar for penger og tar overvåkingen av sjeler, men selv i løpet av en diakon, avtalen i Apg 6 var helt guddommelig, og dermed det gir ingen garanti for en kirke electing sin egen prest.

Vi kan videre legge til, at kontor og gave? er klart skiller seg i Guds ord. Det kan være, og var mange eldste og diakoner i enhver kirke, og likevel den mest fullstendige og frieste utøvelse av gave når hele menigheten kom sammen til ett sted. Eldste og diakoner kan eller ikke kan ha gave undervisning eller oppfordring. Slike gaven var helt uavhengig av deres spesielle kontoret. I 1. Kor. 14, hvor det sies: "Dere kan alle profeti én etter én" og hvor vi har en full oversikt over offentlige forsamling, er det ikke et ord om en eldre eller en president av noe slag uansett.)

Men der har vi noe lignende nå? Hvor er Timothy eller Titus nå? Hvor er det den minste antydning i det Nye Testamentet at det bør være en rekke menn investert med makt til å ordinere eldste eller prester? Riktignok apostelen Paulus, i sitt andre brev til Timoteus, sier de ting som du har hørt av meg blant mange vitner, de samme forplikter du til trofaste menn, som skal kunne lære andre også. "(2. Tim. 2: 2) Men det er ikke et ord her om en rekke menn har makt til å ordinere eldste og prester. Ganske undervisning er ikke ordinasjon, enda mindre er det formidling makt til å ordinere. Dersom inspirert apostelen hadde ment å formidle til sinn Timothy at han skulle forplikte seg til andre myndighet til å ordinere, og at slik myndighet skulle stige ned av en vanlig kjede av hverandre, kunne og han ville ha gjort det, og i så fall ville gangen har kjørt slik: "The kraft som har blitt frigitt i deg, det samme gjør du vesten på trofaste menn, at de kan være i stand til også å ordinere andre. " Slike er imidlertid ikke tilfelle, og vi nekter at det er alle mann, eller hoveddelen av menn, nå på jorden, som har makt til å ordinere eldste, heller var at makt eller autoritet noensinne forpliktet til Kirken. Vi holder det å være helt guddommelig, og derfor, når Gud sender en eldre eller en prest, en evangelist eller en lærer, vi heldigvis hagl himmelen skjenket gave, men ønsker vi å bli levert fra alle tomme upretensiøse. Vi vil ha Guds virkelighet eller ingenting. Vi vil ha himmelens ekte mynt, ikke jordens forfalsket. Som Tirshatha av gamle, som sa at de ikke bør spise av de hellige gaver før det stod en prest med urim og tummim "(Esras 2: 63), så ville vi si, la oss heller, om det må være så forblir uten kontor-bærere, enn erstatning, for Guds virkelighet, kunne skyggene av vår egen skapelse. Esra ikke akseptere pretensjoner menn. Men kanskje sa de var prester, men hvis de ikke kunne produsere det guddommelige garanterer og det guddommelige kvalifikasjoner, ble de fullstendig avvist. For en mann å ha rett til tilnærming alter Israels Gud, skal han ikke bare være nedstammet fra Aron, men også være fri fra alle kroppslig lyte. (Se Lev. 21: 16-23) Så nå, for at enhver mann til prest i Church of God, må han være en regenerert mann, og han må ha den nødvendige åndelige kvalifikasjoner. Selv St. Paul, i hans mektige appellere til samvittigheten og dom av Kirken i Korint, viser til sine åndelige gaver og fruktene av sitt arbeid, som uomtvistelig bevis for apostleship hans. (Se 2. Kor. 10, 2. Kor. 12)

Før avviser gjenstand for den kristne departementet, vil vi tilby en bemerkning på praksisen med håndspåleggelse, som presenteres i Det Nye Testamentet på to måter. Først finner vi det i forbindelse med formidling av en positiv gave. "Dersom vi unnlater ikke gaven som er i deg, som ble gitt deg ved profeti med håndspåleggelse av hendene på prestegården." (1. Tim. 4: 14). Dette er igjen referert til i andre brev: "Hvorfor Jeg satte deg i minne at du hisse opp Guds nådegave som er i deg ved å sette på mine hender. " (2 Tim. 1: 6). Dette siste passage løser import av uttrykket "prestegården", som brukes i det første brevet. Både passasjer bevise at loven av håndspåleggelse, i Timothy's tilfelle, var knyttet til formidling av en gave. Men det andre finner vi håndspåleggelse vedtatt bare for å uttrykke full fellesskap og identifikasjon, som i Apg 13: 3. det umulig kan bety ordinasjon i denne passasjen, ettersom Paulus og Barnabas hadde vært i departementet lenge før. Det ga rett og slett vakkert uttrykk for full identifisering av sine brødre i at arbeidet til som Den Hellige Ånd hadde kalt dem, og som han selv kunne sende dem videre.

Nå tror vi at håndspåleggelse som uttrykk for ordinasjon, hvis det ikke blir makten til å gi en gave, er verdt noe, så sant det ikke ren antakelse, men hvis det bare tatt som uttrykk for fullt fellesskap i noen spesielle arbeid eller oppdrag, bør vi ganske glede i det. For eksempel, hvis to eller tre brødre følte seg kalt av Gud til å gå på en evangeliseringsmåter misjon til de forente stater, og at de med hvem de var i fellesskap oppfattet i dem den nødvendige gave og nåde for et slikt arbeid, bør vi anse det overmåte glade var de for å sette frem sine ukvalifisert godkjenning og broderlig fellesskap ved lov av håndspåleggelse. Utover dette ser vi ingen verdi i hva som fungerer.

Har derfor så langt som våre grenser vil tillate, behandlet av spørsmålene over sabbaten, loven, og den kristne departementet - har vist at vi ære og observere Herrens dag, at vi gir loven dens guddommelig pålagte sted, og , endelig, at vi holder den hellig og dyrebart institusjon i den kristne departementet, kan vi lukke denne utredningen, gjorde vi ikke føler seg kallet til å møte en annen kostnad som er ofte foretrukket mot oss - nemlig., opprettholdelse av et Jesuitical reserve i referanse til vår særegne meninger inntil vi har personer under påvirke vår. Dette gebyret er helt ubegrunnet. I vår generelle undervisning og forkynnelse, søker vi å angitt de grunnleggende sannheter i evangeliet, for eksempel læren om Treenigheten, den evige Sonship, personlighet Den Hellige Ånd, i plenum inspirasjon Hellige Skrift, råd den evige Guds i referanse til sin utvalgte, og likevel den mest fullstendige og frieste presentasjon av hans kjærlighet til en tapt verden, det høytidelig ansvar for alle som hørte det glade budskap om frelse å godta den samme; mannens totale ødeleggelse av naturen og av praksis, og hans manglende evne å hjelpe seg i tanker, ord eller gjerning, den fullstendig ødelagt av hans vilje; Kristi inkarnasjon, død og oppstandelse, hans absolutte guddom og perfekt menneskeheten i én person, den perfekte effekten av hans blod rense fra all synd; perfekt begrunnelse og helliggjørelse ved troen på Kristus, gjennom driften av Gud Den Hellige Ånd, den evige sikkerheten for alle sanne troende; hele utskillelse av kirken i ringer, stående, og håp fra denne verden.

Så, igjen, holder vi, i likhet med mange av våre brødre i Church of England og i Free Church of Scotland, som håpet om den troende er fremsatt i disse Kristi ord: "Jeg vil komme igjen og ta dere til meg selv, at der jeg er dere det kan være også. "(Joh. 14: 3) Vi tror at de første kristne ble konvertert til" det salige håp, "at det var vanlig håp om kristne i apostolisk tid. Slik adduce bevis skulle svelle dette papiret i et volum.

Videre mener vi at alle elever skal møtes på den første dagen i uken for å bryte brødet, (Apg 20: 7) og når så møtte, bør de se til leder for kirken å gi den nødvendige gaver, og Den Hellige Ghost å veilede i følge administrasjonen av disse gavene.

Som til Skriftens ordinans dåp, ser vi på det som en flott utstilling av sannheten at den troende er forbundet med Kristus i død og oppstandelse. (Se Matt. 28: 19; Mark 16: 16; Apg 2: 38, 41, Apg 8: 38; Apg 10: 47, 48, Apg 16: 33; Rom. 6: 3, 4.)

Når det gjelder dyrebare institusjon nattverden, tror vi at kristne skulle feire det på hver Herrens dag, og at ved å gjøre det, minnes de Herrens død inntil han kommer. Vi tror at, som dåp fremlegger våre døde med Kristus, så nattverden fremstår som Kristus døde for oss. Vi ser ikke noen autoritet i Guds ord for om nattverden som "offer", "et sakrament", eller "en pakt." Ordet "Gjør dette til minne om meg." (Se Matt. 26: 26, 28; Nummer 14: 22 - 24; Luke 22: 19, 20, 1 Kor. 11: 23-26.)

Det ovenstående er et veldig kort, men eksplisitt markering av våre meninger og vår praksis, og vi kjærlig be ærlig og skjønnsom leseren hvor er det noget av jesuittenes der? Vi møtes i offentligheten, vår tilbedelse møtene våre bønnemøter, vår lesing møter, vår forelesninger, vår evangeliet preachings, er åpen for publikum.

Ingen intelligent person kunne anta at vi burde, å forkynne evangeliet til de uomvendte, å innføre dypere mysterier himmelriket, eller Guds kirke. Herren Jesus talte ord til folket "som de var i stand til å høre det." (Mark 4: 33) Den Hellige Ånd, som apostel, gjorde det samme. (1. Kor. 3: 1, 2, Heb. 5 : 11-14.) bør enhver forstandig lærer tilpasse sine instrukser til tilstanden til de lært? Hvem ville undervise kjeglesnitt deler eller Euklids elementer til et barn som bare hadde lært seg alfabetet? Det må til enhver tid være et spørsmål om åndelig visdom om hva karakteren av sannheten man bør ta før dem som han kommer i kontakt, og det kan noen ganger være et spørsmål om nåde til å holde tilbake et emne som bare ville produsere uenighet og hindre kristne fellesskap, men sikkert visdom og nåde burde ikke å bli kalt med opprobrious tilnavn for Jesuitical reserve.

Men vi har gjort. Vi vil i denne avsluttende linje, bønnfalle leseren til å "søke i Skriften." La ham prøve alt etter som standard. La ham se til at han har sletta Skriften for alt som han står tilkoblet. "Til loven og til vitnesbyrdet: hvis de snakker ikke i henhold til dette ordet, er det fordi det ikke er lys i dem." (Jesaja 8: 20)

Vi kan ærlig si at vi elsker med hele vårt hjerte, alle de som elsker vår Herre Jesus Kristus i oppriktighet, og der det er en som forkynner en full, fri og en evig frelse til fortapt syndere gjennom Lammets blod, vi ønsker ham Gud hastighet, i Herrens navn.

Vi har nå anbefale leseren til velsignelse til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånd. Hvis han er en sann troende, ber vi at i hans kurs her nede, kan han bli et lyst og trofast vitne for sin fraværende Herre. Men hvis han være den som ennå ikke har funnet fred i Jesus, vil vi si til ham, med høytidelig vekt og oppriktige kjærlighet, "Behold the Lamb of God, SOM tar bort synden til verden." (1: John 29)

Den kristne prestedømme.

C. H. Mackintosh.

"Dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et underlig folk, at dere skal vise frem lovpriser ham som kalte dere fra mørket inn i sitt underfulle lys." 1. Peter 2: 9.

Vi ønsker at leseren til å åpne sin bibel og leser 1. Peter 2: 1-9. I denne herlige skriftstedet vil han finne Tre ord på hvor vi skal be ham om å bo hos oss for en liten. De er ord vekt og makt - ord som tilsier tre store grener av praktiske kristne sannhet - ord formidle til våre hjerter et faktum som vi ikke kan for dypt gruble, nemlig at kristendommen er en levende og guddommelig virkelighet. Det er ikke et sett av doktriner, men sant; et system av lover imidlertid imponerende; en rekke lover og regler, men viktig. Kristendommen er langt mer enn noen eller alle disse tingene. Det er en levende, tale, aktiv, kraftfull realitet - noe å bli sett i hverdagen - noe å merkes i kulissene av personlige, nasjonale historie, fra time til time - noe grunnleggende og innflytelsesrike - en guddommelig og himmelsk makt introdusert inn i scener og situasjoner der vi må flytte, som menn, kvinner og barn, fra søndag morgen til lørdag kveld. Det består ikke i å holde visse synspunkter, meninger og prinsipper, eller skal dette gudshuset eller det andre.

Kristendom er livet Kristus kommuniseres til den troende - som bodde i ham - og renner ut fra ham i de ti tusen små detaljer som går for å gjøre opp vår daglige praktiske liv. Det har ingenting asket, kloster, eller skinnhellig om det. Den er genial, hjertelig, lightsome, ren, opphøyd, hellig, himmelsk, guddommelig. Slik er kristendommen i Det nye testamente. Det er Kristus bor i den troende, og reproduseres, ved kraften av den Hellige Ånd i den troendes daglige praktiske karriere. Dette er kristendom - ingenting annet, intet mindre, intet annet.

Men la oss vende seg til våre tre ord, og kan den evige Ånd forklare og bruke sine dypt og hellig betydning for våre sjeler!

Og det første, så har vi ordet "levende". «Hvem som kommer til et levende stein, nektet faktisk av menn, men er utvalgt av Gud, og dyrebare, dere også, som levende steiner, er bygget opp."

Her har vi det vi kan kalle grunnlaget for kristne prestedømme. Det er tydeligvis en allusjon her som dypt interessant scene i Matteus 16 og som vi må be leseren til å slå et øyeblikk.

"Da Jesus var kommet til kysten av Cæsarea Filippi, spurte han sine disipler og sa: Hvem sier folk at jeg, Menneskesønnen, am? * Og de sa: Noen sier du er John the Baptist, noen, Elias; og andre, Jeremias, eller en av profetene. "

(* La leseren oppmerksom på at denne tittelen, "Menneskesønnen". Det er uendelig verdifulle. Det er en tittel som indikerer vår Herre avvisning som Messias, og fører ut i det vide, at universell sfæren over hvor han er skjebnebestemt, i Guds råd for å styre. Det er langt bredere enn Davids Sønn, eller Sønn av Abraham, og har spesiell sjarm for oss, ettersom det plasserer ham før våre hjerter som den ensomme, utstøtte fremmed, og likevel som den som knytter seg i perfekt nåde med oss i alle våre behov - En som fotavtrykk vi kan spore over hele dette kjedelig ørkenen. "Menneskesønnen har ikke hvor du skal legge hodet." Og likevel er det som Menneskesønnen at han skal av-og-av, øvelse som universelle herredømme reservert for ham i henhold til den evige råd av Gud. Se Daniel 7.)

Det var endeløse spekulasjoner, rett og slett fordi det ikke var noen ekte hjerte-arbeid respekterer velsignet One. Noen sier dette, sa noen som, og i resultat, ingen brydde seg hvem eller hva han var, og dermed Han snur seg vekk fra alt dette hjerteløs spekulasjon, og setter den spisse spørsmålet til sine egne: "Men hvem sier dere at jeg er ? Han ønsket å vite hva de mente om ham - hva anslå deres hjerter hadde dannet av ham. Og Simon Peter svarte: Du er Messias, Sønn av den living Gud. "

Her har vi den sanne tilståelse. Her ligger det solid hele byggverket i Guds kirke og av alle sanne praktisk kristendom - "Kristus Sønn av living Gud. "No more matte skygger - ikke mer maktesløse former - ikke mer livløs forordninger - alt må være gjennomsyret av denne nye, denne guddommelige, dette himmelske livet som har kommet inn i denne verden, og blir formidlet til alle som tror på navnet Guds Sønn.

"Og Jesus svarte og sa til ham: Velsignet er du, Simon Barjona, for kjøtt og blod har ikke avslørt det til deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier også til deg, at du er Peter, og på denne rock Jeg vil bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. "

Nå er det tydeligvis til denne praktfulle passasjen at apostelen Peter henviser i annet kapittel i sitt første brev, når han sier: "Hvem kommer, som til en living stein, nektet faktisk av menn, men er utvalgt av Gud, og dyrebare, dere også, som living stein [de samme ordene], er bygget opp, "& c. Alle som tror på Jesus er delaktige i hans oppstandne, seirende rock liv. Livet til Kristus, Sønn av den living Gud, renner gjennom alle sine medlemmer, og gjennom hver spesielt. Dermed har vi den levende Gud, living Stone, og living steiner. Det er alt liv sammen - livet som strømmer ned fra en levende kilde, gjennom en levende kanal, og formidle seg selv til alle troende, og dermed gjør dem levende stener.

Nå har dette livet blitt prøvd og testet på alle mulige måter, og har kommet frem seirende kan aldri bli kalt til å passere gjennom en prosess med prøving, prøving, eller dømmekraft overhodet. Den har gått gjennom død og dom. Det har gått under alle bølger og bølger av guddommelig vrede, og komme frem, på den andre siden, i oppstandelse, i Guds herlighet og kraft - et liv seirende, himmelske og guddommelige, utenfor rekkevidde av alle mørkets makter . Det er ingen effekt av jord eller helvete, menn eller djevler, som kan muligens berører liv som er besatt av de aller minste og mest ubetydelige stein i Kristi forsamling. Alle troende er bygget på den levende stein, Kristus, og dermed utgjorde levende steiner Han gjør dem som selv, i enhver henseende, lagre selvsagt i hans incommunicable Guddommen. Er han en levende stein? De er levende steiner. Han er en edelsten? De er edelstener. Er han et avvist Stone? De er avvist steiner - avvist, nektet av menn. De er, i enhver henseende, identifisert med ham. Uutsigelige privilegium!

Her, så gjentar vi er solide grunnlaget for det kristne presteskapet - prestedømme av alle troende. Før noen kan tilby en åndelig offer, må han komme til Kristus, i enkle tro, og bygges på Ham, som grunnlaget for hele den åndelige bygningen. «Derfor er det også finnes i Skriften (Jes 28: 16), Se, lå jeg i Sion en høvding hjørne-stein, utvalgte, verdifulle, og den som tror på ham skal ikke gjøres til skamme."

Hvor dyrebare er disse ordene! Gud selv har lagt grunnlaget, og at grunnlaget er Kristus, og alle som bare tror på Kristus - alle som gir ham tillit i sine hjerter - alle som resten fornøyd med ham, er laget delaktige i Hans oppstandelse liv, og dermed gjort levende steiner.

Hvordan blessedly enkelt er det! Vi er ikke bedt om å bistå i å legge grunnlaget. Vi er ikke kalt til å legge vekten av en fjær til det. Gud har lagt grunnlaget, og alt vi trenger å gjøre er å tro og hvile til dette, og han sverger sin trofaste ord at vi aldri skal bli forvirret. Det aller feeblest tro på Jesus er Guds egen nådig forsikring om at han aldri skal skamme - aldri bli til skamme - aldri komme i dommen. Han er så fri fra all skyld og ansvar for hvert åndedrag av fordømmelse som det levende Rock på hvem han er bygd.

Kjære leser, er du på dette grunnlaget? Er du bygd på Kristus? Har du kommet til ham som Guds levende stein, og gitt ham full tillit i ditt hjerte? Er du godt fornøyd med Guds fundament? eller er du forsøker å legge noe av dine egne - ditt eget verk, dine bønner, din lover, løfter og vedtak, dine religiøse plikter? Hvis ja, hvis du søker å legge den minste tøddel eller Tittle Guds Kristus, kan du være trygg på, blir du forvirret. Gud vil ikke la en slik skam å bli tilbudt hans prøvde, utvalgte, edelt sjef - hjørne Stone. Tror du at han kan tillate noe, uansett hva, å bli plassert ved siden av hans elskede Sønn, for å danne, med Ham, fundamentet for hans åndelige byggverket? De bare trodde var en ugudelig gudsbespottelse. Nei, det må være Kristus alene. Han er nok for Gud, og han kan godt være nok for oss, og ingenting er mer sikkert enn at alle som avviser, eller forsømmelse, snu oss vekk fra, eller legge til, Guds fundament, skal dekkes med evig forvirring.

Men etter å ha kikket på det grunnlaget, la oss se på overbygningen. Dette vil føre oss til den andre av våre tre tungtveiende ord. «Hvem som kommer til en... Levende stein dere også, som living steiner, er bygget opp et åndelig hus, et hellig prestedømmet, å gi opp åndelige offer, akseptable for Gud ved Jesus Kristus. "

Alle sanne troende er hellige prester. De gjorde dette ved åndelige fødselen, akkurat som Arons sønner var prester i kraft av deres naturlige fødsel. Apostelen sier ikke, Ye burde levende steiner, og dere burde være hellige prester. Han sier dere er slik. Ingen tvil, blir slik, er vi kalt til å handle deretter, men vi må være i posisjon før vi kan lade ut oppgaver tilhører den. Vi må være i et forhold før vi kan kjenne følelser som strømmer ut av det. Vi blir ikke prester ved å tilby ofringer prestelige. Men det å være, gjennom nåde, gjorde prester, er vi kalt til å bringe offer. Hvis vi skulle leve i tusen år to ganger fortalt, og bruker all den tid arbeidet, kunne vi ikke jobbe oss inn i stillingen som hellige prester, men i det øyeblikk vi tror på Jesus - i det øyeblikk vi kommer til Ham i enkle tro - i øyeblikket vi gir ham full tillit i våre hjerter, vi er født på ny inn i stillingen som hellige prester, og er så privilegert å trekke nær og tilby den prestelige offer. Hvordan kunne noen av gamle, har konstituert seg en sønn av Aron? Umulig. Men det å være født av Aron, han ble dermed gjort til medlem av den prestelige huset. Vi snakker ikke nå om kapasitet, men bare av stillingen. Dette siste var nådd ikke av innsats, men ved fødsel

Og nå, la oss spørre om hva slags offer som, som hellige prester, vi er privilegerte å tilby. Vi er "å tilby opp åndelige offer, akseptable for Gud ved Jesus Kristus." Så også i Hebreerne 13: 15, leser vi: "Ved ham derfor la oss tilby lovprisningsoffer til Gud kontinuerlig, det vil si frukt av lepper gir takket være hans navn."

Her har vi altså sanne natur og karakter som offer som, som hellige prester, vi kan tilby. Det er ros - ros til Gud hele tiden. " Velsignet okkupasjon! Hallowed trening! Heavenly sysselsetting! Og dette er ikke en tilfeldig ting. Det er ikke bare på noen peculiarly favorisert øyeblikk, når alt ser lyst og smilende rundt oss. Det er ikke bare midt i glød og inderlighet over noen spesielt kraftig offentlig møte, når gjeldende for tilbedelse renn dyp, bred og rask. Nei, ordet er, "ros kontinuerlig. "Det er ingen rom, ingen tid til klager og mumlende, fretfulness og misnøye, utålmodighet og irritabilitet, jamret om våre omgivelser, hva disse kan være, klager over været, finne feil med dem som er tilknyttet som enten i offentlig eller i private, enten i menigheten, i næringslivet, eller i familien sirkel.

Hellige prester bør ikke ha tid til noen av disse tingene. De er brakt nær til Gud, hellige frihet, fred og velsignelse. De puster atmosfæren og gå i sollys av det guddommelige nærvær, i den nye skapelsen, hvor det ikke er materiale for en sur og misfornøyde sinn å mate på. Vi kan sette det ned som et fast prinsipp - et aksiom - at når vi hører noen strømme ut en rekke klager på forhold og om sine naboer, slik en er ikke realisere sted hellige prestedømme, og som en konsekvens ikke viser den praktiske frukter. En hellig prest er alltid glade, alltid klare, alltid priste Gud. Sant nok, kan han bli forsøkt på tusen måter, men han bringer hans prøvelser til Gud i fellesskap, ikke til sine medmennesker i klager. "Hallelujah" er den riktige ytring av de svært feeblest medlem av det kristne presteskapet.

Men vi må nå se, et øyeblikk, ved den tredje og siste gren av vår nåværende tema. Dette er presentert i det meget uttrykksfull ordet "kongelig". Apostelen fortsetter med å si: "Men dere er en utvalgt ætt, et royal . . . presteskapet at dere skal vise frem dydene [se margin] av ham som kalte dere fra mørket inn i sitt underfulle lys. "

Dette fullfører den vakre bildet av det kristne presteskapet .* As hellig prester, trekker vi nær til Gud, og presentere lovprisningsoffer. Som royal prestene vi gå ut blant våre medmennesker, i alle detaljer av praktiske hverdagen, å vise frem dydene - nåde - nydelige moralske funksjoner i Kristus. Hver bevegelse av en kongelig prest skal avgi duften av Kristi nåde.

(* Den intelligente leser ikke trenger å bli fortalt at alle troende er prester, og videre at det ikke er noe slikt som en prest på jorden lagre i den forstand der alle sanne kristne er prester. Ideen om et bestemt sett av menn, som kaller seg prester i kontrast med folket - en bestemt kaste preges av tittel og kjole fra kroppen av kristne, er ikke kristendommen i det hele tatt, men jødedom eller verre. Alle som leser Bibelen og bøye seg for sin myndighet blir det klart om disse tingene.)

Mark, igjen, vil ikke apostel ikke si, "Ye burde kongelige prester. "Han sier" dere er; "Og som sådan vi skal vise frem fordelene ved Kristus. Nothing else blir et medlem av den kongelige prestedømme. Å være opptatt med meg selv, å ta advokat for min egen letthet, min egen interesse, for min egen nytelse, være søker mine egne mål, og bry seg om mine egne ting, er ikke lov av en kongelig prest i det hele tatt. Kristus aldri gjorde så, og jeg er kalt til å vise frem sine dyder. He, velsignet være hans navn, tilskudd til sitt folk, på denne tiden av hans fravær, å forutse den dagen da han skal komme frem som en Royal Priest, og sitte på hans trone, og sende frem godartet påvirkning av Hans herredømme til jordens ender. Vi er kalt til å være nåværende uttrykk for kongedømmet Kristus - uttrykk for selv.

Og la ingen anta at actings av en kongelig prest er å være begrenset til spørsmål om gi. Dette ville være en alvorlig feil. Ingen tvil, en kongelig prest vil gi, og gi rikelig hvis han har det, men å begrense seg til bare spørsmål om å kommunisere ville være å rane ham noen av de mest verdifulle funksjoner i sin stilling. The very Mannen som skrev ordene som vi er boligen sa ved en anledning - og sa det uten skam, "Sølv og gull har jeg none;" og likevel akkurat der og da var han opptre som en kongelig prest, ved å bringe den dyrebare kraft av Jesu navn å bære på den impotente mannen. (Apg 3) velsignet Master selv, kan vi trygt slå fast, aldri hatt et øre, men han gikk omkring og gjorde godt, og så skal vi heller trenger vi penger til å gjøre det. Faktisk er det veldig ofte skjer at vi gjør ugagn i stedet for godt med våre sølv og gull. Vi kan ta folk opp fra bakken som Gud har plassert dem, nemlig bakken av en ærlig industri, og gjøre dem avhengige av menneskelig almisser. Videre kan vi ofte gjøre hyklere og sycophants mennesker av våre injudicious bruk av penger.

Derfor, derfor må ingen tro at han ikke kan opptre som en kongelig prest uten jordiske rikdom. Hvilken rikdom er nødvendig for å si et vennlig ord - for å slippe rive av sympati - å gi beroligende genial ut? Ingen uansett lagre rikdom av Guds nåde - den uransakelige rikdom av Kristus, som alle er lagt åpne for de mest obskure medlem av det kristne presteskapet. Jeg kan være i filler, uten et øre i verden, og likevel bære meg blessedly som en kongelig prest, ved å spre rundt meg duften av Kristi nåde.

Men kanskje kan vi ikke mer passende lukke disse få bemerkninger om den kristne presteskapet, enn ved å gi en levende illustrasjon trukket fra inspirerte siden - fortellingen av to elskede Kristi tjenere som var aktivert under de mest foruroligende omstendigheter, å frifinne seg selv som hellig og kongelig prester.

Turn to Apostlenes gjerninger 16: 19-34. Her har vi Paulus og Silas stukket inn i den innerste delen av fengselet i Filippi, ryggen dekket med striper, og føttene fast i aksjer, i mørke midnatt time. Hva var det de gjør? murring og klager? Ah, nei. De hadde noe bedre og klarere å gjøre. Her var to veldig "levende steiner" og ingenting som jord eller helvete kunne gjøre kunne hindre det livet som var i dem å uttrykke seg i sin rette aksenter.

Men hva vi gjenta, var disse levende steiner gjør? disse delaktige i berget livet - de seirende - oppstandelse Kristi liv - hvordan havnet de ansette seg selv? Vel, så i første omgang, som hellig prester de tilbød ofringen av lovprisning til Gud. Ja, ba "ved midnatt, Paulus og Silas og sang lovsanger til Gud." Hvor dyrebare er dette! Hvor moralsk strålende! Hvordan virkelig forfriskende! Hva er striper eller aksjer eller fengsel vegger eller mørke netter, til levende steiner og hellige prester? Ingenting mer enn en mørk bakgrunn å kaste seg ut i lyse og beauteous lettelse levende nåde som er i dem. Talk of omstendigheter! Ah! er det lite noen av oss for å prøve omstendigheter. Dårlig ting som vi er, jo petty irritasjonen av hverdagen er ofte mer enn nok til å få oss til å miste vår mentale balanse. Paulus og Silas var virkelig prøver omstendigheter, men de var der som levende steiner og hellige prester.

Ja, leser, og de var der som kongelig prester, likeså. Hvordan ser dette? Absolutt ikke ved at man sprer sølv og gull. Det er ikke sannsynlig at den kjære menn hadde mye av disse for å strø. Men oh! de hadde det som var bedre, selv "dydene av ham som hadde kalt dem ut av mørket inn i sitt underfulle lys." Og hvor er disse dydene skinne ut? I de rørende ordene adressert til gaoler, "Gjør deg selv ingen skade. "Disse var aksenter av en royal prest, akkurat som lovsangen var stemmen til en hellig prest. Takk Gud for begge! Stemmene til de hellige prestene gikk direkte opp til Guds trone og gjorde sitt arbeid der, og ordene til den kongelige prestene gikk direkte til gaoler hardt hjerte og gjorde sitt arbeid der. Gud ble herliggjort og gaoler reddet av to menn rette lossing funksjonene av "den kristne presteskapet. "

Lov og nåde eksemplifisert.

Mos. 21: 18-21, 15 Luke: 11-32.

C. H. Mackintosh.

I ser igjennom de ulike lover og forskrifter i Det gamle testamente, kan vi ikke unngå å observere intense ånd hellighet som de puster, det mest tøysete forordning tilsynelatende var beregnet å imponere Israel med en følelse av hellighet. Guds tilstedeværelse i deres midte var aldri å bli våren hellighet og separasjon til sitt folk. Derfor leser vi i denne passasjen i boken av Mosebok, "Så skal du rydde ut det onde hos deg." Og igjen, i ordinans av drapsmann, leser vi, «uren derfor ikke det land som skal dere bor, hvor jeg bor, for jeg, Herren bor blant Israels barn." (Num. 35: 34.) Guds bolig må være hellig; og "uten hellighet ingen mann skal se Herren." Det kan ikke være noen endring i dette. Dispensasjoner kan endre seg, men Gud, velsignet være hans navn, kan aldri slutte å være "den hellig, hellig, hellig, Herre Gud, Israels Gud;" kan heller ikke han noen gang slutte i hans forsøk på å gjøre sitt folk liker det han er selv. Enten han snakker fra midt i tordner av Sinai-fjellet, eller i alle mildhet og nåde blod-sprinkled nådestolen i himmelen, er hans objektet fortsatt den samme, - nemlig., For å lage og holde hans folk hellig.

Svært forskjellige, er imidlertid modus for å handle i loven, fra den som vi finner i evangeliet. I loven, var Gud og oppfordret mannen til å være det han ønsket ham å være, han satt foran ham høyt og hellig standard, uten tvil, men likevel en standard som man ikke kunne oppnå. Selv om han skulle aspirere mest ivrig etter hva loven satt foran ham, men fra det faktum av hva han var, kunne han ikke oppnå det. Alle hans forsøk var basert på unholiness av en art som var perfekt irrecoverable. Loven var som et speil, la ned fra himmelen, å vise til alle som ville bare se ærlig på det, at de var, både negativt og positivt, selve det som loven fordømt og satt til side. Loven sa: «Gjør dette," og "Du skal ikke gjøre det, og menneskets eneste svar, sa helt fra dyp natur hans var," Å stakkars mann som jeg er! " Kort sagt, loven, som en loddrett linje, målt den menneskelige karakter, og viste ut alle sine crookedness og ufullkommenhet. Det var ikke på noen måte, til provinsen gjøre synderen bedre. Nei, dens provinsen var å avsløre sine synder, og satte ham under forbannelse. "Loven inn, at lovbruddet kan overflod." Og videre: "Så mange som er av lovgjerninger er under forbannelse." Dette er svært vanlig. Ha noe å gjøre med loven, og det vil vise seg å være en dårlig hjelpeløs synder, og sette deg under forbannelse. Det kan virkelig gjøre noe annet, så lenge Gud og mennesket, hellighet og synd, fortsette å være det de er. Vi kan søke å skamme lov og nåde, i vår uvitenhet om den ekte geni av hvert, men det vil vise seg til slutt, for å være mest gjennomregulerte forgjeves. I tillegg kan vi søke å gi lys og mørke for å mingle, som for å gjøre loven og nåden kombinere. Nei, de er like forskjellige som alle to ting kan være. Loven kan bare påpeke mann feilen av hans måter - den onde i sin natur. Det gjør ham ikke rett, men bare sier at han er skjev, det gjør ham ikke rent, men bare sier at han er urent. Heller ikke var loven designet, som ofte antas å lede syndere til Kristus. Denne ideen er grunnlagt på en feilaktig sitat av Galaterne 3: 24. Det er ikke sa, "Loven var vår lærer å bringe oss til Kristus," men "loven var vår lærer til (eller før) Kristus." Ordene «å bringe oss" er i kursiv, og vises ikke i originalen. Dette er viktig, som å hjelpe mine leseren å forstå naturen, objektet, og omfang av loven. Hvordan kan loven bringe et menneske til Kristus? Alt den gjorde for ham var å stenge ham opp under forbannelse, hans å finne fram til Kristus var et resultat av noe helt annet departement helt. Loven handlet en del av en lærer fra den tiden det ble gitt til Kristus kom, ved å holde sjeler under en tilbakeholdenhet som ingenting kunne levere, bevare ånden av frihet formidles gjennom Kristi evangelium.

Men ved en enkel sammenligning av de to skriftene som står i spissen for denne utredningen skal vi ha en veldig slående bevis på forskjellen mellom loven og evangeliet. Saken presenteres i hver, er som en sønn som var innstilt på å gjøre sin egen vilje og nyte sin egen måte. Dette er ingen uvanlig sak, den fortapte ønsket å få sin del, og for å være borte fra under oppsyn av sin far. Men, ah jeg hvor fort han ble kalt til å lære sin dårskap! "Da han hadde brukt alt, det oppsto en mektig hungersnød i landet, og han begynte å lide nød." Bare så, hvordan ellers kunne det være? Han hadde forlatt det eneste stedet der alle hans behov kunne leveres, selv fars hus. Han hadde gjort sin del og fars å være separate ting, og dermed ble han tvunget til å lære at det tidligere var i stand til å bli oppbrukt. Vi kan komme til bunns i alle menneskelige forhold og ressurser. Det var aldri en kopp menneske eller jordisk lykke - om det er aldri så dypt - aldri så mykje i ønskelig ingredienser - som ikke kunne dreneres til bunnen. Det aldri var et godt menneskelig, eller jordiske forfriskninger, som det ikke kunne sagt: "Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Ikke så imidlertid med koppen som forløsende kjærlighet legger i vår hånd - ikke så med brønnene til frelse som Evangeliet inviterer oss til å tegne. Disse er exhaustless, evig, guddommelig. Som utallige alderen evigheten rulle sammen, skal Gud's Cup være full, og hans brønner skal sende ut sine strømmer i udødelige friskhet og renhet. Min leser, hvor søte - hvor ineffably søt - å ta del av disse!

Men den fortapte "begynte å bli nød." Og hva så? Har han tenker på far? No Så lenge han hadde noen annen ressurs, ville han ikke tenke på å vende hjem. "Han kom og sluttet seg til en borger av dette landet, og han sendte ham inn i sitt felt å mate svin." Dette var forferdelig. Dermed gjør knuse Satan åndene hans tilhengere. Hver den som ikke vandre i fellesskap med Gud og avhengighet av Kristi evangelium, er derfor engasjert i tjenesten av Satan. Det finnes ingen middelvei. Reader, som du serverer? Er du tjene Kristus eller Satan? Hvis sistnevnte, oh husker slutten. Husk også Faderens kjærlighet - i Fars hus. Husk at "Gud vil ikke død en synder, men heller at han skulle slå fra sine onde veier og leve. Dette kan du lære av de fortapte. I det øyeblikket han nødvendigheter førte ham til å tenke på å vende hjem, var det hjem åpen bredt for å motta ham. Og, observere, var det bare hans behov som fikk ham til å si: «Jeg vil stå opp og gå til min far." Det var ikke noen lengsel ønske om fars firma, men kun for fars brød. Mange er forgjeves leter innen for noen økende følelse av hengiven begjær etter Gud, uten å vite at våre aller nødvendigste - vår elendighet - vår synder gjør oss egnet dokument for utøvelsen av den guddommelige nåde. Grace passer den miserable, fordi miserable kan forstørres nåde.

Og her har vi kommet til et punkt, hvor vi kan sette pris på kontrasten mellom våre skrifter. Hvordan ville loven har håndtert våre fortapte? Svaret er enkelt. "Da skal faren og moren tar fatt på ham og bringe ham ut til de eldste i hans by, og til porten i hans sted. Og de skal si til de eldste i hans by, Denne sønnen vår er ustyrlig og gjenstridig , han vil ikke adlyde vår røst, han er en storeter og vindrikker. Og alle mennene i byen skal steine ham, at han dør, så skal du rydde det onde bort fra dere, og hele Israel skal høre og frykt . " Loven kunne snakke om intet annet enn dom og død. Mercy var ikke innenfor sitt område, heller ikke i det hele tatt i samsvar med dens ånd. "Den sjel som synder den skal dø," var dens streng språket. Og videre: «Forbannet er hver den som continueth ikke i alle ting som er skrevet i lovens bok å gjøre dem."

Men hvordan nåden håndtere objektet sin? Å, for hjertene å tilbe vår Gud, som er kilden med nåde!

Men da han ennå var en flott måte borte, fikk faren se ham, og hadde medlidenhet, og løp og falt om halsen og kysset ham. " Kort sagt, er modusen for behandling det motsatte. Loven sa Lay holde på ham »- Evangeliet sa," Embrace ham, «loven sa Stone ham» - Evangeliet sa, "Kiss ham,« og likevel, det være seg husket, møter vi den samme Gud i begge. Israels Gud taler både i Femte Mosebok og Lukas, og dessuten må vi huske hva som allerede er nevnt, nemlig., At vi spore samme objekt i begge, som er å gi full utfrielse fra den ondes makt. Steinen vurderingsevne og omfavnelse av kjærlighet både var designet for å rydde ut det onde, men, ah! hvor mye mer fullstendig var den siste i sympati med det guddommelige sinn, enn tidligere! Dom er virkelig Guds rart arbeid. Det var langt mer hyggelig for ham å være på halsen av de fattige tilbake fortapte enn å være innenfor kabinettet av Mount Sinai. True, den fortapte hadde ingenting å rose ham - han hadde vist seg å være alt det som loven fordømt, - han hadde vært "en storeter og vindrikker» - fillene i land langt borte var med ham, og var lov, men å gå sin gang, i stedet for kjærlig omfavnelse av kjærlighet, ville han ha for å møte de strenge forståelse av rettferdighet, og i stedet for farens kyss, ville han måttet møte steinen av dommen fra mennene i byen sin, i tilstedeværelse av de eldste. Derfor ser vi kontrasten mellom lov og nåde - er det mest slående.

Men her, la oss spørre, hvordan kunne dette skje? Hvordan kan vi forsone fantastisk forskjell i prinsippene om å handle her satt foran oss? Dit må vi ty til en løsning på denne tilsynelatende motsetningen? Hvordan kan Gud omfavner en fattig synder? Hvordan kan han skjerme slike fra hele handlingen rettferdighet og loven? Med andre ord, hvordan kan han være "rettferdige og justifier?" Hvordan kan han tilgi synderen gjennomsyret til leppene i misgjerning, og likevel ikke "klart de skyldige? Hvordan kan han, som "ikke kan se på synd," men med avsky, og "i hvis øyne himmelen ikke er rene," sitte ned ved bordet med en dårlig elendig fortapte? Hvor, min leser, vi skal finne svar på disse spørsmålene? I korset på Golgata. Ja: der har vi en kostbar - en guddommelig svar til alle. The Man naglet til treet bosetter alt. Jesus bar synden er enorm forbannelse på korset - Han utsatte sin egen barm til slag for rettferdighet - Han dreneres til bunnfall koppen av Jehovas rettferdige vrede - "Han bar våre synder på sin egen kropp på treet" - "han har gjort Ham til synd for oss som ikke visste av synd, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i Ham. " Var ikke dette en rettferdiggjørelse av loven? Har aldri ordene "Så skal du utrydde det onde," falle med så imponerende høytidelighet på øret, som når den salige Guds Sønn ropte, fra midt grusomhetene i Golgata, "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? " Oh! aldri, aldri. Alle steinene som ble stadig kastet på uakseptable syndere - alle straffene som ble påført noen gang - ja, skal vi gå videre, og si at evig straff for de ugudelige i ildsjøen, ikke hadde råd til en slik høytidelig bevis Guds hat til synden, som scenen på korset. Der var det at menn og engler kan se Guds tanker om synd, og Guds tanker for syndere. Hans hat mot tidligere, og hans kjærlighet for sistnevnte. Den samme handling som viser ut fordømmelse av synd, viser seg å frelse synderen. Derfor Cross, mens det meste fullt vindicates hellighet og Guds rettferdighet, åpner opp en kanal gjennom hvor store strømmer av forløsende kjærlighet kan strømme ned til de skyldige synderen. "Nåde og sannhet møttes, rettferdighet og fred kysset hverandre", når Sønn Gud ofret seg selv som et offer for synd.

Og hvis det blir spurt, Hva bevis har vi av dette? Hva solid grunn av sikkerhet har vi på full tilgivelse og perfekt aksept av troende? Svaret er, Oppstandelse. Jesus er nå på høyre hånd majestet på himmelen, og det dessuten på vegne av den troende. Han ble gitt for våre overtredelser, og kunne vi ikke lenger enn dette, kan vi fortvilelse, men det er lagt til, "Han ble tatt opp igjen til vår rettferdiggjørelse." Her har vi full fred - full frigjøring - full seier. Da Gud reiste Jesus opp fra de døde, erklærte han seg som "Guds fred." Justice var fornøyd, og synderen er sikkert ble satt ned ved Guds høyre hånd, og alle som ved driften av Den Hellige Ånd, tror på hans død og oppstandelse, blir sett på i Ham, og sett for å være så fri for alle kostnader Syndens som han er. Mest fantastiske nåde! Hvem kunne ha tenkt slikt? Hvem kunne trodd at han er som "lysstyrken av Guds herlighet, og uttrykker bildet av sin person, skal" komme ned og sette seg i synderens sted, og bære all vreden, forbannelse og dom på grunn av synd, slik at synderen kan være nedfelt i selve nærvær av Guds Hellighet, uten "flekk eller rynke eller noe slikt,« slik at Gud kunne være i stand til å si om ham, "Du er alt fair; det er ingen sted i deg? " Min leser, noen gang var kjærlighet som dette? Sannelig har vi her, kjærlighet i fontenen sin - kjærlighet i kanalen sin - og kjærlighet i søknaden sin. Faderen er den evige fontenen, Sønnen kanalen, og Den Hellige Ånd er kraften i programmet. Hva guddommelig fullstendighet! Hva fullkommen fred! Hva en solid hvilested for synderen! Hvem kan ta opp et spørsmål? Gud har mottatt hans fortapte - har kledd og smykket ham - drepte fatted kalven for ham - og fremfor alt har gitt uttalelse til ord "Det er møte det vi bør gjøre lystig og bli glad "- ord som burde fjerne enhver skygge av frykt og tvil fra hjertet. Hvis Gud kan si, i kraft av det ferdige verk," Det er møte, hvem kan si det er ikke oppfyller ? Satan kan anklage, men Guds svar er: "Er ikke dette en helt revet ut av ilden?" Kort sagt, den sjel som tror på Jesus blir løftet inn i en helt skyfri regionen, der kan det bli virkelig sa, "det er verken fiende, eller ondt occurrent, «og i den regionen ser vi ingen så utsøkt glad i den guddommelige resultatene for innløsning som velsignet Gud selv. Hvis den fortapte kunne ha beholdt en følelse av tvil eller reserve, kunne det ha så effektivt forvist det som fars glede i å få ham tilbake igjen? Verken tvil eller frykt kan leve i lys av vår Faders åsyn. Hvis vi tror at Gud fryder seg i å få tilbake en synder, kan vi ikke havna mistanke eller nøling. Det er ikke bare at Gud kan imot oss, men det er hans glede å gjøre det. Derfor vi ikke bare vite at "nåde reigns gjennom rettferdighet ", men at alle himmelens gleder i en angrende synder. Takket være Gud for Hans usigelige gave?

Og nå, ett ord, i konklusjonen, som til den måten Gud sikrer hellighet gjennom nåde. Er synd laget lys? Er det tolereres? Har velsignet Gud, når han mottar en retur fortapte til sitt bryst, i suveren nåde, uten en bebreidende blikk eller uttrykk, få oss til å tro at synden er blitt et whit mindre motbydelig eller avskyelig? På ingen måte. Vi har allerede sett hvordan Kors har lagt kraft og alvor til hver av de guddommelige lover mot synd. Gud har vist, av blåmerker hans elskede Sønn, som hans hat til synden var bare for å bli tangert av hans kjærlighet til synderen. En korsfestet Kristus, erklærer Guds hat mot synden, en oppstandne Kristus, erklærer triumf Hans kjærlighet til synderen. Kristi død vindicates loven; Hans oppstandelse emancipates sjelen til den troende, mens begge disse sammen, danner grunnlaget for alle praktiske hellighet, som vi lærer i Romerbrevet 6. "Hvordan skal vi som er døde for synden, leve lenger der?" "Vi er begravet med Ham ved dåpen til døden, som liker som Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens, så vi også skulle vandre i et nytt liv." "At kroppen syndens kan bli ødelagt, at vi ikke lenger skal tjene synd." Da far fikk den fortapte, gjorde han det på en måte helt verdig selv, og æren av huset sitt. Han kunne ikke ta imot ham på annen måte. Han kunne ikke tillate ham å fortsette i filler i land langt borte, eller i vaner derav heller. Den skall og opptøyer hadde alle skal legges til side. Hans kjole og vaner var nå å korrespondere med sin nye posisjon. Fellesskap med far heretter ble hans store karakteristiske. Han ble ikke satt under en tørr kode av regler som en tjener, som han selv hadde forsøkt å være. Nei, den slags mottak hans, til prinsippet om han skulle bli behandlet, og stillingen gis til ham, var alle i farens makt, og var i hans makt, kan vi lett se hva hans vil var. Han skulle enten bli mottatt med et kyss eller ikke i det hele tatt, han skal enten sitte ved bordet, eller ikke inn i huset i det hele tatt, han burde heller få plassen til en sønn eller ingenting. Kort sagt var det fars nåde som ordnet alt for den fortapte, og glade var det for ham å ha det slik.

Men, oh! hvordan kunne den fortapte tenke lett av synd i lys av slike ekstraordinære nåde? Umulig. Han var mest effektivt levert fra syndens makt av den nåden som hersket i resepsjonen hans, og i hans stilling. Det var virkelig som å sette synd for ham i de mest forferdelige farger. "Skal vi synde, fordi vi ikke er under loven, men under nåden? Gud forby. Ja, forby Gud. Det kan ikke, må den ikke være, min leser. Grace har satt oss fri - fri, ikke bare fra straffen for synden, men uten sin makt - fri fra sitt nåværende herredømme. Velsignet frihet! Loven gav sin makt over synderen; nåde gir ham makt over den. Loven åpenbart til synderen svakheten hans; nåde gjør ham kjent med styrken Kristi lov setter synderen under forbannelse, uansett hvem eller hva han var; nåde introduserer ham i alle uutsigelige salighet av Fars hus - den fars bryst. Loven skapte bare gråte, "O, elendige mann som jeg er!" nåde gjør ham å synge triumferende, "Gud være Gud som gir oss seieren." Dette er viktige forskjeller, og som godt kan føre oss inn i dyp takknemlighet for sannheten at "vi er ikke under loven, men under nåden."

Hvis noe var nødvendig for å bevise at bare nåde kan danne grunnlaget for hellige tjeneste, ånd og peiling av eldre bror i vår vakre lignelsen ville mest fullt bevise det. Han trodde han hadde vært en meget trofast tjener, og hjertet hans opprør mot de høye stilling tildelt sin yngre bror. Men, akk! Han forsto ikke farens hjerte. Det var ikke kaldt tjeneste formalisme eller legalism som var nødvendig, men tjenesten av kjærlighet - i tjeneste hos en som mente han var blitt tilgitt mye - eller rettere sagt de dype følelser som strømmer fra følelsen av forløsende kjærlighet. Alle praktiske kristendommen er forstått i det ordet av apostel, nemlig. "Vi elsker ham fordi han elsket oss først." Gud gi at vi kan alle gå inn mer i den hellige kraft av disse enkle, men mest dyrebare sannheter!

Innenfor forhenget, utenfor leiren.

Hebreerne 10; 13 hebreerne: 9-16.

C. H. Mackintosh.

Kraften i vår vei - i walk vår i denne verden, er forståelsen, gjennom den Hellige Ånd, vår identifikasjon med Kristus i alle våre måter, og vi blir satt i verden til å åpenbare ham, ikke bare vite at vi har frelse, og sletting av vår samvittighet gjennom hans mest dyrebare blod. Vitnesbyrd om en kristen bærer dette tegnet, er han trår i fotsporene til Kristus. "For meg er livet Kristus:" igjen, "Jeg er korsfestet med Kristus; men jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg og det livet jeg nå lever i kjødet jeg bor ved troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg. " Som setter hver av oss i stedet for ansvar som til våre veier, våre vaner, våre følelser og objekter. Skal vi realisere ansvar levende Kristus? Det er virkelig hva Guds menighet er satt i verden - for å være uttrykk for Kristus i hans fravær. En kristen samvittighet tilfredsstiller ofte seg med overlate til de uomvendte mann Bibelen, slik at han kan lese hva Kristus var, men dette er ikke gjenstand som Kristus har forlatt oss her. - "Ye er brev av Kristus, kjent og lest av alle mennesker. "Er vi et slikt brev som personer kan lese? Det er ikke en person kommer til meg og sa: Hva er din tro? Hvilke synspunkter har du i? og lignende . Hvis jeg ikke et uttrykk for måter og følelsen av Kristus, jeg er en hindring-blokk, snarere enn ellers. Kristelig skal være levende uttrykk for Kristus - av prinsippene, funksjoner, nåde, av karakter Kristus. Akk! hele kristendommen er ofte laget for å bestå i et sett med meninger: man får sin plass og er preget av hvilke meninger han har. Vi er kalt til nødvendigvis å leve Kristus i hvem vi tror, vi er ett med Ham er, og kalt til å vise frem hva han er. Men hele makt, der jeg til å handle og å vise at, er forståelsen at jeg er ett med Ham.

Det er to store faser av Kristi banen, og de troendes, som identifiseres med ham, presentert for oss i Paulus 'brev til hebreerne. Den første endene (Hebr 10) hvor sjelen er satt i "den helligste". Opp til at Den hellige ånd gjennomfører oss sammen, steg for steg, der han setter oss ned i denne velsignede sted, "å ha mot til å inngå den helligste, ved Jesu blod, ved en ny og levende måte, som han har innviet for oss gjennom forhenget, det vil si, hans legeme. "

Kraften til intelligente devotedness er forståelsen av den perfekte sletting av vår samvittighet Mange forstår ikke dette, de tar sikte på å få det, og det er en fullstendig reversering av Guds ordre. Jeg har en renset samvittighet, jeg går på, ikke å oppnå det, men fordi jeg har det. Hvordan får jeg det? Ikke av noe som jeg har gjort, ved mine rammer eller følelser, som et spørsmål om oppnåelse eller erfaring, Den Hellige Ånd lærer oss at det er ved Jesu blod

Han viser herlighet personen Kristus, i motsetning til engler og med Moses, at hans prestedømme som kontrast til Aron, som av hans offer, som kontrast til de ofrene under loven. Og hva er resultatet? Vi har renset samvittighet. Han har satt oss ned innenfor forhenget. Det er ikke hva en kristen er, og hva annet strever etter, men felles plattform for alle - vi alle har en renset samvittighet. Noen tro at Kristi blod har satt bort våre synder før konvertering, og så, så hva blir av dem etter at de blir møtt av presteskapet i Kristus, men dette er ikke hva han sier: det er ved Kristi blod , vi er innenfor den helligste med en perfekt renset samvittighet, med "ingen flere samvittighet synder." Det er bare verdig offer av Kristus for å sette meg i besittelse av dette, og ikke mindre enn det; alle mine synder, ikke noen av dem, utslettet. Der hvor ypperstepresten kunne gå i gang hvert år, og bare da, er den enkleste troende satt ned.

Når man kommer til å håndtere tett med sjel, oppdager en hva tvil, skyer, frykt og angst, har besittelse av og nød dem. Hvis Kristi blod gjør noe for oss, setter det oss der uten flekk eller rynke eller noe slikt. "Har derfor, brødre, til dristighet inngå den helligste av Jesu blod.... La oss trede" osv. Det er ingen forskjell her mellom apostelen og andre; apostelen Paulus og tyven på korset: med andre ord, alle like har et felles sted innenfor sløret.

Prestedømme Kristus kommer for å holde meg praktisk talt hvor Kristi blod har satt meg. Som i uttrykk i brev Johannes: «Om noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige [Jesus Kristus er ved Guds høyre hånd på alle rettferdighetens prinsipper], og han er en soning [den nådestolen] for våre synder. " "Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." Det er en mye lettere ting for et barn å be om tilgivelse for noen feil enn å tilstå det. Vi kan be om tilgivelse for spesielle synd, og vi har ingen Skriften garanterer å vite at det er satt bort, men når vi bekjenner det, er det et spørsmål om tro å vite at det er satt bort. Jeg snakker nå om en troende: var det spørsmålet om en uomvendte person møter Kristi blod som. Gud er "trofast og rettferdig (ikke nådig og barmhjertig bare), å tilgi oss våre synder," etc. I det øyeblikket jeg har dømt meg om det, er jeg rett til å vite at det er borte.

Hva en meget forunderlig sted å sette de troende i ved starten av hans løpet av disippel! - Vasket fra sine synder, hans samvittighet renset, sett ned i unclouded følelse av lyset av Guds eget ansikt! Men hva gjør jeg? til ro der? Nei, det er grunnlaget som den overbygningen av praktisk devotedness er basert på. Legalism og antinomianism er like oppfylt. Hva betyr ordningen med legalism si? Du må jobbe deg opp til dette stedet for aksept. Evangeliet sier Kristus har satt meg der. Jeg kunne aldri komme dit; loven har bevist det. Da Gud gav loven, var det han gjør? "Du skal gjøre dette," Du skal ikke gjøre det, "kom ut hva mannens hjerte var, det var umulig at han kunne gjøre hva Gud fortalte ham at han burde gjøre, og umulig han burde ikke være det Gud fortalte ham ikke å være: - "Så mange som er av lovgjerninger er under forbannelse." Jeg kan aldri, med verk av loven, få inn den helligste av alle. Jeg satt der som et resultat av det Jesus har gjort for meg på korset, og dette er angitt i starten av brevet: "Når Han hadde med seg renset våre synder, satte han seg på høyre hånd Majesty på høy "(Hebr 1: 3). Hvorfor står det "satt seg"? Å dokumentere gjennomføring av arbeidet. Aaron aldri satte seg ned, det var ingen sete forberedt på presten, enten i tabernaklet og templet.

Hva betyr antinomianism føre mennesker til å si? «Jeg har det, har jeg alt i Kristus, og der det ender. Men nei! evangeliet setter meg der, å kjøre velsignet rase som er satt foran meg, i glødende, alvor puste av sjelen til å bli lik Kristus.

Hvis den første divisjon setter meg ned innenfor den helligste, andre steder meg uten leiren. Jeg finner Kristus, som det gjelder min samvittighet, "innenfor forhenget." Jeg finner Kristus, som det gjelder mitt hjerte ", utenfor leiren."

Det blir ikke oss til å ta bare den komfort som renner fra vår visshet Kristus for å være innenfor sløret - komforten hans offer gir oss, må jeg søke praktisk identifikasjon med ham utenfor leiren. Kristus innenfor sløret tranquillizes min samvittighet. Kristus utenfor leiren quickens, energizes min sjel til å kjøre mer hengivent rittet satt foran meg. "Likene av disse dyrene, hvis blod er brakt inn i helligdommen av ypperstepresten for synden, blir brent uten leiren. Derfor også Jesus, at Han kunne hellige folket med Sitt eget blod, led uten gate. La oss gå ut, derfor Ham uten leiren, bærer hans vanære "(ver. 11-13). No to punkter er moralsk fjernere enn innenfor forhenget og ute leiren, og likevel er de ført sammen her. Innenfor forhenget var det stedet hvor shekinah av Guds herlighet bodde; utenfor leiren der syndofferet ble brent - ikke noe sted gir en slik idé om avstand fra Gud er det. Det er velsignet å vite at Den hellige ånd presenterer for meg Jesus fyller opp alt som er mellom disse to punktene. Jeg har ingenting å gjøre alt med leiren. Leiren var stedet for angivelig yrke (i type, Israels leir, i antitype, byen Jerusalem). Hvorfor gjorde Kristus lider uten porten? For å vise sette av bare maskiner av Israels ytre yrke.

Vi kan være klar om Kristi verk blir gjort for oss (og Gud forby det bør være en sky kastet over salighet av det), å kjenne samvittigheten gjøres perfekt, men er stillheten i samvittigheten alt jeg ønsker? er det ingen ansvar? er Kristi røst fra sløret alle? Han har ingen stemme utenfor leiren? Det vil bli fant at, tross alt, glede, fred, frihet, strømmer fra vår høre Kristi røst innenfor forhenget, er i stor grad avhengig av å lytte til våre Stemmen utenfor leiren. De som vet de fleste lider med ham og bærer hans bebreidelser, vet de fleste av salighet i hans sted innenfor forhenget. Vår oppførsel, våre metoder, vår vei gjennom jorden, skal være testet av Kristus. - "Ville Kristus være der? Ville Kristus gjøre dette?" Den hellige ånd må være bedrøvet om helgenen følger en kurs i strid med det som Kristus ville ha fulgt, og deretter sjelen må lene. Hvordan kan en bedrøvet Ånd vitner om Kristus - hvordan kan han gi sjelen til trøst og glede og fred i hans vitnesbyrd for Ham? Hvordan kan jeg nyte Kristus, hvis jeg ikke gå i selskap med Ham? Vi vet at vi ikke kan nyte selskapet av en person med mindre vi er der at personen er - hvor er da Kristus? "Utenfor leiren." - "La oss gå ut, derfor, til Ham uten leiren, bærende Hans bebreidelse. "Dette er ikke å gå ut til menn, eller meninger, til en kirke, eller til en trosbekjennelse, men til Kristus selv. Vi er ikke av verden - hvorfor? Fordi Kristus er ikke av verden, de mål vår separasjon fra verden er et mål på Kristi separasjon. "For her har vi ingen videre byen;" gjøre vårt hjerte søker en? - noen sett av omstendigheter eller lignende, en noe å lene? Skal vi si, som det var, "Å ikke la meg noe"? som Lot ber om Zoar, "Er det ikke en liten en?" ikke ta bort alt, "er det ikke en liten en, og min sjel skal leve!" Lots var en hjerte går ut etter litt av verden fremdeles. Når hjertet er fylt med Kristus kan gi opp verden, er det ingen problemer med å gjøre det da. Bare si: «Gi opp dette," eller "gi opp det, "til en elsket verden, vil være til ingen nytte, hva jeg må gjøre er å søke å tjene som sjelen mer av Kristus.

Jeg er utenfor leiren, er jeg søker en by som skal komme, jeg venter på Ham som skal komme. I denne tilstanden av dislodgement fra verden og fra systemet sitt, finner jeg meg selv i to stillinger - en mot Gud, og den andre mot mannen. Den første, "Ved Ham, derfor la oss tilby ofringen av lovprisning til Gud kontinuerlig, det vil si frukt av lepper gir takket være Hans navn" (ver. 15). Den andre, den vakre utvikling av ånd aktive velvilje i neste vers: «Men å gjøre godt og å kommunisere glem ikke, for slike offer er Guds velbehag" (ver. 16).

Jeg er innenfor forhenget med Kristus, - utenfor leiren i verden, "som bærer hans vanære,« og, mens dermed levert fra yrket rundt meg, som ikke er av ham, er jeg engasjert i tilbedelse og gjøre godt for alle.

I forhold til mitt håp, er det ikke, som folk sier, at "holder lære av andre advent," men "venter på Guds Sønn fra himmelen." Dette er ikke et dødt, tørt doktrine. Hvis vi er virkelig venter på Guds Sønn fra himmelen, skal vi sitte løs på verden.

Jeg ha Kristus for min sjel behov, og jeg er bare "venter på Guds Sønn fra himmelen" for Kristus skal komme fra himmelen for å ta sin kirke med seg selv, at der han er, kan vi også være, og som kan være denne natten. Jeg er ikke ute etter antikrist, for skilt, for bevegelser blant nasjonene, men dette én, hellig, glade ting, jeg venter på Guds Sønn fra himmelen. Å ikke la oss være inkonsekvent, la oss ikke motsier det - prøve å gripe Kristus med én hånd og holde fast verden med den andre. Hvis vi kjenner vår posisjon "innenfor sløret," vi må kjenne vår posisjon "utenfor leiren," bebreidet, kan det være, hånet, hatet, mistenkte, alle som ikke er ute, men gleden over fellesskapet med Ham. "Når Kristus, som er vårt liv, skal komme, vi også da skal vises sammen med Ham i herlighet."